Kjetil Rolness reagerer på en forside fra Dagsavisen
Kjetil Rolness reagerer på en forside fra Dagsavisen

KOMMENTAR:

Hijab som frihetssymbol i norske medier

«Media elsker den tøffe feministen med det religiøst-konservative hodeplagget. Og det er tabu å sette spørsmålstegn ved det.», skriver Kjetil Rolness.

Publisert

For noen dager siden skrev jeg fire setninger på Facebook. Så var kjøret i gang. En ny runde med hijabdebatt, preget av ritualets faste kjennetegn: Høy temperatur. Lavt refleksjonsnivå. Og en imponerende vilje til å forvrenge hva de man er uenig med, sier.

«Kan voksne folk for i svingende få lov til å kle seg i hva pokker de vil???», skrev Anne Holt på Facebook.

Dagsavisens lørdagsavis
Dagsavisens lørdagsavis

Ervin Kohn delte en selfie av seg og Sumaya Jirde Ali, og spurte hvorfor folk blir så provosert over muslimske kvinner i hijab.

«Det er nesten som om Kjetil Rolness har noe til felles med religiøse menn som mener at muslimske kvinner ikke skal synes. Vår stemme og vesen skal ikke ta plass, verken i jobb eller offentlige sammenheng,» skrev Ali selv i VG.

Andre mente jeg blåste hundefløyta og forsøplet norsk offentlighet. Og noen lurte på hvorfor jeg rakker ned på andres bekledning, når jeg selv dekker kroppen med gullamé.

Men ingen av de oppbrakte kommentarene plukket opp hansken i min lille utfordring. Den rettet seg ikke mot muslimske kvinner eller et bestemt klesplagg, men en hodeløs mediepraksis gjennom flere år. En praksis som man nå skjønner har flere og sterkere forsvarere enn noensinne.

Tøff og rå

Lørdag 8. januar var Dagsavisens forside prydet av poet, forfatter, debattant og Fett-redaktør Sumaya Jirde Ali og modell, influenser og Vogue Scandinavia-redaktør Rawdah Muhammed. Ikke sammen i én sak, men i hvert sitt oppslag. Den ene var «tøff som få». Den andre hadde gjort en «rå klassereise».

Dette er adjektivene som går igjen når disse damene portretteres i norske medier. Jeg skrev sarkastisk på Facebook:

«De er tøffe. De er rå. De dekker til håret sitt etter gammel religiøs skikk for ikke å tiltrekke seg menns seksuelle oppmerksomhet. Og de framstilles som feministiske forbilder i en «moderne, uavhengig og samfunnskritisk kvalitetsavis» som mottar 30 millioner årlig i statsstøtte.»

Jeg tror aldri noe jeg har skrevet før har blitt så vranglest. Og det sier ikke lite. Så her noen punkter for å imøtegå misforståelser:

Jeg har ikke antydet at Dagsavisen bør miste pressestøtte. Men du og jeg bidrar til å finansiere denne journalistikken – og tilsvarende journalistikk i NRK – og burde ha et mer kritisk blikk på den.

Jeg blir ikke provosert av å se kvinner med hijab, verken på gata eller i avisene.

Jeg ønsker ikke å bestemme hva muslimske kvinner skal ha på seg.

Jeg har ikke hevdet å vite hva slags personlige motiver de måtte ha for sitt klesvalg.

Jeg har ikke engang påstått av hijab alltid, overalt og for alle må symbolisere én ting.

I stedet påpekte jeg en kjensgjerning: Hijab har sitt utspring i religiøs skikk og er ment å beskytte kvinnens hår mot menns blikk og begjær.

Noe som burde være ukontroversielt å si. Her fra Wikipedias artikkel om hijab:

«Utgangspunktet er at håret regnes som en tiltrekkende og intim del av kvinnenes kropp og som derfor skal tildekkes på linje med andre intime kroppsdeler (...) En vanlig islamsk forståelse er at kvinner, når de er sammen med menn som ikke er i den nærmeste familien, skal kle seg og oppføre seg på en måte som ikke kan tiltrekke seksuell oppmerksomhet.»

Strengheten og konkrete regler varierer blant ulike muslimske retninger og kulturer. Men fellesnevneren er uansett sømmelighet. Kyskhet. Ærbarhet. For det ene kjønn. Mange steder skal kvinnen gjennom bekledning og oppførsel forsvare mannens, familiens, slekten eller klanens ære.

Langt fra frigjøring og likestilling

Lenger kan du knapt komme fra frigjøringstanken som den moderne kvinnebevegelsen er tuftet på. (tenk bare på BH-brenningen). Formålet med hijab er langt fra likestillingsideen om at menn og kvinner hører hjemme i samme offentlige rom, og har samme rett til å bli sett og hørt, uten at kjønn og seksualitet skal være noe tema eller hindring. Og fra alminnelig rettsoppfatning om at kvinnen ikke kan stilles til ansvar for å vekke menns seksuelle interesse.

