SKUP prioriterer forvaringsdømte - mens min stemme ikke blir hørt?

I fjor vitnet jeg i Agder lagmannsrett i drapssaken fordi jeg hadde kjent drapsofferet Bård Lanes fra han var barn. Forrige uke syklet jeg på Brygga i Tønsberg mens journalistene inntok SKUP.

Plutselig møtte jeg på en tidligere forvaringsdømte med SKUP-båndet rundt halsen. Dette møtet gjorde noe med meg.

Jeg hadde kontaktet ledelsen i SKUP fordi jeg selv ønsket å stille på konferansen for å fortelle om medias gjentatte eksponering av hovedmannen i drapet på Bård Lanes.

Min seanse på SKUP ble aldri noe av.

Jeg ønsket å fortelle om hvilke tilleggsbelastninger media påfører nærstående i sorgarbeidet, innimellom rettssaker. All tilleggssmerten etter å ha mistet et kjært menneske. Jeg ville bidra til å gjøre journalistikken bedre, herunder fokus på ydmykhet, transparent journalistikk og respektfull framstilling.

Men det var visst ikke interesse for å høre min kritiske stemme på SKUP opp mot presseetikkens praksis i møte med de krevende drapssakene.

I stedet prioriterte SKUP en sønn som nesten slo faren sin i hjel, jeg sitter undrende tilbake. True crime bølgen har kanskje passert sin grense nå? Når skal flere stemmer gis plass? Hva med å slippe til de berørte etter de groteske handlingene også?

De som sitter igjen med minnene fra de som ble frarøvet livet sitt grunnet andres ondskap. De drepte er absolutt gjort stemmeløse – men det betyr vel ikke at drapsofferets nærmeste også må gjøres stemmeløse?

Journalistenes makt kan utfordres ved innsikt i konsekvenser av deres penn - de såre dyrkjøpte erfaringene. Jeg er overbevist om at journalistikken kan balanseres ytterligere ved bredere perspektiv ved å lytte til de som kjente drapsofrene.

Skadepotensialet for ytterlige belastning ved å ikke bli hørt er potensialt svært, derav lytt, lytt, lytt. Yrkesstoltheten og ansvaret som utøvende journalist tilsier bruk av begge ører, bare slik kan pressens etiske anstendighet ivaretas.

Det oppleves hjerterått når drapsmenn som i Lanes-saken klines utover og deres stemmer blir publisert. Hva med å slippe til de nærstående til ofrene også?