Vi befinner oss i et meget spennende etisk, kommersielt og dagsordenstyrt krysningspunkt mellom sosiale medier og konvensjonelle medier hvor NRK-prinsesse Sophie Elise er midtpunktet.
Vi har NRK som statlig aktør med sin samfunnsoppgave, Sophie Elise som kommersiell aktør med sine økonomiske insentiver, konvensjonelle mediers rolle som nyhetsformidlere og det som satte det hele i gang…sosiale medier.
Dette utgjør den perfekte storm og er en 1 v 1 i hvordan den moderne offentlige gapestokk oppstår. Slik det later til i kommentarfeltene på SoMe er Sophie Elise beviselig narkoman, vennene er narkomane - og den kjerringa der burde vært fjernet fra alle sendeflater Norge har å tilby.
Jeg skal ikke moralisere over hvorvidt reaksjonene er fortjent eller ikke, men dette er det beste eksempelet vi har sett (i Norge) på hvorfor det fortsatt er aktuelt å diskutere rollen sosiale medier spiller i å sette dagsorden.
Dette er et skoleeksempel på hvordan redaktørstyrte medier har mistet definisjonsmakt i nyhetsbildet.
Hva folk er opptatte av
Kravet for bevisførsel, før vi som samfunn dømmer noen, eller ordentlig journalistikk - er ikke lengre en forutsetning for å fordømme noen.
Debattklimaet og tonen som oppstår på SoMe former folks inntrykk og meninger i et slikt tempo, at hva den nøytrale sannheten er forblir sekundært.
Det er det som burde skremme folk, selv om «folk» virker å være mest opptatt av Sophie Elises eventuelle omgang med narkotiske stoffer.
La meg gjøre en kort recap av saken:
Søndag ettermiddag republiserte influencer Mads Hansen et bilde Sophie Elise selv hadde postet og slettet på Instagram. For det oppmerksomme øyet er det tydelig at personen Sophie Elise er sammen med på bildet holder en liten bag, med noe hvitt i.
Derfra tok det cirka et døgn før de store, tradisjonelle mediene kastet seg på. Jeg antar de brukte tiden for å sjekke ut saken så godt de kunne. Hverken på det tidspunktet, eller når dette skrives, vet vi hva posen faktisk inneholdt.
Det kan ha vært kokain, det kan ha vært det lovlige middelet ketamin, eller det kan ha vært bordsalt. I sosiale medier er det likevel bred overbevisning om at det er noe ulovlig, og at det er derfor hovedpersonen er et dårlig forbilde.
Mediene kunne jo dog ikke akkurat ha skrevet «Influencer Sophie Elise delte og slettet et bilde i ettermiddag hvor en venninne holdt en hvit pose i den ene hånden, etter hva journalisten har erfart gjennom å se dokumentarer om Pablo Escobar er det sånn cirka slik en brukerdose kokain ser ut».
Det er ikke, og kommer forhåpentligvis aldri til å bli nivået på journalistikk bedrevet av store norske mediehus.
Klagstorm til K-rådet
I det Mads Hansen deler bildet sitt, det anonyme nettsamfunnet Jodel tar fyr og diverse andre influencere starter kampanjer hvor de linker til: «her kan du melde inn Sophie Elise til kringkastingsrådet» og klagene begynner å ry inn – så blir plutselig riksdekkende medier pliktig å skrive om saken.
Flere hundre saker er skrevet de siste døgnene om Sophie Elise, og hun (og posen) har vært klistret på forsidene av alle landets store aviser.
Vi har omtrent fått direkteoppdateringer med antall klager levert til Kringkastingsrådet, noe som tradisjonelt sett har vært et grep forbeholdt «antall vaksinerte av Covid-19», «antall skadde i terrorangrep» eller «antall døde i krig x».
Dette for å opplyse om antall klager til et organ som uansett ikke har beslutningsmyndighet ovenfor NRKs samarbeid med influenceren.
Det er mildt sagt en spesiell type mediestorm vi står i. Det har også gått sport i å kontakte samarbeidspartnere av Sophie Elise for å høre hva de tenker om saken, og i går kom nyheten «REMA 1000 setter Sophie Elise-godteri på vent».
