I fjor var det nærmest krigstilstander etter at lokalpressen glimret med sitt fravær i metoderapportene til Skup. Juryleder Bernt Olufsen langet ut mot Amedia og Polaris for å ikke se verdien av undersøkende journalistikk, Amedias ledere fyrte tilbake at deres redaksjoner ikke anser Skup som relevant, selv om de graver, og Skup-leder Nina Selbo Torset flesket til med «skivebom» og anklager om at lokalpressen skulker dugnaden.
Siden da har det blitt røykt fredspipe. I år hadde Amedias aviser meldt inn ni bidrag til konkurransen, og Skup-styret hadde også funnet plass til bidrag fra lokalaviser i konferanseprogrammet. Men vil våpenhvilen vare?
Det er tvilsomt så lenge Skup ikke kommer lokalpressen i møte på de to forslagene som ble presentert som viktigst: Å få et større pressemangfold inn i Skups styre, og å opprette flere priskategorier.
Førstnevnte burde vært en selvfølge – det er flaut at det ikke er på plass etter årets konferanse. Sistnevnte må også få en grundigere vurdering.
Drit i NM, lag et OL
For debatten om ulike kategorier i Skup har vært oppe før, men blitt avvist tvert av ledelsen. For to år siden kalte Skups forrige styreleder ulikt definerte klasser for «B-priser» man ikke vil besudle hovedprisen med. Som om et Skup-diplom ikke allerede er nøyaktig det, i tillegg til at man har IR-prisen og Data-Skupprisen.
I år gjentok daglig leder John Bones at «Skup-prisen er et norgesmesterskap i undersøkende journalistikk. Og i dette NM`et opererer man ikke med klasser, det er én vinner».
Skal alle få diplom, liksom? Skal Skup være som et potetløp på 17. mai?
Nei. Som kjent finnes det NM i mange forskjellige sportsgrener, men Skup-ledelsen tar likevel fram pekefingeren når lokal- og fagpresse trekker til arenaer som i større grad er tilpasset dem. Heller enn NM kan det høres ut som at man enten må delta i Norseman Xtreme Triathlon fra Hardangerfjorden til Gaustatoppen, eller så driver man ikke med sport i det hele tatt.
NM bør uansett ikke være modellen. NM-er er smale, for folk som er spesielt interesserte i kun én sport. I vårt tilfelle, som regel datastøttede monsterprosjekter med riksrelevans. Et OL er derimot en folkefest der alle sportsgrener er med, uten at nivået er lavere.
Hvorfor kan ikke det være modellen? Eller Oscar- eller Nobelprisene for den del?
«Det viktigste er å delta»
Torset vektla delingsdugnaden i det å sende inn en metoderapport, og later til å mene at konkurransen om prisene er underordnet. Det er en fin tanke, men det er ikke til å komme unna at Skup i stor grad dreier seg rundt prisutdelingen.
Når prisene har en så sentral plass, og man vet at man ikke konkurrerer om dem, så kan også det å delta på konferansen kjennes som å være på besøk i noen andres lekegrind.
Alle som har vært borti frivillighet i noen som helst form, bør vite at følelsen av eierskap er helt avgjørende for om man legger inn en innsats. Da er det ikke så rart om lokalpresse, fagpresse og nisjeaviser trekker til sine egne konferanser og prisutdelinger i stedet.
Det er synd, for det er og forblir Skup som er norsk presses sentrale arena for gravejournalistikk. Men skal man få hele pressen til å slutte opp, så må man også gi anerkjennelse i retur. It takes two to tango, som man sier.
Den ensomme ulv
Et av argumentene som går igjen for at det er lokal- og nisjemedier som må tilpasse seg Skup, og ikke motsatt, er tanken om at hvem som helst kan vinne om de bare har nok pågangsmot. Hva med Kristoffer Egebergs «Nigeria-båtene», som vant i 2015?
Uten å underslå Egebergs prisverdige innsats: Selv om arbeidet ble gjort i vanlig nyhetsturnus, kunne han også trekke veksler på det å sitte i en stor redaksjon med tilgang på erfarne graveledere, redaksjonelle utviklere og ressurser til å kjøre et publiseringsløp i Dagbladet som ansvarlige politikere ikke kunne ignorere.
Stereotypien om journalisten som den ensomme ulv, sulten og standhaftig, holder ikke i møte med virkeligheten. Ikke bare er de siste årenes Skup-prisvinnere stort sett teamarbeid på journalistnivå. Det har også vært avgjørende å ha et solid apparat på redaksjonsnivå.
Som Vegard Venli sa da han i år vant prisen sammen med Torset og fire andre kolleger fra Aftenposten: «det holder ikke med en gjeng fantastiske reportere som kan og vil, man må ha sjefer som kan publisere».
Fra enkeltskandaler til system
Noen ganger er enkeltavsløringene så slagkraftige at de kan vinne, som Nigeria-båtene eller årets diplomvinner «Salget av Bergen Engines». Men ser man på hovedprisene som er gitt de siste årene, er det tydelig at terskelen for å vinne som regel er systematisk kartlegging av helheten i et stort sakskompleks. Utenom Bergen Engines, gjelder det alle årets priser.
Det er bra at dette har blitt standard i de store graveredaksjonene, for det å avsløre hvordan systemer svikter gir langt større konsekvenser enn bare å avdekke kritikkverdige enkeltsaker. Men det gjør også at de store graveredaksjonene drar ifra.
For å bruke VGs diplomvinner «Grenseløs terapi» som eksempel: Å lage den første saken om én person som har blitt misbrukt, er krevende, men mulig også for redaksjoner med mindre ressurser. Utenfor graveredaksjonene ville vel de fleste redaksjonelle ledere sagt seg fornøyde der.
For det å gå fra en enkeltavsløring til å dokumentere omfang, smutthull og systematisk svikt i kontrollrutiner over flere tiår, er et ganske enormt skritt. Terskelen er nok betydelig høyere for å ta en slik beslutning i en mindre redaksjon, hvor man i større grad må omdisponere ressurser fra løpende nyhetsarbeid og hvor ledere kanskje ikke er like trygge på hvorvidt redaksjonen – eller de selv – klarer å stå løpet ut.
Stimulér all undersøkende journalistikk
I desember i fjor ble kriteriene juryen jobber etter endelig publisert. Det er egentlig helt skandaløst at de ikke har ligget åpent på Skups nettsider før, for de har vært sirkulert og forklart innad i redaksjonene som har et nært forhold til Skup. Det sier litt om hvor innadvendt Skup har vært.
Men det er ikke for sent å snu. Skups formål er å «inspirere til og styrke kritisk og undersøkende journalistikk». Når pristerskelen er blitt så høy at den bare er relevant for gravegruppene i de fem største riksmediene og et par av de største regionavisene, så kan man spørre seg om den også har blitt så smal at den ikke dekker formålet.
Monsterprosjektene er viktige, men de er ikke i nærheten av å rekke over alt som bør dekkes på kritisk og undersøkende vis i løpet av et år. Langt det meste må dekkes med kortere eller mellomlange løp. Men disse er det lite fokus på. Og man kan ikke bare gå ut fra at når det regner på monsterprosjektene, vil det dryppe på resten.
Å sette i gang et graveløp i en redaksjon som ikke normalt er rigget for det, krever noe annet enn det gjør i gravegruppene. Her tror jeg at målrettet kursing for å gi mellomledere den tryggheten og kompetansen som kreves for å si ja til et graveprosjekt når journalistene deres kommer med en idé, er en mulig nøkkel.
Skup-ledelsen må ta signalene fra dem som føler at konferansen ikke er for dem, på alvor. Journalistikkens ultra-triatlon er både viktig og inspirerende, men når man ikke klarer å stimulere alle kategorier av kritisk og undersøkende journalistikk gjennom den, så må man vurdere å rigge om.
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
