To tilfeldige fotografer under utdelingen av Nobels fredspris.
To tilfeldige fotografer under utdelingen av Nobels fredspris.

MENINGER:

Ikke alle kan fly fritt som frilanser

«Jeg har den dypeste respekt for den som klarer og orker å jobbe som frilans i fulltid. Men det kan jo være en idé å innse at dette ikke er for alle.», skriver Iver Daaland Åse.

Publisert

Det er ikke mange årene siden mediebransjen opplevde krise, papiravisen dør og nedbemanning måtte til. Det var ikke lenger penger nok til fotografer, og mang en fotojournalist måtte omskolere seg eller finne seg en penn.

Vi er nå kommet oss opp fra den kneika, annonser har endelig verdi, folk er endelig villig til å betale for god journalistikk, og behovet har steget, og steget litt til.

Samtidig har ansettelsene i stor grad stått stille blant fotojournalistene de siste årene, alle vil ha en som egentlig skal skrive men som «gjerne kan ta sine egne bilder og». Journalistikk har parallelt med dette blitt stadig mer visuell og digital, og løsningen har her istedenfor å ansette fast vært å bruke frilansere.

Det siste året og særlig de siste månedene har vi sett litt utvikling her. Aftenposten, NTB, Eidsvoll Ullensaker Blad, og sist ut Bergensavisen har på sin side gjort grep og ansatt folk innen foto.

Men sakene gjenspeiler alle; «Jobbet som frilanser de fem siste årene» (EUB), «frilanset for Aftenposten siden 2009.» eller «tilknyttet BA siden 2011».

Dette tyder på at eneste veien inn som fotograf i dag er gjennom årrekker med frilansarbeid.

Misforstå meg rett, mange av frilanserne er de fotografene jeg ser mest opp til og jeg har den dypeste respekt for den som klarer og orker å jobbe som frilans i fulltid. Men det kan jo være en idé å innse at dette ikke er for alle.

Personlig sliter jeg med å leve i usikkerhet og vet med meg selv at en frilanstilværelse ikke vil være med høy livskvalitet for meg. Da har jeg to valg: finne meg en penn, eller gjøre noe annet en det jeg har utdannet meg til.

I høst var jeg heldig nok til å få være i praksis i Bergens Tidende, og høsten 2021 var nok første gang jeg har kjent på ekte glede og spenning i det å jobbe som fotojournalist. Muligheten til å få være der var en av mine beste opplevelser gjennom mitt foreløpig 21 år lange liv.

Samtidig kjenner jeg at jeg sitter igjen med en bismak, fordi jeg vet at muligheten til å kjenne på denne gleden og yrkesstoltheten på nytt nok er langt unna, det til tross for at vi beveger oss inn i en bransje som i stadig større grad lever av visuelle medier. Så da gjenstår alternativet, leve et liv i angst fra faktura til faktura, eller «bytte side».

Per nå ser valget mitt ut til å falle på det siste, altså å jobbe med kommunikasjon. Dette blir i en bedrift jeg har vært heldig nok til å ha god dialog med, som jeg vet at ønsker meg på bakgrunn av visuell kommunikasjon.

Fotojournalistiske grep er cluet for å sikre god kommunikasjon og historiefortelling, og med en økende grad av tverrfaglig kompetanse er fotojournalister de som kan sikre visuell utvikling. Men da må ikke mediene miste alle som ikke vil frilanse til kommunikasjonsbransjen!

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS