Jon Martin Larsen mener Klassekampen har en spesiell redaksjonell linje.
Jon Martin Larsen mener Klassekampen har en spesiell redaksjonell linje.

KOMMENTAR:

Hvorfor fortsetter Klassekampen å tråkke på mennesker?

«Avisen som ønsker å fremstå som venstresidens avis med hjerte for de svakeste, avler nå etter min mening til hat mot mange av mine aller nærmeste», skriver Jon Martin Larsen.

Publisert Sist oppdatert

Tenk deg at du åpner en avis i det rødgrønne fellesskapet, en som mottar millioner av kroner i pressestøtte, og så publiserer redaksjonsledelsen det som i mine øyne er innhold som sier at du ikke finnes . Slik er det Klassekampen behandler mennesker som bryter med normer for kjønnsutrykk og kjønnsidentitet.

Mye tyder på at det er en bevisst linje hos den redaksjonelle ledelsen å fremheve at bare biologiske kvinner er kvinner. At transkvinner ikke er kvinner. At du som transkvinne ikke hører hjemme i feminismen og kvinnekampen. Og at de som støtter transkvinners eksistens og plass i feminismen er en del av en ny statsreligion, en ideologi.

Det siste hevder Klassekampens spaltist, Anne Kalvig i sin nyeste kommentar i Klassekampen 30.desember. Kommentaren markerer slutten på et redaksjonelt år for Klassekampen som jeg mener har inneholdt sjeldent mange angrep på transpersoner. Å publisere slik retorikk er farlig, og har endret synet mitt på avisen. Og nå begynner kjernelesere å gjøre opprør. De sier opp abonnementene sine.

En gang var den store drømmen min å jobbe for Klassekampen. Det var på slutten av 90-tallet, da Jon Michelet var ansvarlig redaktør. Jeg hadde i flere år jobbet for Bergens Tidendes bilag tid&sted - det råeste avismagasinet som noensinne er laget. Ja, det er min personlige mening, men å jobbe i tid&sted under Frode Bjerkestrand er noe av det beste en ung skeiv journalist kunne oppleve.

Bjerkestrand lot oss skrive om subkulturer og minoritetsjournalistikk. Vi var konstruktive og nysgjerrige. Man kan si vi var tidlig ute på den rette siden av historien. Slik følte jeg det også var med Klassekampen.

Jeg følte at avisen sto på minoritetenes side, de mest sårbares side. Jeg følte faktisk at Jon Michelet brydde seg om hvordan jeg hadde det som homofil. Journalistene valgte også journalistikken og saken fremfor lønn og senere klikk. I voksenlivet ser jeg opp til Klassekampen-journalisten Åse Brandvold, tidligere Klassekampen-nyhetssjef Kjell-Erik Kallset og tidligere Klassekampen-journalist Jens Kihl, som nå er kulturredaktør i Bergens Tidende etter nevnte Bjerkestrand, fordi de betingelsesløst jaktet saker og perspektiver der ingen andre leter. Og så tråkker de ikke på vanlige eller uvanlige mennesker.

Jon Michelet fikk en svært gjennomarbeidet søknad, i en tid hvor unge meg følte at jeg hadde skrevet det jeg kunne skrive i Bergen, og var på jakt etter muligheter i hovedstaden. Michelet ringte meg fort og sa: «Jeg skulle ønske jeg kunne ansette deg for du har alt vi trenger, men jeg må ansette en kvinne». Kvoteringen ble tatt på alvor.

«Men jeg er jo homofil», prøvde jeg.

«Hjelper ikke», svarte han.

«Men hva skal jeg gjøre da, klippe den av?», spøkte jeg. Vi lo, og ble enige om at jeg skulle prøve igjen senere.

Noen dager etter skrev Michelet i en av spaltene sine i avisen at han hadde vært i kontakt med en journalist som «ville ta snittet» for en jobb i Klassekampen, og skrev videre at han var takknemlig for at så mange søkte seg til avisen, etter det jeg husker.

Lurer på hva Jon Michelet hadde sagt om det jeg mener er hatefullt innhold i Klassekampen i dag. Jeg har ikke hørt et vondt ord om han fra noen skeive. Jeg vet at han, som medlem av Kringkastingsrådet en gang, var mot Dynastiet, men jeg tror nok ikke det var homofile Steven sin skyld.

Jeg havnet fort i Dagsavisen etter at jeg flyttet til Oslo rundt tusenårsskiftet, og der fikk jeg jobbe med redaktører som tok tak i alle mulige egenskaper og talenter jeg hadde. I 2005 var Dagsavisen en av hovedsponsorene da Oslo var vertskap for EuroPride, og med redaktørenes velsignelse fikk jeg skrive spaltemeter etter spaltemeter om minoriteter og til og med gjøre kampanjejournalistikk for felles ekteskapslov som ble vedtatt i 2008. Det gjør også at jeg har lang erfaring med minoritetsjournalistikk og minoritetene det her er snakk om. Jeg tilhører også selv kjønns- og seksualitetsmangfoldet.

I februar i fjor, skrev jeg en kommentar her i Medier24 med tittelen var «Jeg håper du vet hva du gjør, Mari Skurdal». Den handlet om min frykt for at Skurdal bidrar til mer offentlig hets og hat mot transpersoner med innlegg hun skriver selv og lar komme på trykk på spalteplass i avisen.

