Pressen burde lytte bedre til Märtha

Reaksjonene har ikke latt vente på seg etter publiseringen av Prinsesse Märtha Louises intervju på svensk TV. Her retter hun krass kritikk mot norske mediers behandling av henne og familien. Redaktørforeningen kaller Marthas retorikk alvorlig og farlig og mener den truer demokratiet.

For en fri og uavhengig presse under angrep, er dette en viktig prinsipiell sak.

Det er også helt betimelig å stille spørsmål ved Märthas beveggrunner når hun angriper medier hun selv har brukt aktivt og som hun næres av. Antydningen noen hørte, om at mediene var delvis skyldige i Ari Behns selvmord, mangler faglig dokumentasjon.

Prinsesse Märtha Louise ut mot mediene: Hevder hun er den mest kritiserte personen i Norge

Likevel: Midt i alt det høyst uvanlige ved Märtha og hennes situasjon, fremstår hennes beskrivelser av å stå i en mediestorm helt gjenkjennelige.

For noen år tilbake intervjuet kollega Fanny Duckert og jeg et 50 talls norske menn og kvinner i forbindelse med forskningsprosjektet «I medienes søkelys». Disse hadde alle mottatt offentlig kritikk av ulike årsaker.

Nesten alle beskrev betydelige belastninger knyttet til redaksjonenes arbeidsmetoder og oppslagspraksis. De kunne føle seg jaktet som fritt vilt, utspilt av ledende intervjuteknikker, og de var maktesløse overfor medienes vinklinger, kilder og bildebruk.

Selv svært robuste og medievante folk, slik som ledere eller politikere som også hadde oppsøkt offentligheten aktivt i yrkessammenheng, kunne bli overveldet av å stå i en mediestorm.

Særlig når kritikken rettet seg mot deres personlige egenskaper fremfor yrkesrolle og med en viss intensitet reagerte disse som de fleste andre.

Kringkastingsrådet opplever medie­storm på Sophie Elise-saken: – Sjeldent trykk

De kunne oppleve stor uro, bekymring, ofte søvnvansker og over tid ha risiko for utmattelse og depresjon. For flere av våre deltakere medførte mediesaken også tap, ikke bare av offentlig anseelse, men av karrieremuligheter, inntekt eller viktige relasjoner.

Funnene utfordrer ideen om “medieofre” som passivt og tilfeldig havner i søkelyset. Samtidig understreker de betydningen av å holde presseetikken levende, selv når en ikke har med et offer å gjøre.

Vi kan gjerne normativt mene at enkelte både bør og må tåle pressens kritiske søkelys. Men vi må vite at de ikke nødvendigvis gjør det.

Et annet fellestrekk mellom Märtha og deltakerne i vår undersøkelse, var følelsen av urettmessighet. Nesten uansett hva galt de kunne ha gjort (flere hadde innrømmet faktiske feil), satt de fremdeles igjen med en følelse av at medieomtalen, ved sitt omfang eller sine fremstillinger, var urimelig eller urettferdig.

Den tyske medieforskeren Hans Matthias Kepplinger har forklart dette fenomenet med det som i sosialpsykologien kalles den «fundamentale attribusjonsfeil». Som observatører vil vi nesten automatisk fortolke negative hendelser eller handlinger til egenskaper ved en person fremfor egenskaper ved situasjonen.

Dette forsterkes ytterligere i mediene, som har som sitt formål nettopp å ettergå makta og plassere ansvar. I tillegg skal de levere fengende stoff til et publikum som tørster etter personlige vinklinger.

For enkeltpersoner eller familier i stormens øye vil bildet alltid være mer nyansert. De vil kjenne detaljer i sin situasjon som pressen ikke har tilgang til, og som også kan forklare deres valg og atferd. De vil kjenne seg selv fra innsiden på godt og vondt. Dermed vil personkarakteristikkene som tegnes i et mediene, nesten alltid oppleves mangelfulle.

Dette iboende misforholdet mellom pressens formål og praksis, og den enkeltes opplevelse av belastning, er krevende å balansere for redaksjonene. Skulle vi la være å omtale slike saker?, kan journalister og redaktører jeg møter spørre.

Men en slik dikotomi er bare egnet til å forenkle de presseetiske dilemmaene.

Er det egentlig Harry og Meghan som sutrer?

Spørsmålet er heller hvordan sakene kan dekkes, særlig i situasjoner der forskningen tilsier helserisiko.

Hvor mye må en sak egentlig omtales før pressen har innfridd sin demokratiske rolle? Hvor nærgående og oppsøkende må journalistene opptre og hvor personlig må oppslagene vinkles? Gjøres det nok for å lete etter nyanserende kilder eller alternative versjoner av saken?

Disse spørsmålene stilles allerede i mange norske redaksjoner, som særlig etter Tore Tønnes selvmord i 2002 har gjennomført en betydelig opprustning av sin presseetiske innsats. Tiltak som egne etikkredaktører og “kalde hoder” når det stormer i redaksjonene har vært gode. Det samme gjelder praksiser som søker løpende kontakt med den omtalte for å skape forutsigbarhet og sikre reell mulighet til imøtegåelse.

Men legger vi våre deltakeres erfaringer til grunn, er dette fremdeles idealer som ikke alltid etterleves.

En mangel i presseetikken er også at ingen enkeltredaksjon stilles til ansvar for det totale omfanget av en mediestorm.

Som Tønne-rapporten påpekte, er det neppe mulig å introdusere noen «overredaktør». Likevel burde det være mulig å formulere langt tydeligere krav til enhver redaksjon om å gjøre vurderinger av helhetssituasjonen før en beslutning om å trykke enda en sak eller ikke.

Ofte er det nettopp det samlede omfanget og varigheten av et personfokusert medietrykk som utgjør forskjellen på en storm man kan stå i og en helseskadelig belastning.

Etter flere møter med journalister og redaktører er mitt inntrykk at interessen er stor for å forstå bedre konsekvensene av omfattende kritisk medieomtale. Men det er fortsatt rom for mer selvrefleksjon over pressens rolle som potensiell maktutøver. Også i møtet med den antatt mektige og privilegerte.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.