Ingebrigtsen-saken: Journalistikk eller ren underholdning?

Hvorfor bruker norske medier så mye tid på én kjendisrettssak mens mange andre alvorlige saker forbigås?

Norske medier har brukt tusenvis av arbeidstimer på alt fra forberedelser til rapportering og analyser.

Mange av disse ressursene kunne ha blitt brukt til journalistikk med større samfunnsverdi og til saker som av ressursmessige årsaker ikke blir omtalt.

Saker med lignende tematikk og alvorlighetsgrad, men uten kjendisfaktoren, når sjelden eller aldri opp i nyhetsbildet.

Ren fascinasjon?

At saken har en nyhetsverdi, er udiskutabelt. Den involverer en av Norges mest profilerte idrettsfamilier og omhandler alvorlige anklager om vold i nære relasjoner.

Redaktører har påpekt at familien selv har søkt offentlighetens lys. Og Gjert Ingebrigtsen er tiltalt for mishandling i nære relasjoner mot to av barna sine.

Likevel må vi spørre: Hva er den prinsipielle verdien av den massive dekningen? Og hvor går grensen mellom samfunnsopplysning og ren fascinasjon?

Frosta-saken

Når en sak utvikles til en føljetong, glir den lett over i sensasjon og underholdning snarere enn opplysende journalistikk.

Til sammenligning fikk Frosta-saken også omfattende pressedekning. En kommuneoverlege står tiltalt for å ha begått seksuelle overgrep mot pasienter i nesten 20 år uten at varsler ble tatt på alvor. Mediene bidro her til å avdekke ulike former for systemsvikt som truet pasientsikkerheten.

Saken viser hvordan journalistikken kan ha en bred samfunnsnytte, langt utover det sensasjonelle. Den avdekket alvorlige lovbrudd og nytteverdien av medienes søkelys gjenspeiles i tiltak og lærdom underveis og i etterkant av saken.

De tause ofrene

Vi kan med sikkerhet slå fast at et stort antall barn - her og nå - utsettes for omsorgssvikt og ulike former for lovbrudd.

Jeg har som journalist selv møtt mange barn, ofre for brutale overgrep og grov svikt. Av kapasitetshensyn har jeg dessverre også måttet si nei til å følge opp flere saker.

Jeg mener mange barn dessverre er utsatt for grovere svikt, med enda større konsekvenser enn de fornærmede barna i Ingebrigtsen-saken, uten at noen i media har tatt tak i sakene.

Jeg bagatelliserer ikke Ingebrigtsen-saken, men påpeker at spalteplassen den får, er uforholdsmessig stor sammenlignet med det saker med tilsvarende alvorlighetsgrad vanligvis får i norsk presse.

For mediene handler det om å belyse saker som angår oss og som fortjener pressedekning, men vold i nære relasjoner får vanligvis først oppmerksomhet når det ender i drap eller grove overgrep.

Den massive omtalen Ingebrigtsen-saken har fått, kan forklares med kjendisfaktoren. Dessuten kan mediene bruke både navn og ansikter, noe som av personvernhensyn og etiske årsaker ikke er vanlig i denne type saker.

I fortsettelsen har mediene mulighet til å bruke Ingebrigtsen-saken til å rette et bredere søkelys på vold i nære relasjoner. Spørsmålet er om de vil gripe den.

Når økonomi styrer journalistikken

Valgene mediene tar i dag, avgjør hvilken tillit og verdi journalistikken vil ha i morgen.

Journalistikkens verdi ligger i prioriteringer og fokus. I en tid da norske medier kjemper for tilværelsen, trekker Ingebrigtsen-saken lesere, lyttere og seere. Slikt slår positivt inn på bunnlinjen – en ærlig sak og kanskje en forutsetning for journalistikkens eksistens.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.