Vi må snakke mer om mediekonsernenes makt over redaktørrollen og innholdet, skriver Erik Waatland.
Illustrasjon: Mina Langlete
KOMMENTAR:
Er norske redaktører en flokk med lydige konsernbikkjer?
«Er det redaktøren eller konsernet som bestemmer i avisa di? Det må vi snakke mer om», skriver Erik Waatland.
Konsernene får stadig større grep om journalistikken i avisene:
Det er fellesredaksjoner på tvers av merkevarer, man har stoffutveksling, det sendes reportere på tvers av redaksjoner for å dekke hendelser - og man måles på tilnærmet lik måte.
Dette gjør også at vi blir likere i form og uttrykk.
Vi vet alle om stordriftsfordeler, økonomiske muligheter og fordelen av å dele på kostnader og kompetanse. Men har vi snakket nok om utfordringene?
Onsdag ble det kjent at hele 17 prosent av norske redaktører oppgir i en undersøkelse at konsernenes analyseteam/utviklingsavdelinger utfordrer redaktørens uavhengighet i stor eller svært stor grad.
Smak på den. 17 prosent.
Vi må snakke mye mer om utfordringene med konsernenes målstyring (KPI) i norske redaksjoner.
Vi har siden Amedia-skandalen i sommer forsøkt å få redaktører til å snakke åpenlyst om utfordringene KPIene kan skape, men ytterst få har villet si noe som helst. Jeg blir litt fristet til å spørre om de er en gjeng kritiske vaktbikkjer eller en flokk lydige konsernbikkjer.
Vi vet alle fordelen med målstyring av journalistikken. Den debatten har vi dekt grundig i Medier24. Men hvorfor vil nesten ingen snakke om utfordringene?
Plutselig jubler de ikke
La meg ta deg med inn i «fiksjonens verden» til et helt «usannsynlig» case:
Se for deg at du blir ansatt i et mediekonsern for å være lokalavisredaktør i en splitter ny avis.
Det første du gjør er å kjøre på med nyheter. Du er først ute med trafikkulykka på E6, du får det første intervjuet med hun som har kjøpt 20-millionersvillaen i bygda - og reporterne står hver dag på treningsfeltet til fotballklubben for å rapportere om stort og smått.
Konsernet jubler. KPI-ene lyser grønt. Internt fortelles det historier om hvor flink du er til å engasjere leserne dine. Du selger abonnement, du har høye klikktall og du evner å konvertere abonnenter i høyt tempo.
Så begynner du å kjøre på med en debattsatsing. Du spør en rekke politikere, folk fra næringslivet og jammen en og annen «vanlig» fyr også. Debattstoffet fyker avgårde på nett, så klikktallene redder dagen.
Konsernet jubler. KPI-ene lyser grønt. Internt fortelles det hvor flink du er til å speile den lokale debatten og sette dagsorden. Bare med én debattansvarlig har du jammen klart å nå ut bredt. På intranettet får du skryt fra andre redaktører i konsernet: Så flink dere er! Kostnadseffektivt er det også.
Nå er det på tide med litt gravejournalistikk. Hva var det egentlig som skjedde på rådhuset den gangen ordføreren lukka møtet? Du setter av en reporterressurs til å begynne med innsynsarbeidet. Dette er krevende for én person, men du har lyst til at avisa di skal bli viktig.
Men her er det noe som snur. I konsernet sier de at «de har forståelse for at du vil prioritere viktig journalistikk», men jubelen uteblir. Det samme gjør de grønne KPI-tallene som nå har blitt mørkerøde. Helt tyst er det også på intranettet fra kollegene i konsernet - som jublet da du konverterte som en guru.
Reporteren fikk kanskje ikke til å løse saken og du kjenner som redaktør at det brenner under føttene på deg. Du skal tross alt ha KPI-møte med den konsernansatte analytikeren din om kort tid - og du overbeviser dermed reporteren om å prioritere annerledes. Kanskje finnes det en kjapp sak om sex, diesel og sinte naboer som kan løses litt raskt?
Dette er en historie satt på spissen, men samtidig en historie som jeg vet mange norske redaktører kjenner seg igjen i. For som bransje sier vi at på den ene siden bestemmer redaktøren alt og har fullstendig kontroll over hvilken avis man skal lage, men samtidig har man målstyring som sier noe om hva man bør oppnå av resultater. De er ikke alltid på bølgelengde - og for en garva redaktør er dette kanskje enkelt, men for en karriereambisøs og fersk lokalavisredaktør kan dette være utfordrende.
For har man full autonomitet til å lage den avisa man vil? Jeg tør driste meg til å si nei. Så lenge man har noen på utsiden som måler deg, så har man ikke det. Det handler om prioriteringer og hva som er viktig å oppnå.
Få kommer til å si det høyt, men jeg har snakket med en rekke norske redaktører i konserner som forteller om utfordringer med KPIer. Når jeg så spør om de kunne tenkt seg å si det høyt, så sier de noe sånt som: «Jeg orker ikke hive meg inn i den diskusjonen nå» eller rett ut at de ikke vil gå ut mot eierne.
Noen sier også at de har kjent kutt og dårlige tider på kroppen - og at dette nå ikke er en tid for å rase mot det som faktisk har vært med på å snu skuta.
Jeg trodde vi gikk inn i journalistikken for å være kritiske vaktbikkjer, men når det kommer til egne konsern og eiere, så kan det jammen se ut til at de reduserer seg selv til en flokk lydige konsernbikkjer.
Målstyring er bare én av mange måter norske mediekonserner har fått stadig større makt over avisene på.
Hva har det å si for sjefredaktørens rolle at det opprettes fellesredaksjoner på tvers i konsernet for å dekke en hendelse? Er det bare fordeler?
Hva har det å si for mediets egenart at avisa fylles med fellesstoff?
Kan det ha noen konsekvenser at man kjører felles nett/papirdesk?
Jeg har ikke svaret og håper noen kan hive seg på debatten. Ikke for å «nok en gang si hvor bra konsernet er for vår utvikling», for det vet vi, men å snakke om hvilke utfordringer konsernets grep kan ha?
Hvorfor vil ingen snakke om det? Er det frykt for egen karriere?
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
