«Det er fint at Choi kjemper for sitt ideal om uavhengige medier. Klarer han å gjøre det uten å tillegge oss andre redaktører nedverdigende egenskaper?» spør Nordstrands Blad-redaktør June Marie Westerveld på Facebook.
I en offentlighet der selv redaktørene har begynt å regne seriøse mediekritikker som personlige hån, må svaret nesten bli nei.
Som redaktør ville det være dumt av meg å tillegge selve redaktøryrket eller redaktørgjerningen i seg selv «nedverdigende egenskaper». Derfor er det nok heller rimelig å anta at kritikken min dreier seg helt upersonlig om visse måter å være redaktør på – og såpass skal vi jo tåle, sant?
Med «nedverdigende» tror jeg Nordstrands Blad-redaktøren viser til et konkret avsnitt i min Subjekt-kronikk, hvor jeg skriver at Amedia-redaktører ikke gjør egne vurderinger. Jeg var kanskje hard i klypa, for det gjør de, selvfølgelig. Til og med når 25 prosent av dem rapporterer å ha opplevd overstyring fra ledelsen.
Men debatten ble i denne omgang relevant fordi det i forrige uke ble kjent at 16 Amedia-aviser risikerer å bli felt 122 ganger i PFU på én gang. Dette som følge av at de 16 redaktørene har stolt blindt på hverandre – sorry, not sorry – og publisert de nøyaktig samme artiklene gjennom Amedias litt vel effektive stoffutvekslingsmodell. De nedverdigende realitetene kommer man altså ikke unna.
Jeg heier selvfølgelig på norske redaktører, og mitt oppgjør med komsernifiseringen, ensrettingen og strømlinjeformingen av norsk journalistikk er fundert nettopp i redaktørenes egeninteresse. Det er nok derfor flere Amedia-redaktører har kontaktet meg det siste året, og fortalt meg om utfordringene de står overfor i konsern.
Det har også journalister fra ulike mediekonserner gjort. Det er nemlig bredt etablert i norsk presse at journalistikken har et samfunnsoppdrag utover å være rene pengemaskiner. Da er debatten om konsolideringen som nå pågår i norsk mediebransje – og i et ekstremt, tiltakende tempo – helt uunnværlig.
Tragikomiske konsekvenser
Den såkalte stoffutvekslingsmodellen er det ikke bare jeg som har kritisert. Det har også tidligere fagmedarbeidere ved Institutt for journalistikk gjort. Stoffutvekslingsmodellen er for øvrig bare ett av mange problemer som oppstår når aviskonsernene blir større og større, og de frittstående mediehusene færre og færre.
Men et av de morsomste – iallfall mest tragikomiske og illustrerende – eksemplene for problemet med stoffutvekslingsmodellen, kommer fra to andre Amedia-aviser enn de 16 som nå har blitt klaget inn samtidig.
Bakteppet var en stor strid mellom de to søsterfylkene Vestfold og Telemark – om hvor fylkeskommunens hovedkontor skulle ligge etter den berømte kommunesammenslåingen.
I Tønsberg var både ordføreren og lokalbefolkningen naturligvis fast bestemt på at hovedkontoret måtte ligge i den større byen Tønsberg (Vestfold), og ikke Skien (Telemark). Men da regjeringen endelig vedtok sammenslåingen av Vestfold og Telemark, var det Skien i Telemark som var tildelt hovedkontoret.
Dette hadde vært naturlig å følge opp med protester i Tønsbergs Blad, men gjett hva?
Tønsbergs Blad presterte å publisere det hele som en gladsak!
Takket være stoffutvekslingsprogrammet i Amedia kunne de hente inn en jubelsak fra søsteravisen sin i Skien, Telemarksavisa. Som selvfølgelig jublet.
Det er jo unektelig tragikomisk.
Tønsbergs Blad vinklet om på saken sin, og skrev om tittelen, så klart. Men det var oppmerksomme lesere som først avdekket feilen. Som redaktør i et frittstående mediehus er det rett og slett vanskelig å forstå hvordan det engang er mulig å publisere en artikkel i feil avis, men gjennom både stoffutveksling og moderne avisklyngemodeller – der enkeltpersoner blir ansvarlige redaktører for flere utgivelser samtidig – lar det seg altså gjøre.
Dessverre er dette bare ett av mange tragikomiske utslag «innholdsdelingen» tilbyr. Et annet er hvordan konsernavisene holder fram denne innholdsdelingen som selve redningen for det norske mediemangfoldet. Men jeg tror du må jobbe i en konsernavis for å ikke forstå hvordan dette faktisk gir oss det stikk motsatte: Medieenfold som frarøver oss den sunne mediekonkurransen.
Hvor farlig er det, egentlig?
Problemet er nokså eksistensielt. Og ikke bare for mediebransjen.
Hvorfor skal aviser som samarbeider rykke ut i flertall, og dekke saker på hver sin måte, hvis de i stedet kan dele på den samme journalistens kostnader, for dermed å publisere den samme artikkelen?
Her kommer de økonomiske interessene åpenbart i konflikt med mediemangfoldets begrunnelse. I et mediemangfoldsperspektiv er det jo helt selvfølgelig at ulike redaksjoners dekninger av en sak, gir ulike og konkurrerende vinklinger.
En sunn konkurranse mellom de ulike mediene er altså avgjørende for både god journalistikk og at publikum skal ha tillit til den. Når medier må konkurrere om de beste vinklingene, og ikke minst å være først ute, tvinger man journalistikken til å stå på tå hev i demokratisk interesse av folkets gunst.
I motsatt tilfelle betyr dette nødvendigvis at medier som samarbeider, eller ikke konkurrerer, blir dårligere i stand til å mette publikums behov.
Dette er en svært dårlig måte å utruste de redaktørstyrte mediene på, og følgelig de redaktørstyrte medienes stilling på – i kampen mot sosiale medier. Likevel så er det nettopp samarbeidet mediekonsernene holder fram som argument for konsolideringen, fordi vi dermed – og angivelig – blir sterkere i konkurranse mot de internasjonale teknologigigantene. Jo flere vi er sammen, og så videre.
Feil. Redaktørstyrte medier har sin leverett i at journalistikken gjør seg relevant og hevdende. Ikke gjennom at de tradisjonelle, redaktørstyrte mediene hemmer den sunne, journalistiske konkurransen, for heller å tilnærme seg de internasjonale teknologigigantene i et databedriftskappløp vi er dømt til å tape.
Grundig galt
Det er altså noe grundig galt med mediekonsernenes nymotens filosofi om å slå seg sammen for å leke med de store. Det er også her interessekonfliktlinjen mellom redaktører og eiere melder seg.
De tragikomiske og gjerne anekdotiske konsekvensene konsolideringen får for norsk journalistikk, er bare tidlige symptomer. Men eksemplene begynner dessverre å bli mange – og de fleste med langt mer alvorlige konsekvenser enn det hadde da redaktøren jublet i feil avis.
For eksempel pleide det å være to konkurrerende mediehus i Bodø for inntil bare få år siden. Avisa Nordland er eldst, men da de så en opptagende konkurranse fra Bodø Nu, ble sistnevnte straks kjøpt opp av det samme konsernet: Amedia. Nå later de som om de konkurrerer.
Det er ikke vanskelig å forstå det økonomiske rasjonalet for å slå sammen aviser, og følgelig dele på både journalister, journalistikk, måleverktøy og alt som i utgangspunktet skulle gjøre avisene forskjellige. Kostnadene kuttes jo, og da blir mediebedriftene – på kort sikt – mer effektive. Såpass effektive at de risikerer å bli felt 122 ganger i én PFU-behandling.
Men så må man altså spørre seg om ikke kostnadene égentlig gikk til riktige formål da flere aktører faktisk konkurrerte mot hverandre om å tilby det best redaksjonelle produktet i sine respektive markeder?
Kostnadskutt og strømlinjeforming er to sider av samme mynt. Er det ikke ganske innlysende?
Når over 100 Amedia-aviser bruker samme måleverktøy, ender de raskt opp med ligne mistenkelig mye på hverandre. Hvorfor? Fordi de jager det samme målet.
Så alvorlig er tilstanden
Westerveld viser til et stort redaktørengasjement, og jeg heier på alt det positive Nordstrands Blad gjør for lokalsamfunnet sitt. Men eksemplene hun viser til, dreier seg om alt annet enn det jeg kritiserer Amedia for.
Jeg sier jo ikke at Nordstrands Blad ikke har rett til å eksistere, tvert imot. Jeg påstår også at alt som gjør Nordstrands Blad dårligere, har med eierskapet å gjøre.
