Babak Siami er journalist i Fædrelandsvennen og leder i NJ Agder.
Foto: Kristin Ellefsen
MENINGER:
Det er en skuffelse, men vi trenger kontekst
«NJ trenger flere unge stemmer, men for at de eldre skal lytte må vi gå ryddigere til verks», skriver Babak Siami.
I et innlegg i Medier24 tar en rekke unge journalister et oppgjør med valget av Norsk Journalistlags (NJ) landsstyre under landsmøtet denne uka. Og for det applauderer jeg Trond Odin Myhre Johansen, Lova Vassli Hilanmo, Eline Østby Stene og Hanna R. Solligård. Jeg støtter saken, men ikke kampen.
De kritiserer landsmøtet for hvordan ønsket om yngre representanter ble møtt, og prosessen ellers. Her er det likevel rom for å se seg selv i speilet.
De gjengir for eksempel misnøyen med at seansen ble betegnet som et «ungdomsopprør i tolvte time».
Det stemmer at dette ble sagt – men det mangler kontekst.
Det ble sagt av en ung, 26 år gammel journalist, relativt fersk i bransjen. Det ble sagt av en som også var på sitt første landsmøte, og som gjentatte ganger understreket fra talerstolen at han ønsket et landsstyremedlem under 30. Det var jeg som avsluttet debatten med denne påstanden, og jeg vil gjerne forklare hvorfor.
Da valgkomiteens innstilling ble lagt fram under landsmøtet, ble jeg – som mange andre – skuffet over at ingen av kandidatene var i 20-årene. Valgkomiteen hadde gjort en innsats for å nå ut til yngre, potensielle kandidater – med delvis hell. Selv ble jeg kontaktet, men takket nei av ulike årsaker.
Her vil jeg utfordre NJ Student og den «unge fraksjonen» med spørsmålet: Hvor omfattende var dialogen deres med valgkomiteen om representasjon i forkant?
Personlig synes jeg alle kandidatene som ble foreslått under hvert valg, var gode. Det jeg derimot reagerte på – og tok til orde for fra talerstolen – var retorikken som ble brukt.
For det første fremsto kritikken mot valgkomiteen sterk og krass, uten at det kom fram en forståelse for arbeidet deres. På et tidspunkt kunne det virke som at det ikke spilte noen rolle hvem motkandidaten var – den unge skulle inn, koste hva det koste ville.
Verre var det at det for hver benking ble konstruert en kunstig dikotomi, hvor valget sto mellom en «gammel» kandidat (hvorav den yngste var 31) og den prekære nødvendigheten av å få inn en ung. Det er en uheldig fremmedgjøring av mennesker som er villige til å vie tid, energi og engasjement til vårt felles mål.
Videre ble det brukt tid på å anklage motstandere for partipisk og forsøke å endre rammeverket for valget etter at det hadde blitt vedtatt. Når de samtidig hevdet at de taler for «alle unge», ble det vanskelig å ikke si fra. For selv om jeg støtter idealene, ønsker jeg en mer nyansert retorikk og en mer løsningsorientert tilnærming.
«Hvordan skal vi som aldri har vært på et landsmøte forstå alt dette? Hvem har ledet veien for oss tidligere?», spør innleggsforfatterne.
Også jeg var på mitt første landsmøte og det var mye jeg ikke forsto. Samtidig er det vanskelig å se for seg at mye av dette ikke kunne vært løst med et par e-poster i forkant – eller ved å stille spørsmål til de rette personene. Og når det ikke skjer, må man respektere de demokratiske prosessene.
Når den unge kvartetten forteller hvordan påstander om forståelse men med en «undertone av tretthet», handler det ikke om budskapet – men hvordan det har blitt formidlet.
«Er det sånn vi skal møte ungt engasjement? Når vi faktisk tok sjansen, drittnervøse, og faktisk gikk opp på den talerstolen?», spør de.
Også jeg kjente på dette under møtet. Men å forenkle kritikken til at man blir møtt med tretthet – og løfte min uttalelse om «ungdomsopprør i tolvte time» ut av kontekst – synes jeg undergraver det som faktisk var en på mange måter en nyansert debatt.
Til slutt vil jeg minne om at sammensetningen av landsstyret er komplisert. Det er mange hensyn som må tas. Alle vil ha en stemme: småavisene, konsernene, regionene og produksjonsselskapene – for å nevne noen. At alt dette blindt skal skyves til side for at en ung kandidat skal få plass, synes jeg er lite konstruktivt. Men at landsmøtet har klart å vektlegge alle disse hensynene – men ikke aldersdimensjonen – ja, dét er en skuffelse.
Nå har vi markert oss, nå må vi bare vinne respekten.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
