Vi trenger en felles forståelse av mangfolds­begrepet

Mangfold er viktig i både journalistikk og i kulturlivet, men for at det skal være fruktbart er det avgjørende med en felles forståelse av begrepet.

Tidligere denne måneden, kalte kommentator i Aftenposten, Frank Rossavik, mangfold for tidenes moteord. Og i Klassekampen 6. desember etterspør Heidi Bale Amundsen, styreleder i Norsk kritikerlag, mer mangfold blant norske kritikere. Hun påpeker at det ligger mye ansvar på redaksjonene for å få til et anmelderkorps som er like mangfoldig som kulturfeltet selv.

Iram Ansari blir fast leder for NRK FleRe-prosjektet og rådgiver for mangfold

En opptelling gjort av Klassekampen viser at blant Kritikerlagets medlemmer innen teater, musikk og dans, har bare tre av til sammen 78 medlemmer etnisk minoritetsbakgrunn. Jeg tror ikke at man nødvendigvis må være en etnisk minoritet for å skrive en god anmeldelse av Camara Lundestad Joofs «De må føde oss eller pule oss for å elske oss», men jeg tror absolutt kritikken har potensial til å bli bedre med anmeldere med minoritetserfaringer. Etter min mening kan det noen ganger være helt avgjørende å forstå hvordan ulike identitetskategorier og perspektiver kan spille en rolle i hvordan ulike historier blir fortalt, og ikke minst, hvilke stemmer som kommer til ordet.

Stiller ikke krav

I sin kommentar spør Rossavik hva mangfold egentlig betyr. Et spørsmål som ofte blir møtt med misnøye, men som også er et helt legitimt og viktig spørsmål, spesielt med tanke på hvordan mediene og kulturlivet helt konkret skal forholde seg til det. Rossavik trekker også fram hvordan mangfoldstrenden ble speilet under Kulturrådets årskonferanse 23. november. Her ble det i større grad snakket om mangfold som ideal, enn om mangfoldets betydning i praksis.

Det er vanskelig å si seg uenig i at mangfold er viktig. Men vi må orke å spørre oss selv hvorfor det er viktig og vi må tørre å debattere mangfold som begrep, hva det egentlig betyr og hvordan det kan brukes som et verktøy for å øke både kunstnerisk kvalitet i kulturlivet og meningsmangfold i det offentlige ordskiftet. Det er med andre ord nødvendig å forstå hvorfor man setter seg mangfold som mål, fremfor å nøye seg med å anse mangfold som et mål i seg selv.

Vi trenger en vei ut av mangfoldståken

Rossavik peker på kjernen i problemet når han kaller mangfold for et moteord. Alle vil være en del av mangfoldstrenden, men hva det betyr er uklart. Mangfold som moteord representerer et problem hvor man er for opptatt av det gylne målet, til å bruke det til annet enn å smykke seg med. De utallige assosiasjonene man har til mangfoldsbegrepet og hva det innebærer, bidrar gjerne til uklarheter i hva det vil si at for eksempel en redaksjon er mangfoldig. Uten en begrepsavklaring, står en i fare for å gå seg vill i mangfoldståken. Problemet er med andre ord at mangfoldsbegrepet ikke stiller bestemte krav.

Unyttig å ønske seg mangfold dersom man ikke vil ha det

Professor i rase- og kulturstudier, Sara Ahmed argumenterer for at mangfold, med alle sine positive assosiasjoner, ofte blir sett på som en snarvei til inkludering. Ahmeds kritikk av begrepet går blant annet ut på konsekvensene av å se på mangfold som en løsning i seg selv, uten å stille krav til hva det innebærer. Institusjoner som ser på seg selv som opptatte av mangfold, burde ifølge Ahmed fremme en forståelse av begrepet som handler om likestilling, fremfor å telle antall minoritetskropper. Med andre ord, er det lite produktivt for likestillingsarbeid dersom man tilstreber mangfold for mangfolds skyld. Arbeidsgivere som ønsker seg mangfold som en naturlig del av staben sin, utlyser gjerne stillinger hvor kvinner og minoriteter oppfordres til å søke. Men de bør spørre seg selv hvorfor. Det er nemlig fullstendig unyttig å ønske seg dette dersom man egentlig ikke vil ha det.

Gjennomskuelig og lite produktivt

Aktører som tilstreber mangfold bør altså være transparente om hva slags mangfold det siktes til og hvorfor, for at det skal være fruktbart. Er det for eksempel snakk om representasjon av underrepresenterte grupper, geografisk mangfold, etnisk mangfold, flerspråklighet, kjønnsbalanse, tverrfaglighet osv.? Redaksjoner som ønsker seg kritikere med flerspråklig bakgrunn, bør med andre ord være tydelige og presisere dette, i stedet for å fremstå som om de ønsker seg en bredere representasjon av flerkulturelle. Mangfold for mangfolds skyld og uten konkrete målsettinger, er gjennomskuelig og lite produktivt.

Høy temperatur i mangfoldsdebatt på Haustormen: – Hva faen?

En mangfoldsforståelse som handler om å fremme underrepresenterte stemmer og perspektiver, vil i større grad kunne bidra positivt til kvalitet på kritikken, enn umotivert kvotering. I tilfeller hvor de som rekrutteres fyller en plass satt av til inkludering, kan mangfold som ideal virke mot sin hensikt. Behovet for mangfold er nemlig ikke nødvendigvis møtt selv om man visuelt kan vise til en bred variasjon av synlige forskjellskategorier. Likevel brukes det ofte som et slags bevis.

Målet om mangfold må være oppriktig, ellers vil det smake bittert. Aktører som ønsker seg økt mangfold må tørre å spørre seg selv hva det innebærer, fremfor å nøye seg med å anse mangfold som et mål i seg selv.

For at redaksjonene skal kunne ta ansvar i å åpne den kulturelle samtalen for nye perspektiver, som Amundsen etterspør, må de reflektere over hvordan økt mangfold helt konkret kan bidra til økt kvalitet, unik kompetanse og ulike perspektiver i dekningen av dagens kulturliv.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.