Som sagt heier jeg på redaktørene. Frie, uavhengige og modige redaktører. Og jeg vil kjempe for deres rett til å konkurrere mot hverandre i en sunn medieoffentlighet. Men som redaktør i et frittstående mediehus, ser jeg på det som min plikt å rette søkelyset mot konsolideringen som nå pågår i medielandskapet.
Utfordrerne det ikke ble plass til
Det siste året har jeg i flere omganger omtalt den pågående konsolideringen kritisk, ettersom publikasjoner som Natt&Dag, Altså, Melk&Honning og flere har blitt nedlagt, samtidig som Shifter, Medier24 og andre nisjeaviser har blitt kjøpt opp av de aller største konsernene.
Legg bare merke til hvem som går konkurs, og hvem som blir kjøpt opp.
Den provoserende Natt&Dag, den feministiske Altså og den moteorienterte/annerledestenkende Melk&Honning hadde visst ikke livets rett. Avisene som i forkant byttet publiseringssystem for å harmonere med konsernavisene, og som på andre måter tilnærmet seg aviskonsernene i både form og innhold, ble slukt opp at konserngigantene. Hva forteller det oss?
Det finnes altså en strømlinjeformende og ensrettende effekt – fra engang tiden før de frittstående avisene havner i konsern.
Eksemplene viser dessuten hvordan konsolideringen spiser i begge ender:
Hver gang et frittstående mediehus blir kjøpt opp, blir de konserneide avisene flere, og de frittstående avisene færre. Begge deler i ett jafs. I tillegg, og som en tredje konsekvens, har de dermed gjort det enda vanskeligere å eksistere utenfor konsern. På en fjerde måte påvirker det medier til å tilnærme seg konsernmediene i form og innhold.
Slik tiltar problemet eksponentielt, altså både i omfang og tempo, og med selvforsterkende kraft.
Hvem tør skrive dette?
Hvis konkurransen blant dem som sto igjen var fair, hadde det vært én ting. Men medielandskapet står altså i et såpass bratt terreng at det nærmest er umulig å etablere utfordrere. Dette er spesielt kritisk i vår bransje, fordi bransjens legitimitet har med demokratiets legitimitet å gjøre.
Det går faktisk bra med tolv år gamle Subjekt, men når konsernavisene får pressestøtte på samme vilkår som alle andre – selv om konsernavisene altså deler på både journalister (!) og journalistiske artikler (!) – vitner det om at de konkurransehemmende utfordringene den tiltakende konsolideringen byr på, ikke observeres. Det sier seg også selv at pressestøtteordningen derfor bør modifiseres, i tråd med det øvrige medielandskapet, som er i rask endring, for å virke etter sitt formål om å sikre mediemangfoldet.
Frittstående medier bidrar mer til mediemangfold enn det konsernavisene gjør. Dette helt enkelt i kraft av å stå utenfor konsern, og dermed følge helt andre målkriterier.
Konsolidering betyr i det hele tatt å slå sammen. Det er i konsolideringens natur å motvirke konkurranse og mangfold. De mange mentalgymnastiske forsøkene på å manipulere synet på denne enkle naturloven kommer alltid fra konsernlobbyistene selv.
Forbausende reaksjoner
Jeg vokste opp som en magasinhipster i et kunstnermiljø. Jeg kunne stå en time på Narvesen og smuglese i mangfoldet av de ulike, internasjonale kunst- og motemagasinene. Jeg lot meg inspirere av de ulike layoutene, de sprikende formatene, og dynamikken som oppsto dem imellom.
Om det var ett nytt band som var i vinden, var det likevel presentert på så forskjellige måter i de ulike publikasjonene – en naturlig konsekvens av avsendermangfoldet. Det inspirerte meg til å lage Subjekt. Jeg så at det fantes så mange ulike måter å lage medier på.
Det er dette som går tapt i den tiltakende konsolideringen. Og det forbauser meg rett og slett at enkelte redaktører underkjenner alt som ikke er ren tekstforfattervirksomhet i sin argumentasjon mot meg i konsolideringsdebatten. Som om det ikke var noe problem at alle aviser i Norge nå skulle arbeide i samme publiseringssystem, dele på layout, dele på strategi, dele på teknologi, dele på formatene som fungerte, dele på måleverktøy og alt annet som i utgangspunktet skulle konkurreres om.
Det forbauser meg fordi ulik teknologi er en forutsetning for ulik journalistikk.