Derfor er det litt av et paradoks at enkelte bærere av dette opprinnelig sterkt patriarkalske plagget, skal opphøyes til heltinner, og til og med feministiske heltinner, i likestillingslandet Norge i 2022.

Og det i den grad at en riksavis på venstresiden kan plassere to av dem på forsiden samtidig, og la dem få hvert sitt ukritiske, hyllende portrettintervju.

Du kan jo prøve en tankeøvelse: Hvordan ville Sumaya og Rawdah blitt oppfattet og behandlet i offentligheten dersom de het Sigrid og Randi, hadde bakgrunn fra en kristen, konservativ sekt? En sekt der det å gå med skaut for ikke å friste menn, var obligatorisk og sterkt forbundet med sosial kontroll?

For hijabbruk er sosialt regulert i mange innvandrermiljøer i Norge, med store konsekvenser for jenters liv. Forskning ved FAFO viser at jenter som bruker hijab er mer utsatt for foreldrerestriksjoner, særlig knyttet til seksualitet og sosial kontakt med gutter. Resultatet er mistrivsel, psykiske plager, dårlig selvtillit og lav deltakelse i fritidsaktiviteter.

I flere muslimske land er hijaben en islamistisk markør som pålegges millioner av kvinner ved lov. I Iran sørger et eget moralpoliti å overvåke at påbudet overholdes i det offentlige rom. I tillegg til iherdig innsats fra skole, rettsvesen, politi og mediene. Overtredelse straffes med piskeslag og fengsel – eller spontane «ulykker» og syreangrep.

På FB-siden My Stealthy Freedom viser iranske kvinner bilder av seg selv uten hijab på nettet. Under hashtagen #letustalk deler de erfaringene med å leve under hijabpåbudet. Protestbevegelsen har fått beskjeden omtale i norske medier. Journalistene er mer interessert i å intervjue fargerike og taleføre jenter i Norge som bruker hijaben til å uttrykke seg, vise sin identitet og vise fingeren til alle som vil at de skal ta den av.

Det var dette jeg ønsket fokus på: Et plagg som over store deler av verden er et symbol på kvinneundertrykkelse og kjønnsegrering, framstilles i norske medier som et frihetssymbol.

Pressen synes å ha et umettelig behov for å lytte til, støtte og dyrke fram den tøffe feministen med det religiøst-konservative hodeplagget. Uten å se noe påfallende, problematisk eller paradoksalt ved denne skikkelsen.

Tvert imot. Nettopp at en muslimsk jente med tilsynelatende liberale meninger og livsstil, kler seg etter den kvinnelige sømmelighetsnormen til sine mest reaksjonære trosfeller, gjør at hun utfordrer «fordommene» til majoritetsnordmenn. Hun blir da bare enda tøffere, friere og mer støtteverdig.

Derfor må også Dagsavisen late som mitt utspill ikke er et stykke mediekritikk, men et angrep på to modige kvinner.

Galt, gammeldags og kunnskapsløst

En lederartikkel denne uka var en ren studie i avledning og hersketeknikk. Hvorfor reagere på at en avis har to «bredt anlagte» intervjuer med to profilerte hijabis i en og samme utgave? «For de aller fleste er dette helt normalt. Det moderne Norge er preget av mangfold», kunne Dagsavisen opplyse. Med sitatstøtte fra Kong Harald. Men:

«For noen få er det likevel fortsatt litt rart og uvant å se en avisforside som ikke er dominert av hvite menn, slik de har vært vant til.»

Ja, her trengs det sannelig tilvenning! Pluss opplysning og oppdatering. For Dagsavisen mener min påstand at Sumaya og Rawdah «dekker til håret sitt etter gammel religiøs skikk for ikke å tiltrekke seg menns seksuelle oppmerksomhet» er «rett og slett gal, og framstår som gammeldags og kunnskapsløs.»

Skulle likt å vite hva Arbeiderpartiets gamle partiorgan mener om Ap-nestleder Hadia Tajiks utspill i 2015 om at barnehijab var «seksualisering av unger». Var også hennes påstand gal, gammeldags og kunnskapsløs?

Dagsavisen mener vi skal lytte til hva kvinnene sier i intervjuene. For da ville vi skjønt at hijab blant annet handler om «protest mot rasisme, markering av selvstendighet og kulturell tilhørighet.»

Hijab som antirasistisk plagg, der altså. En total omdefinering av et kontroversielt symbol.

Ville Dagsavisen ha støttet en lignende nytolkning av andre symboler, som f.eks. korset? Mener avisen at norske kjendis-hijabis personlige motiver for å bære hijab annullerer plaggets religiøse tradisjon, betydning og funksjon? Er det bare et tøystykke som brukeren kan gi sin egen private mening? Og kan plagget tas av og på etter forgodtbefinnende?

Det virker ikke sånn. Mohammed og Jirde Ali opptrer aldri offentlig uten strengt tildekt hår og hud. Intervjuet med sistnevnte rommer en interessant opplysning: «Hun har ikke på seg hijab her vi sitter i stua hennes.»

