Det er gravefest i norske medier – og flere har grunn til å være på vakt

For mens gravejournalistikk tradisjonelt har vært noe de største redaksjonene har oppholdt seg med, kommer nå lokalaviser og nisjeaviser etter i full galopp.

Nylig var det også rekordstor deltakelse på årets Skup-konferanse, hvor Norges ledende journalister samler seg for å lære av hverandre, og kåre det beste av kritisk og undersøkende journalistikk. Min tidligere arbeidsgiver, lokalavisa Innherred, deltok for første gang – og var mange nok til å fylle et helt langbord.

Ja, egne gravegrupper er snart like vanlig som tokaffen i norske mediehus.

Kjære Skup: Drit i NM, lag et OL

Bare se her: I Sunnmørposten-konsernet kurses samtlige ansatte i undersøkende metode og hverdagsgraving. Klassekampens nye gravegruppe har som mål å «bedrive maktkritisk, undersøkende journalistikk» – og har, etter eget utsagn, fått muligheten til å tørre å bruke tid på saker som det ikke er sikkert at det blir noe av. Vi får håpe avisa kommer ut likevel.

Her i Trøndelag satser nå Trønder-Avisa på gravejournalistikk med sin egen gravesjef, mens den ferske konkurrenten Steinkjer24 ruster opp med en gravejournalist i det samme nærområdet.

Så kan en spørre seg, hvor mye må man grave for å oppfylle den høythengende tittelen gravejournalist? Og kan ikke all journalistikk være undersøkende? Spør vi Store Norske Leksikon, får vi til svar at undersøkende journalistikk er «en journalistisk sjanger som betegner et omfattende og langsiktig arbeid for å avdekke nye fakta eller sammenhenger. Med ekstra tid og ressurser og gjennom systematiske og metodiske undersøkelser, skal maktmisbruk og kriminalitet avdekkes».

For lista ligger høyt når Avisa Valdres med støtte fra Fritt Ord har fått frigjort journalistiske ressurser til å grave. Så resulterte det i deres første innsendte metoderapport til Skup i år – for serien «Hytteparadokset». Noe også Klar Tale leverte, etter å ha dykket ned i NAV-skandalen med «De som ikke forsto».

Og kanskje vil debatten om lokalavisenes deltakelse på Skup endelig få sitt endelikt når lokalavisa Dølen, som har fått midler fra Medietilsynet til å grave, vinner sin første Skup-pris neste år? Enten Skup arrangeres som et NM eller OL.

De mindre redaksjonenes utfordring blir å finne en form for graving som fungerer i en travel hverdag med knapphet på ressurser, ikke minst når støtteordningene ikke lenger gir drahjelp. For lesernes krav til hva som dekkes vil neppe bli mindre. Her må det leveres i pose og sekk.

SKUP-vinner Nina Selbo Torset elsker britisk krim i påska: – Jeg skal prøve å koble helt av

Men innsendelser, eller i beste fall utmerkelser på Skup, verken trenger eller bør være eneste målbare parameter på at satsingene er verdt investeringen. Å kunne lokke med muligheten til å grave, trekkes fram som viktig for rekrutteringen til mindre mediehus. «Det er minst like mye å grave i i et lokalsamfunn», uttalte redaktør Britt Ingunn Maurstad i Storfjordnytt i et intervju med Medier24, etter å ha selv slitt med rekrutteringen.

Så er det kanskje kjipt å flytte til et lite sted bare for å gjøre seg til persona non grata i lokalsamfunnet. Det er ikke gøy å møte kommunalsjefen i frukthylla på Coop-en etter å ha endevendt postlistene for å avsløre kritikkverdige forhold i kommunen du bor i. Men hei, hvem sa at det å være journalist var en popularitetskonkurranse?

Heldigvis ligger alt til rette for å være «plagsom» og gravende journalist. Pressefrihetsindeksen vurderer Norge som det aller beste landet å være journalist i. Det er ikke dermed sagt at norske journalister ikke møter, eller får motstand.

Min egen erfaring som fersk journalist i lokalavis som gravde i et større sakskompleks over tid, var at det lett vanker reaksjoner. Jeg opplevde selv å bli truet. Da hjalp det å ha støtte hos redaktøren. Her tenker jeg at Norsk Journalistlag må være på vakt og følge opp sine medlemmer. Hvordan er det å grave i ditt nærmiljø og ikke minst på din arbeidsplass? Og er redaktøren virkelig kuet av konsernet?

For ikke mange år siden ble Senter for undersøkende journalistikk ved Universitetet i Bergen etablert i Media City Bergen, nettopp som et tiltak for å sikre gravejournalistikken. Journalistikkens samfunnskontrakt var under press, ble det slått fast. Nysatsinger tyder på at ting er i ferd med å snu. Og samfunnsforskere bør nå benytte sjansen til å studere effekten av, og hvilke konsekvenser arbeidet får – i lokalsamfunnene og redaksjonene.

Min bønn til redaktørene er å ta godt vare på journalistene som graver. Det kan være en ensom jobb. Redaksjonene har også et ansvar for å forklare leserne hvorfor det er viktig med undersøkende journalistikk også i et lokalmiljø.

Det er kanskje en skitten jobb, men vi skal være glade for alle som vil gjøre den.