Min kommentar kom etter at Skurdal selv hadde kommentert parolemøtet før 8. mars i Oslo. Skurdals egen kommentar leste jeg som at hun mener 8. mars er forbeholdt biologiske kvinner, og at det var feil å anklage kvinner som mente noe annet som transfobiske eller hatefulle.

«De som anklages for å være transfobiske og hatefulle, har det til felles at de er kvinner og feminister», skrev Skurdal i en spalte da. Og plasserte seg selv som en redaktør som mener at kun biologiske kvinner er kvinner. Skurdal svarte meg aldri.

Omtrent samtidig publiserer Klassekampen et større intervju med Christina Ellingsen, talsperson for den norske delen av organisasjonen Women’s Human Rights Campaign (WHRC), med tittelen «Tviholder på kvinnen». Det må gå an å snakke om biologi uten å bli kalt en hatorganisasjon, konkluderer Ellingsen.

En må gjerne kalle det bruk av ytringsfrihet, jeg kaller det menneskefiendtlig kampanjejournalistikk koblet til en redaksjonell linje. For var det ikke mer nyansert og nysgjerrig før? Et eksempel er portrettet med transaktivisten Christine Marie Jentoft, som i et portrett i Klassekampen i 2015 fikk lov til å komme til orde og si at transgrupper selv burde få avgjøre hva transfobi er – og at transpersoner bør kunne skjermes for uønskede utsagn.

Det er ikke bare jeg som reagerer sterkt på Klassekampens dekning. I et innlegg i august i fjor henvender også Johannes Jacobsen seg til ansvarlig redaktør Mari Skurdal, og viser til at en annen fast skribent hos Klassekampen, Kajsa Ekis Ekman, 10. august nok en gang hadde kommet på trykk med det hen mente var konspiratoriske og feilaktige påstander om transpersoner.

Ekman skrev om Lauren Hobbard og andre transkvinner som har stilt i kvinneklassen, og konkluderer etter mitt skjønn med at disse kvinnene er menn som prøver å ta over kvinneklassen. «Er det kjønn eller kjønnsidentitet som er grunnen til at de fleste idretter har egne klasser for kvinner og menn?», spør Ekman selv i teksten. I sitt hjemland Sverige er Ekman kjent for sine svært transekskluderende uttalelser.

«Det ser ut til at avisen har få problemer med å bidra til svært stygge omtaler av mennesker som allerede lider under sterkt minoritetsstress, under en misforstått idé om at all debatt er greit.», skriver Jacobsen og avslutter slik:

«Vi ville aldri godtatt at noen omtalte homofile slik transpersoner blir snakket om i dag. Hvorfor godtar Klassekampen slike artikler?»

Jacobsen fikk aldri svar på sitt innlegg fra Skurdal. Ekman og Klassekampens spaltist Anne Kalvig er også intervjuet i Klassekampen, sist for noen uker siden i en svær sak om lovforslaget om en tredje kjønnskategori. Uten motspørsmål. Den kampanjepregede ingressen på saken lyder som følger: «På kort tid har ideen om selvidentifisert kjønn vunnet fram i politikken. Feminister som sier imot, møter motbør.». Ekman får komme til ordet igjen om at «det nye synet på kjønn rammer kvinner».

Og på slutten av 2021 fortsatte altså også Anne Kalvig sitt korstog mot transkvinner, og beskriver den norske loven om endring av juridisk kjønn og det faktum at kjønnsidentitet og kjønnsutrykk nå har særlig vern i straffelovens som «den nye statsreligionen, kjønnsidentitetsideologi».

Det finnes mange mennesker med et mye sterkere forhold til Klassekampen enn meg. Mange av dem har abonnert på avisen i årevis. Nå gjør mange av disse kjerneleserne, som blant annet er akademikere og organisasjonsmennesker, opprør mot Klassekampen. Det er riktig av dem. Det er også en ytringsfrihet å markere når en redaktør går for langt. Det er lov å belære redaktører om konsekvensene når man velger å bruke redaksjonell plass og spalteplass på å tråkke på mennesker.

Flere av de som nå gjør opprør mot Klassekampen har avsluttet abonnementene sine på avisen. Dette skriver de selv i sosiale medier. Flere kommenterer at de kan komme til å følge etter. Noen forteller at de har ringt Klassekampens kundeservice og klaget. Noen forteller at de ikke orker å skrive selv i et forsøk på å endre Klassekampens dekning.

Jeg regner ikke med at ansvarlig redaktør Mari Skurdal svarer på denne kommentar heller. Men hun burde avklare sin redaksjonelle linje. Hun burde være åpen om at hun vrir Klassekampen mot det mange vil kalle transekskluderende feminisme og kanskje også transfobi, om så er tilfelle. Det er trist at mange føler seg sviktet av Klassekampen. Det gjør jeg også.

Avisen som ønsker å fremstå som venstresidens avis med hjerte for de svakeste, avler nå etter min mening til hat mot mange av mine aller nærmeste. Det er en redaksjonell linje jeg advarer mine studenter mot. Det er en redaksjonell linje jeg håper ikke får søkere. Det finnes mange andre dyktige og ansvarlige redaksjonelle ledere der ute.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS