PFU diskuterte hvor mye som må til når du skal tilby samtidig imøtegåelse.
PFU diskuterte hvor mye som må til når du skal tilby samtidig imøtegåelse.

MENINGER:

Svarer ikke kilden? Send kritikken på SMS eller mail!

«Også kilder som gjør seg utilgjengelige for pressen, skal få muligheten til å forsvare seg.», skriver Mathias Vedeler i oppsummeringen av forrige PFU-møte.

Publisert Sist oppdatert

Det er lett å være enig i at den som utsettes for en sterk anklage, bør få muligheten til å forsvare seg. Like lett er det ikke å følge prinsippet i praksis.

Hva hvis kilden bevisst unnviker journalistens forsøk på å komme i kontakt? Eller regelrett boikotter avisen? Har kilden fremdeles krav på å forsvare seg, og hvor langt må redaksjonen i så fall gå for å nå vedkommende?

Tre medier ble felt av PFU på samtidig imøtegåelse i årets augustmøte, og en klage mot Subjekt handlet om nettopp disse spørsmålene.

Subjekt og Begard Reza

Begard Reza klaget inn Subjekt for ikke å ha fått samtidig imøtegåelse til en kronikk der hen ble anklaget for å ha løyet og spredt usanne, rammende påstander.

PFU fastslo at beskyldningen om løgn utløste rett til samtidig imøtegåelse. Den som utsettes for sterke beskyldninger av faktisk art, skal få muligheten til å imøtegå disse.

Subjekt opplyste at redaksjonen har forsøk å nå Reza i to år uten respons, og at hen har boikottet avisens redaktør. Avisen forsøkte å ringe hen også før den påklagede kronikken ble publisert, men da Reza ikke tok telefonen, valgte de å publisere og heller sende en e-post med tilbud om tilsvar i etterkant.

Det var ikke godt nok, uttalte PFU, som felte avisen på VVP 4.14.

Anklagene må forelegges

Som PFU ofte påpeker, må anklagen forelegges den angrepne part for at muligheten skal bli reell. Først da vil den som anklages kunne vite om hen vil svare eller ikke. Hvor langt mediene må strekke seg for å forelegge beskyldningene, kan variere fra sak til sak. Det kan også ha betydning om man trenger å nå kilden for å kontrollere opplysningene, jf. VVP 3.2, et punkt som gjerne går hånd i hånd med samtidig imøtegåelse.

Likevel vil det ofte være nok å sende anklagene til en «adresse» man vet er i bruk, det kan være et telefonnummer, en e-post eller konto i sosiale medier. Hadde Subjekt gjort det overfor Begard Reza, ville PFUs vurdering trolig endt annerledes.

Siste setning i VVP 4.14 sier at debatt, kritikk og nyhetsformidling ikke skal hindres når noen ikke vil uttale seg. Dette er et viktig aspekt ved samtidig imøtegåelse. Dersom den angrepne part nekter å respondere og gjør seg utilgjengelig, vil det likevel kunne være etisk akseptabelt å publisere anklagene.

PFU slo imidlertid fast at Rezas manglende svar i tidligere saker, ikke opphevet hens rett til samtidig imøtegåelse i den aktuelle saken.

Med andre ord måtte Subjekt igjen forsøke å innhente Rezas kommentar, og forelegge hen beskyldningene. Da Subjekt bare la igjen tapt anrop uten å gjøre ytterligere forsøk, og anklagene aldri ble formidlet før publisering, slo ikke siste setning i VVP 4.14 inn.

Les hele PFUs uttalelse her.

Også barn må få forsvare seg

Et annet brudd på samtidig imøtegåelse kom i en sak som handlet om hvor langt man kan gå når man skriver om barn.

Oppland Arbeiderblad omtalte en fotballkamp på 16-årsnivå, og skrev at en gutt kom med drapstrusler da han fikk rødt kort. Artikkelen var skarpt vinklet, og hendelsen ble beskrevet i detalj.

Avisen var i sin fulle rett til å dekke hendelsen, men PFU mente detaljnivået og den skarpe vinklingen ble unødvendig rammende for gutten, jf. VVP 4.8, om å ta hensyn til hvilke konsekvenser publiseringer kan få for barn.

Avisen kunne skrevet om saken på en mer varsom måte.

Det ble ikke bedre av at avisen verken hadde kontaktet gutten eller hans foreldre. Påstanden om drapstrussel utløste åpenbart VVP 4.14, og Oppland Arbeiderblad ble derfor felt på begge punktene.

Les mer om saken her.

«Tvillingpunktene» 3.2 og 4.14

Helgelands Blad ble felt på samtidig imøtegåelse i en sak der «tvillingpunktet» VVP 3.2 gjorde seg gjeldende.

I en nyhetsartikkel om en industripark i Mo i Rana uttalte en av eierne seg kritisk mot virksomhetens daglige leder og styreleder. Mannen sa blant annet at lederne ikke har likebehandlet eierne, og at de gjennomførte et ugyldig styrevedtak.

PFU konkluderte med at styrelederen og den daglige lederen burde fått imøtegå anklagene, jf. VVP 4.14. Avisen ble også felt på VVP 3.2 fordi anklagene burde vært kontrollert bedre.

VVP 3.2 og 4.14 kalles ofte tvillingpunkter fordi den som utsettes for en sterk anklage, gjerne også er en sentral kilde for å kontrollere fakta. I likhet med Subjekt-saken fastslo PFU at kravet om imøtegåelse ikke ble opphevet av at de har unnlatt å uttale seg tidligere.

Les mer om saken her.

Nettavisen gikk fri

Også Nettavisen var klaget inn på VVP 4.14, men gikk fri. Begard Reza mente Nettavisen burde gitt hen samtidig imøtegåelse i en nyhetsartikkel der det sto at Kjetil Rolness avviste hens anklager mot ham.

I motsetning til Subjekt-kronikken, som var en detaljert beskrivelse av en angivelig løgn, handlet Nettavisens artikkel først og fremst om en helt annen part, nemlig Verdens Gang og hvordan de hadde håndtert saken.

At Rolness avviste Rezas påstander, var i seg selv ikke en sterk beskyldning som utløste rett til samtidig imøtegåelse.

Les mer om saken her.

Kapital og udokumenterte påstander

PFU behandlet en interessant sak som gjaldt hvor grensen går for å publisere udokumenterte påstander. Kapital skrev at tidligere skattekrimsjef Jan-Egil Kristiansen anklages for å ha lekket taushetsbelagte, opplysninger om John Christian Eldens kortbruk i Dubai. Kristiansen var kontaktet av magasinet, og han avviste påstandene. Derfor var ikke samtidig imøtegåelse tema i saken.

Klager argumenterte imidlertid for at Kapital ikke hadde godt nok kildegrunnlag for å publisere en slik påstand. Hvis et medium gjør det klinkende klart at det bare er en påstand, og til og med opplyser at påstanden ikke er dokumentert, er da greit å publisere den så lenge man innhenter samtidig imøtegåelse?

Nei, sa PFU i Kapitals tilfelle.

Pressen må kunne underbygge og sannsynliggjøre rammende påstander før publisering, jf. VVP 3.2, om å kontrollere at opplysninger som gis er korrekte.

«Hvor mye dokumentasjon som kreves, vil variere fra sak til sak, der opplysningenes karakter, den offentlige interessen og både kildens og den omtaltes rolle spiller inn», uttalte PFU.

Les mer om saken her.

Avtalebrudd som ikke ble felt

Romerikes Blad var klaget inn for å ha brutt en avtale. Avisen omtalte et teaterstykke som var basert på forfatterens egne opplevelser med rasisme. Før forfatteren gikk med på å bli intervjuet, godtok journalisten at vinklingen ikke skulle handle om forfatteren, og ikke plassere ham i en offerrolle.

PFU mente dette var en avtale som i utgangspunktet måtte holdes, og utvalget advarte mot å gjøre avtaler som er vanskelig å følge i praksis.

Det som reddet avisen fra å bli felt på VVP 3.3, om premisser, var at journalisten sendte hele artikkelen (bortsett fra tittelen) til forfatteren før publisering. Fordi han godkjente teksten, gjaldt ikke lenger avtalen om at saken skulle handle om noe annet.