For eksempel varte oppsetningene av «Romeo og Julie» så lenge som de gjorde, fordi det under Shakespeares dager var nøyaktig så lenge stearinlysene brant – og sikret publikum tilstrekkelig lys. Så når stadig flere medier blir avkrevd å bruke samme teknologi, hemmer man noe. Journalistikken strømlinjeformes. Og se for deg hva som faktisk skjer når over 100 Amedia-aviser underlegges samme teknologi, måleverktøy, publiseringssystem og alt annet konsernavisene nå deler på.
Man skal gjøre journalistikken mer effektiv, hevdes det, eller etterlate mer rom til å fokusere på nettopp journalistikken. Men dette skal man altså få til gjennom å tvinge stadig flere redaktører og journalister til å måtte tenke helt likt.
Så når Westerveld skriver at jeg ikke engasjerer meg for avisene jeg skriver om og kritiserer, så er det ikke først og fremst nedverdigende. Hun tar bare helt feil. Det er den frie redaktørgjerningen, og den sunne medieoffentligheten, mitt hjerte banker for.
I journalistikkens interesse
Klassekampen, det største frittstående mediehuset i Norge, har innovert i mediebransjen med en helt egen layout som har til hensikt å imitere papiravisen på de områder de mener papiravisen er bedre. Og det funker! Da Oslo redaktørforenings jury, som jeg selv satt i, som representant fra Oslo redaktørforenings styre, kåret Mari Skurdal til Årets redaktør, var begrunnelsen betydelig fundert i hvordan hun hadde klart å skape en avis med en vanvittig høy lesetid blant brukerne sine på nett. Dette fordi Klassekampen har satset annerledes, og med andre målkriterier enn Amedia-avisene.
Ulike avsendere gir ulike mål, og derav ulike aviser.
Klassekampen har også trykket flere kritiske oppslag om hvordan mediemakten i Norge havner på stadig færre hender. Sjefredaktør Mari Skurdal har til og med beskrevet hvordan mediekonsernene rett og slett gjør mediene dårligere, og viste til Hallingdølen-oppkjøpet.
Men det mest skremmende er altså tallenes krystallklare tale:
De tre største konsernene eier 73,4 prosent av det norske avisopplaget alene, ifølge Journalisten. Tre fjerdedeler, altså. Men det er ikke fire aviser i Norge. Det er hundrevis. Der tre fjerdedeler rapporterer til den samme eieren.
Riktignok er tallet fra 2023 – en evighet siden å regne i dagens norske medielandskap. Siden den gang har det bare gått i én, forverrende retning.
Dessuten inngår over 4 av 5 aviser i konsern, i det hele tatt, ifølge den svært gode, annerledestenkende og frittstående ukeavisen Dag og tid. Også disse tallene begynner å bli gamle.
Slik konsolideringen nå pågår, og tiltar i både omfang og tempo etter eksponentialitetenes lover, er det ingen tvil om at vi på et tidspunkt blir nødt til å iverksette tiltak og insentiver for å motvirke eierkonsentrasjonen. Mitt anliggende er å bidra til å igangsette denne prosessen før vi mister enda flere frittstående aviser til konsernene. Vi bør med andre ord gjøre det nå, først som sist. Det er dette som er kostnadsbesparende og effektivt i mediemangfoldsøyemed.
Jeg kan ikke se for meg noe annet sted, enn i mediebransjen, at avsendermangfoldet melder seg som viktigere. Men der mediene er svært gode på å belyse maktkonsentrasjonen i norsk dagligvarebransje, er de mistenkelig dårlige på å rette dette kritiske søkelyset mot sin egen bransje. Så hvorfor er det slik?
La oss bare starte med å slå fast at det er i journalistikkens interesse å ivareta avsendermangfoldet. Dette er til og med direktøren i Medietilsynet, Mari Velsand, enig i:
«Det er viktig at økt eierkonsentrasjon ikke må føre til at aviser legges ned eller blir likere. Økt konsolidering kan representere en risiko for avsendermangfoldet, og Medietilsynet kommer til å følge utviklingen tett, også videre framover», har hun tidligere uttalt.
Nå kan hun gjøre en svært viktig jobb med å iverksette insentivene som motvirker strømlinjeformingen av norsk journalistikk. Se bare for deg hvilke resultater det ville gitt for fri debatt og meningsdannelse.
Det ville gjort henne til en helt i norsk mediehistorie.