Kanskje fordi journalisten er en kvinne? I mange muslimske miljøer brukes ikke hijab når det ikke er menn (eller menn utenfor familien) til stede. Men det kan gjerne være ikke-muslimer til stede, f.eks. eksempel klassevenninner. Altså handler dette om kjønn. Om normer og regler. Som Sumaya og Rawdah ikke har laget selv, men gjort til sine egne.

Det er de i sin fulle rett til. Men Dagsavisen lukker øynene for at valget er sosialt formet. Vi skal heie på enkeltindivider som utøver sin frihet. Vi skal ikke spørre om de kan være påvirket eller begrenset av normer og strukturer.

Dette til tross for at Sumaya sier i intervjuet at «for mange er det ikke frivillig» å gå med hijab. Og: «Jeg tok valget om å bruke hijab selv, men det ble jo uunngåelig fordi de fleste kvinner rundt meg hadde på seg hijab, så da kan man jo spørre om det er et frivillig valg.»

Ja, det kan man spørre om. Man kunne også ha spurt: Hvilke reaksjoner ville du fått i det somaliske miljøet om du sluttet å gå med hijab?

Men det gjør ikke Dagsavisen. Den er for opptatt med å hylle to modige kvinner og stille seg på «mangfoldets» side.

Et enfold av heltinner

Sa jeg mangfold? To kvinner som blikkfang samme avisforside: Begge muslimer. Begge i tjueårene. Begge fra Somalia. Begge moderne, frigjorte feminister. Begge med den muslimske markøren rundt hodet. Begge løftet fram også i andre medier. Begge svært opptatt av all rasismen de har møtt, og stadig møter, i Norge. Begge er like tause om islam, om makt, om konservatisme, om fordommer, innskrenkinger og ukultur i eget minoritetsmiljø. Den ene beskrives som «rå». Den andre som «tøff». Så ja, her er hele mangfoldet representert – fra A til B.

Det er det samme mangfoldet som NRK har utvist gjennom mange års satsing på unge hijabis. Faten, Rawdah og Iman Meskini (fra «Skam») har alle har fått sine egne dokumentarer og blitt grundig intervjuet i statskanalen.

Men hvorfor får vi aldri historien til noen som har kastet hijaben? Hvorfor blir vi ikke kjent med hijabkledte jenter som er bare er fromme og flittige, og ikke rå og modige?

Norske medier skaper i flokk et svært bestemt bilde av den unge muslimske kvinnen. Et bilde de tror skal virke inspirerende på hennes medsøstre, og skape positive holdninger i den øvrige befolkningen. Men som kanskje heller snevrer inn mangfoldet, og gjør det vanskeligere å være muslimsk jente på egne premisser.

Medias utrettelige promotering av frigjorte hijabis hjelper i hvert fall ikke de mange jentene som bærer plagget fordi alternativet er stigmatisering, utfrysing eller vold fra sine egne.

Hvem seksualiserer?

Men virkelig absurd blir det først i det anklagen om sosial kontroll dreies 180 grader. Her er nøkkelavsnittet i Dagsavisens leder:

"Rolness’ seksualisering av to unge kvinners frie klesvalg er etter vårt syn problematisk, og viser først og fremst hvorfor det er så viktig at modige, unge damer som Mohamed og Jirde Ali ikke lar seg presse til å velge ut fra andres forventninger, men står opp for feministiske og humanistiske prinsipper og verdier og tar sine egne valg, slik de gjør."

Det er altså jeg, og ikke imamene, som seksualiserer kvinnene. Det er den som problematiserer hijaben som utøver sosial kontroll. Og da gjelder det for kvinnene å holde fast ved plagget for å motstå presset, og for avisene å støtte dem.

Det er en aldeles fabelaktig logikk. Tildekking av kvinner i framskrittets og likeverdets navn. Alt er snudd på hodet.

Men – tenker man gjennom saken, skjønner man hvorfor hijabheltinnen er så attraktiv for mediene. Hun er «Den andre», men likevel helt lik oss selv. Hun skiller seg ut, men bekrefter journalistenes og lesernes eget verdensbilde.

Alt hun sier, harmonerer med norske verdier eller sentrum-venstresidens idealer om selvrealisering og solidaritet med de som lever ut sin identitet.

Hun er «kontroversiell», men ikke uforutsigbar. Hun vil aldri begynne å snakke om Gud, si at hun vil være hjemmeværende, eller gi Sylvi Listhaug litt rett.

Hijaben er i sin lørdagsavisversjon fullstendig ufarlig – fratatt sine assosiasjoner til religion, kjønnsmakt og undertrykkelse, og betraktet som om den var en tatovering, en spektakulær frisyre eller «upassende» dongeribukser på 17. mai. Et selvvalgt tegn på annerledeshet og opprør. Noe vi liker og respekterer.

Og så får den de vi ikke liker, til å reagere. Noe som genererer klikk, oppmerksomhet og debatt. Og posisjonerer mediet som en ridder for «modige, unge damer» og gode verdier.

Ritualet kan ikke slå feil. Og noen må spille rollen som hvithudet svarteper.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS