Stormen rundt Sophie Elise har fått en ny sjanger til å skinne

I den voldsomme mediedekningen rundt Sophie Elises Instagram-bilde av henne og venninnen med en pose hvitt i hånd, har en nyere journalistisk sjanger fått skinne mer enn noen gang:

Redegjørelsen for eget publiseringsvalg.

Vi snakker om saker som skal forklare hvorfor et mediehus velger å identifisere eller anonymisere en person. Hensikten er å spille med åpne kort.

Medier24 startet meta-sirkuset - som seg kanskje hør og bør for en bransjeavis.

VG har hatt en «Derfor skriver vi om saken»-faktaboks i alle sakene sine fra start. Som også Dagbladet har latt seg inspirere av med «Derfor publiserer vi bildet», hvor de forteller hvorfor den andre personen er sladdet .

Så kommer egen-journalistikken på banen

Aftenposten slår til med en 15 minutters podkastepisode med tittel «Derfor sladder vi venninnen».

Offentlig gapestokk, Sophie Elise og medias forsvinnende definisjonsmakt

Avisen har også en lengre nyhetsartikkel hvor deres egen nyhetsredaktør Tone Tveøy Strøm-Gundersen, VGs nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken og generalsekretær Reidun K. Nybø i Norsk Redaktørforening får imøtegå beskyldningen om at pressen beskytter folk i mektige nettverk, samt svare på andre spørsmål i sakens anledning.

«Det er gjort selvstendige redaksjonelle vurderinger ut fra presseetikk og praksis», forklarer VGs nyhetsredaktør til dem som måtte lure på om det ligger noe annet bak avgjørelsen om å identifisere den ene, og anonymisere den andre.

TV 2 vier også en hel instagram-reels-video til samme tematikk.

Å identifisere eller ikke, det er spørsmålet

Dagbladet skriver at de foreløpig har valgt å ikke identifisere den andre personen på bildet.

Nettavisens politiske redaktør Erik Stephansen er ikke imponert over sine kolleger og skriver i en kommentar at: «Lettere parodisk ble det også, da vi i de redaktørstyrte mediene fant ut at vi ikke kunne fortelle hvem den andre influenceren var».

Men selv om Nettavisen går ut med navnet på begge, så sladder de fortsatt venninnen på bildet. Lett skal det ikke være.

Derfor identifiserer Nettavisen den andre influenseren på Sophie Elise-bilde

Se og Hørs ansvarlige redaktør Ulf André Andersen har skrevet en nesten 300 ord lang og ganske personlig tekst om hvorfor de, som et av få medier, publiserer både navn og bilde.

Spøkefugler kunne her slått fast at dette var jo en usedvanlig lang tekst til seher.no å være.

«Radarparet er blant Norges største influensere. De har en følgerskare mange norske medier bare kan drømme om», skriver Andersen.

Søndag publiserte Subjekt en sak med tittel «Jeg beklager» til et bilde av Sophie Elise og hennes podkastkollega Fetisha, på fronten av nettavisa. Hadde de endelig fått influenseren i tale?

Neida, det var bare redaktør Danby Choi som beklaget sin kommentar hvor han tok venninnen i forsvar.

Syklusen i kjendis-skandaler

Selv kunne jeg ønske at redaktørene også ga oss en vurdering av den samlede, massive pressedekningen. Den er mer presseetisk interessant enn spørsmålet om identifisering.

Det er nesten så vi kan mistenke at dekningen kommer alle til gode.

For syklusen i denne typen saker, er som regel slik:

Kjendis blir eksponert i sosiale medier, trolig av Mads Hansen. Deretter følger full spredning i SoMe. Så går det bare et minutt eller to før folk spør «hvorfor ikke pressen skriver om dette»?

Derfor skriver vi fortsatt ikke hva mannen i Tengs-saken heter

Pressen vet selvsagt alt, men jobber med å få tak i en seriøs journalistisk vinkling, og blir dermed slått av alternative medier som kjører saken rett ut.

Så følger offentlig fordømmelse i form av x-antall kronikker. Medietrykket blir til slutt så stort at folk synes synd på og tar kjendisen i forsvar i nye kronikker. Og imens sitter kjendisen rolig i båten, og etter en uke eller to blåser alt over av seg selv.

Mediene får klikk. Og de involverte vil til slutt komme fra det med æren i behold og som enda større profiler eller kjendiser. Altså, med økt markedsverdi.

Kjedelig?

Hvis jeg skal prøve å sette meg inn i hodet til leserne, så er det vanskelig å skjønne dette spillet. For hvordan kan medier som jobber etter de samme presseetiske retningslinjene – Redaktørplakaten og Vær varsom-plakaten – komme frem til vidt forskjellige konklusjoner rundt identifisering?

Men det er en styrke at mediene vurderer ulikt, ifølge Reidun K. Nybø i Redaktørforeningen.

«Tenk hvor kjedelig det ville ha blitt hvis alle redaktørene hadde de samme vurderingene», sier Nybø til Aftenposten.

Ingen har sagt at journalistikk er eksakt vitenskap.

Jeg vil derfor foreslå en ny oppgave på journaliststudiene: Sladd dette bildet etter din presseetiske standard, og skriv en vurdering som skaper blest!

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.