For de konvensjonelle mediene, som i utgangspunktet var bundet fra å skrive om saken av interne retningslinjer og god presseetikk, har dette vært en goodiebag av historiske proporsjoner.
Paradoks i dekningen
Stormen som oppsto på sosiale medier har ført til at den tilbakeholdenheten mediene viste ved å ikke skrive om saken nå er kastet over bord og erstattet med et jag etter å være først og lede an med kontrovers (for eksempel politisk redaktør i Nettavisen, Erik Stephansen, som var kjempegira på å navngi venninna på bildet når ingen andre i Presse-Norge gjorde det).
Det er ikke galt, men det er et ekstremt spennende paradoks fordi:
Man kan ikke i alvorlighet argumentere for at mediene skulle «skjermet» Sophie Elise i dette tilfellet gjennom å ikke dekke saken, fordi slik det utspant seg hadde det blitt en forsømmelse av medias rolle som nyhetsformidlere.
Før i tiden satt redaktørstyrte medier med definisjonsmakten, journalister, desk og redaktører bestemte i prinsippet hva som var en nyhet. Her tok de tilsynelatende en avgjørelse om å initielt ikke skrive om posen Sophie Elises venninne har i hånden sin.
Før de plutselig ikke bestemte det selv lengre. Det hadde Mads Hansen og sosiale medier bestemt for dem.
Hva med politikerne
Det er jo spennende å se graden Sophie Elise offentlig skal holdes ansvarlig for noe tilsynelatende mer eller mindre harmløst (å poste et bilde med en venninne som holder en pose) når vi sammenligner det med den offentlige reprimanden politikere i lignende situasjoner får.
Vi så mediestormer rundt Terje Søviknes (minister sist 2020, hadde sex med full 16-åring i 2000) og Bård Hoksrud (minister sist i 2019, kjøpte sex i Riga i 2011), mens Hadia Tajik og Trond Giske har fått kjørt seg med anklager om økosvindel og metoo-anklager. Dette er altså folkevalgte som har hatt vitale roller i regjering og i styringen av landet vårt.
Forskjellen er at i disse tilfellene var det pressen som startet kritikken, ikke en folkelobby med digitale høygafler i sosiale medier.
Tveegget sverd
Nå sier ikke jeg at jeg ikke kan være enig i kritikken som er rettet mot Sophie Elise, eller at hun skal fratas ansvar ettersom hun faktisk «bare» er rosablogger og influencer - men det vi ser er at interessen, trykket og den offentlige giljiotinen svinger hardere nettopp på grunn av at hun er Sophie Elise og ikke Bård Hoksrud.
Det er det tveeggede sverdet media er nødt til å balansere på - fordi hva en driver med på privaten er i utgangspunktet ikke av nasjonal interesse - og for arbeidsgiver sin del er det gjerne ulovlig oppsigelsesgrunnlag, særlig hvis det bunner ut i spekulasjoner.
Men hva gjør da media og arbeidsgiver når personen hvis privatliv skal være respektert, faktisk lever av å dele privatlivet sitt?
Det er et vanskelig spørsmål. Men norske medier, PFU og kommersielle aktører som opererer innenfor nyhetsformidling burde ta sine runder på det. Jeg har mer tillit til fagfolk med universitetsutdanning i presseetikk, enn til folkedomstoler på sosiale medier.
Amerikansk kanselleringskultur
Denne saken vil stå seg som et av de første gode eksemplene på det jeg vil kalle amerikanisert kanselleringskultur i Norge. Vi har i stor grad vært skjermet for slike «stormer» overfor personer som ikke holder politiske verv.
Typiske trekk ved den amerikanske kanselleringskulturen er at stormen først starter på sosiale medier, før den etterhvert blir så stor at det har allmenn (og kommersiell) verdi å skrive om.
Vi har sett medias rolle bli diskutert i forbindelse med justismordet av Viggo Kristiansen i Baneheia-saken. Ved å falle for fristelsen å tillate jungeltelegrafen på internett å diktere public opinion åpner vi også opp for sosiale justismord.
Og neida, jeg aner ikke om Sophie Elise er «uskyldig» eller «skyldig» i å hverken ta kokain eller i å ha en venninne som tar kokain, men muligheten for at hun faktisk er uskyldig burde gjøre at det går kaldt nedover ryggen på folk som evner å legge to og to sammen.
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
