Lervik skriver om hvordan journalistikk om minoriteter kan forsterke
Lervik skriver om hvordan journalistikk om minoriteter kan forsterke "oss og dem".

KOMMENTAR:

«Minoritetsjournalistikk» forsterker minoriteter som «den andre»

«Dersom man bryr seg om minoriteters rolle i mediene, presenterer Jon Martin Larsen en bekymringsverdig tilnærming til hvordan man burde drive representativ og inkluderende journalistikk.», skriver Maria Lervik.

Publisert

I en kommentar i Medier24 12. januar, kritiserer høyskolelektor i journalistikk, Jon Martin Larsen, Klassekampen for deres dekning av transpersoner.

Han skriver at han er skuffet over avisen som han en gang drømte om å skrive for, og at han i dag advarer studentene sine mot det han mener er avisens redaksjonelle linje. Så kommer han med eksempler på en tid hvor han fikk skrive spaltemeter på spaltemeter med det han omtaler som «minoritetsjournalistikk».

Larsens støtteerklæring til transpersoner er viktig, men høyskolelektoren bommer i beskrivelsen av hvilken type journalistikk som faktisk lykkes i å inkludere minoriteter, underrepresenterte og marginaliserte grupper.

Det er nødvendig å være bevisst utfordringene ulike minoriteter møter i hverdagen og det er nødvendig å synliggjøre disse problemene redaksjonelt. Men verken kilder, eller journalister med minoritetsbakgrunn skulle måtte snakke om minoritetstematikk for å få delta i det offentlige ordskiftet. Det blir et problem om minoriteters representasjon i mediene hovedsakelig skal dreie seg om at de er nettopp minoriteter.

Subkulturer og minoriteter

Larsen virker å ha noen utopiske ideer om hva redaksjonelt innhold og journalistikk burde være. Han skriver at han som ung journalist i Dagsavisen, fikk skrive spaltemeter etter spaltemeter om minoriteter og gjøre kampanjejournalistikk for felles ekteskapslov som ble vedtatt i 2008. Ifølge han selv, har dette gjort at han nå har lang erfaring med det han omtaler som «minoritetsjournalistikk».

Før den tid fikk han skrive for Bergens Tidendes bilag Tid&sted, som etter hans mening er «det råeste avismagasinet som noensinne er laget». I magasinet lot redaktøren ham skrive om subkulturer og minoriteter. Da han følte at han hadde skrevet seg ferdig i Bergen, søkte han seg til Klassekampen, som den gang hadde en redaktør som ifølge Larsen, sto på minoritetene og de mest sårbares side.

Nå er jeg for ung og sikkert for ukul til å huske BTs bilagsmagasin som Larsen omtaler i sin kommentar, så jeg vet ikke hva slags innhold som ble publisert der. Ut ifra hva han beskriver, høres magasinet ut som et godt tilskudd til den offentlige samtalen. Men om vi skal snakke eksempler i bergenske magasiner, vil jeg gjerne trekke fram nettmagasinet Utetrend, som var den første redaksjonen jeg var en del av. Her hadde jeg ikke én, men to minoritetskvinner som redaktører.

Begge kompetente, ingen av dem kvoterte, og med evnen til å dekke hele byens befolkning (og aldri gå tom for ting å skrive om i Bergen). Men viktigst, uten trangen til å poengtere hver eneste forskjellsmarkør hos intervjuobjekter og presentere dem som et unntak fra den generelle dekningen.

Den ultimate frihet er å ikke alltid måtte tenke på at man er «annerledes».

Fremstår tendensiøs og stakkarsliggjørende

Som svar på søknaden sin til Klassekampen, skriver Larsen at Jon Michelet hadde ringt ham og fortalt at han skulle ønske han kunne ansette ham, fordi han hadde «alt de trengte», men at han var nødt til å ansette en kvinne.

For meg lyder det ganske så kontraproduktivt ut for kvinne- og likestillingskampen å drømme seg tilbake til en tid hvor kvinner ble ansatt i lys av kjønn og ikke kompetanse. Nå finnes det tilfeller hvor kvotering er nødvendig, men personlig ville jeg heller fått hundre avslag enn å kvoteres inn foran en majoritetsperson, på bakgrunn av en avis sitt ønske om å fremstå som progressiv.

Larsens beskrivelser av en ideell holdning til inkluderende redaksjonell praksis, fremstår tendensiøs og stakkarsliggjørende overfor underrepresenterte grupper i mediebildet.

Underrepresentasjonen av minoriteter er reell

I 2020 undersøkte VG-kommentator Shazia Majid representasjonen av etniske minoritetskvinner i mediene. I fjor ble undersøkelsen offentliggjort. Her kom det fram at saker som handlet om, eller siterte minoritetskvinner utgjorde mindre enn én prosent av nyhetene i VG og Aftenposten i 2018, og at det er fire ganger mindre sannsynlig at en minoritetskvinne havner i nyhetene sammenlignet med hennes representasjon i befolkningen. Det er altså ingen tvil om at underrepresentasjonen av minoriteter i norske medier er reell.

Majid kommer selv med en tydelig oppfordring. «Avisene må skrive flere reportasjer og livsstilssaker, og normalisere etniske minoritetskvinner, og minoriteter. Det betyr at avisene må lage strategier og målsettinger på representasjoner (...)». Hun foreslår blant annet å bruke ressurser på å dekke flere livsstilssaker med minoritetskvinner, og at journalister bør få tid og pålegg for å opparbeide kildemangfoldet.

Nylig opprettet VG en egen journaliststilling for å gjøre avisen bedre på mangfold. En stillingsutlysning som i seg selv skapte reaksjoner.

Blant annet hos Fett-redaktør Sumaya Jirde Ali. I et Facebook-innlegg som senere ble publisert i Kampanje, skriver hun at dersom avisen virkelig hadde vært opptatt av å speile befolkningen i sine redaksjoner, hadde de ansatt flere journalister med minoritetsbakgrunn uten å låse hele individers arbeidsoppgaver til enkelte identitetsmarkører:

«For på samme måte som en ikke kan forvente at kun kvinnelige journalister skal dekke feminisme, skal journalister med minoritetsbakgrunn ikke alene ha i oppgave å øke mangfoldet, hva nå enn det betyr.»

Opprettholder minoriteter som «den andre»

Dersom man bryr seg om minoriteters rolle i mediene, presenterer Jon Martin Larsen en bekymringsverdig tilnærming til hvordan man burde drive representativ og inkluderende journalistikk. Det ville være mye mer effektivt å aktivt forsøke å normalisere representasjon av transpersoner, skeive og andre minoritetsgrupper i journalistikken, fremfor å fremheve representasjonen som et unntak.

Å fremheve «minoritetsjournalistikk» som et ideal er kontraproduktivt for journalistikk som ønsker å speile hele befolkningen og normalisere representasjon av minoriteter i medielandskapet. En slik holdning vil opprettholde minoriteter som «den andre», synlighet som en tjeneste og representasjon som et avvik.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS