Sosiale medier skulle knytte oss tettere sammen. Det vi fikk, var plattformer som drenerer oppmerksomheten vår, spiller på dopamin og holder oss fanget i evig scrolling.
Det er blitt vanskelig å skille ekte folk fra falske profiler. Reklame, konspirasjoner og desinformasjon flyter side om side – og det hele er styrt av algoritmer som ingen egentlig forstår, og enda færre kan kontrollere.
Hudd er et forsøk på å gjøre noe med det. En ny, norsk plattform, bygd på ideen om at ekte mennesker skal samhandle på ekte steder – uten algoritmer og botter. Det er en sympatisk idé, og det er forståelig at den får gehør i en tid der tilliten til teknologigigantene er i fritt fall. Men det er også et krevende prosjekt.
For det første: Brukervekst og engasjement er ikke det samme. Det er én ting å få 100.000 til å laste ned en app, en helt annen å få dem til å bli – og bidra. Plattformen står og faller på om det faktisk skjer noe der. Innholdet må komme fra brukerne, og det må være relevant nok til at folk kommer tilbake. Enn så lenge er det høna og egget.
Det andre er verdiforslaget mot mediene. Hudd sier de ønsker redaktørstyrte medier velkommen – men hvordan skal det se ut i praksis? Skal vi lenke til artikler bak betalingsmur? Skal vi publisere egne formater? Hvor går skillet mellom redaksjonelt og kommersielt? Det finnes ingen åpenbar modell i dag, men det bør ikke stoppe bransjen fra å utforske hva dette kan bli.
Vi har brukt nær to tiår på å gjøre Meta til en hovedpulsåre for trafikk og distribusjon. Samtidig har vi gitt bort enorme mengder data, svekket relasjonen til leserne og gjort oss avhengige av plattformer vi ikke kontrollerer. Det er verdt å merke seg hvor lite vi har gjort for å bygge egne, norske alternativer.
Det betyr ikke at vi skal gå all in på Hudd. Men vi kan stille oss spørsmålet: Hva om dette faktisk er starten på noe annet? Ikke nødvendigvis en erstatning for Facebook – men et korrektiv. En plattform med en annen inngang til hva det sosiale kan være. Med en annen idé om hva som er verdifullt. Med en vilje til å eksperimentere.
Og det skader ikke at de ønsker å kutte ned på skjermtiden, heller enn å maksimere den. Det sier noe om ambisjonsnivået – og hvor de prøver å plassere seg i et marked som har vært styrt av amerikanske milliardærer litt for lenge.
Vi trenger ikke heie ukritisk. Men vi kan følge med. Inngå dialog. Teste litt. Bidra der det gir mening. Kanskje til og med lære noe.
For om vi klarer å bidra til å gjøre Mark Zuckerberg og Elon Musk store i Norge, så burde det være mulig å gi en norsk aktør en sjanse også.
Ikke for deres skyld. Men for vår.