Imidlertid ble Romerikes Blad felt på VVP 4.4, om å ha dekning for titler. I tittelen sto det at forfatteren følte at alle hatet ham i oppveksten, noe klager opplyser han aldri har sagt eller følt. Formuleringen kunne verken gjenfinnes i artikkelen eller øvrig dokumentasjon, og PFU konkluderte med at Romerikes Blad ikke hadde dekning for tittelen.

Les mer om saken her.

En ordfører følte seg lurt

Uklare premisser var også tema i en klage mot Finnmarksposten. Daværende ordfører i Nordkapp kommune, Jan Olsen, mente premissene var misvisende da han uttalte seg til avisen. Han kommenterte noe han trodde var et leserinnlegg, men det avisa publiserte, var en nyhetsartikkel om et varsel om ukultur i politiske møter.

Kilder skal kunne forstå hva de er med på. Hvis man uttaler seg på et grunnlag som viser seg å være feil i den publiserte artikkelen, og det skyldes informasjon kilden har fått av journalisten, kan det være brudd på VVP 3.3.

PFU forsto at ordføreren kunne føle seg lurt. Avisen fikk derfor refs for å ha opptrådt kritikkverdig på VVP 3.3, om å klargjøre premissene. PFU var dessuten kritisk til at en frilanser i avisen hadde vært aktiv i utformingen av brevet om varselet og utsendelsen av dette.

Les mer om saken her.

Universitas og en studentpolitiker

Studentavisen Universitas var klaget inn i en tredje sak som handlet om premisser og VVP 3.3.

En studentpolitiker hadde fått sitatsjekk, men kontakten med redaksjonen gikk i flere omganger, og sitatsjekken skjedde via ulike meldinger. Studentpolitikeren klaget på at et sitat hun trodde skulle ut, likevel ble publisert, og PFU mente avisens håndtering fremsto noe uryddig.

Utvalget uttalte at Universitas kunne vært tydeligere overfor klager, men måtte samtidig konstatere at redaksjonen faktisk hadde opplyst hva som ville bli publisert.

Utvalget fant derfor ikke grunnlag for å felle Universitas, men minnet om at det ene og alene er mediets ansvar å klargjøre premissene overfor kilder, jf. VVP 3.3.

Les mer om saken her.

Dissens om to nyheter i én

Brønnøysunds Avis fikk kritikk for å ha gått for langt i tittel og ingress i omtalen av en rektor som valgte å fratre stillingen sin. Et flertall mente det ble påstått en kritikkverdig årsakssammenheng i tittelen: «Foreldre tok elever ut av skolen, rektor varsler at hun fratrer».

Avisen hevdet på sin side at de brakte «to nyheter i én», og ikke slo fast at forholdene hang sammen. Klageren, som var den omtalte rektoren, hevdet det ikke fantes noen sammenheng.

Mens et flertall mente avisen hadde opptrådt kritikkverdig på punkt 4.4, om å gå lenger enn det er dekning for i stoffet, tok et mindretall dissens. Tittelen slo ikke nødvendigvis fast en årsakssammenheng, og det ikke var riktig å straffe avisen for å bringe to relevante nyheter i én artikkel, konkluderte mindretallet.

Les mer om saken her.

Å rette feil

Tittelbruk sto også sentralt i en klage mot Nettavisen. Avisen skrev i en tittel at Auksjonshuset AS var konkurs. Det riktige var at selskapet var oppløst.

Daglig leder av Auksjonshuset mente Nettavisen dermed fremstilte saken mer dramatisk enn det var dekning for. Dessuten mente klageren at avisen skapte et feilaktig inntrykk av at det hadde foregått uregelmessigheter.

Nettavisen erkjente tittelfeilen og korrigerte, men rettelsen kom en god stund etter publisering, ettersom redaksjonen først ble klar over feilen gjennom klagen til PFU. Selv om mediene skal tilstrebe at opplysningene som publiseres er korrekte, jf. VVP 3.2, og det i dette tilfellet handlet om en feil som kunne vært unngått, kom PFU til at feilen ikke var av så alvorlig at den alene kunne innebære et presseetisk overtramp.

PFU kunne ikke se at det var godtgjort andre konkrete feil, og konkluderte med at Nettavisens ikke hadde brutt god presseskikk. Nettavisens rettelse var i tråd med VVP 4.13, og PFU merket seg at avisen hadde gitt sentrale aktører anledning til å kommentere saken.

Les mer om saken her.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS