Espen Goffeng, skribent, universitetslektor og forfatter. Han skriver på M24 om mediekritikk.
Foto: Privat
KOMMENTAR:
Den amerikanske pressen har ikke vært flinke nok til å gi et fullt bilde av noen av sakene
«Jeg er ikke advokat, men skal forsøke å rote rundt i mulige resultater av to kriminalsaker i USA», skriver Espen Goffeng.
Feilinformasjon – eller skjev informasjon, for å være litt mer forsiktig – kan ha så mange utfall. Folk kan stemme på feil grunnlag. De kan bli sinte på andre av feil årsaker. Og de kan bli sjokkert av ting de ikke nødvendigvis skulle blitt så sjokkert av. Det er to slike potensielle tilfeller jeg vil ta opp i denne spalten. Begge amerikanske, men begge kan fungere som advarsler for norsk presse.
Jeg er ikke advokat, men skal forsøke å rote rundt i mulige resultater av to kriminalsaker i USA. Den ene pågående, den andre på vei. De er begge to av de mest brennbare sakene USA har opplevd på noen tiår, og kan få store konsekvenser i amerikansk samfunnsliv.
Den første er saken om Kyle Rittenhouse. I sommer skjøt Rittenhouse tre mennesker i Kenosha i Wisconsin. Byen var i opprørsstemning forbundet med Black Lives Matter-demonstrasjoner som kom som en reaksjon på politivold. Rittenhouse – en syttenåring som tidligere hadde jobbet i byen – reiste dit bevæpnet med et automatvåpen for å delta i det han så på som å beskytte bedrifter.
Dagen etter våknet USA til nyheten om at han hadde skutt tre personer. To av disse døde. Få minutter senere var overskriftene klare. De kom i hurtigtrekkskonkurransen som utgjør det Lucky Luka-aktige nyhetsmarkedet i USA, og var lett forutsigbare. Rittenhouse var en white supremacist som hadde reist inn til Kenosha for å skyte folk. Helst svarte. Selv er han jo hvit. Og han hadde lykkes. Norske overskifter speilet sine amerikanske motparter.
I dagene som fulgte ble disse overskriftene noe moderert. Etter hvert begynte New York Times å rote litt rundt i videomaterialet som ble tatt opp av flere telefoner den skjebnesvangre kvelden. Rittenhouse dukket opp flere steder, og de modererte forsiktig historien ytterligere. Så ble det ganske stille hva moderering angår.
Det kan være liten tvil om hva slags bilde som har blitt liggende igjen hos den overveldende majoriteten av de amerikanerne som fikk med seg saken: Rittenhouse er en morder som gikk væpnet inn i en brennbar situasjon. Det gikk som det måtte gå, og nå er to BLM-aktivister døde.
Problemet er at det ikke er dette bilder en jury vil få se. Det er muligens det bildet påtalemakten vil forsøke å gi. Men rettssaken inneholder også forsvarsadvokater. Og det de kommer til å presentere er nok ganske annerledes enn bildet de fleste i det amerikanske folket fått med seg.
Forsvaret vil vise videoer av en person de vil presentere som den åpenbart naive, nerdete tidligere ustraffede 17-åringen Kyle, som reiste inn til Kenosha på en slags LARP-søken (Live Action Roleplay). Hvor han løper til å for å hjelpe til med førstehjelp for BLM-aktivister som har hatt ublide møter med politiet. At han blir angrepet av BLM-aktivister med tåregass uten å svare med aggresjon.
Så vil de få se unge, uskyldige Kyle (jeg kaller ham det for å gå inn i rollen til en forsvarsadvokat) bli jaget løpende over en parkeringsplass av en meget aggressiv mann. En som tidligere er fanget på kamera samme kveld, og som mildt sagt ikke kommer godt ut av det opptaket. Mens han jager Kyle, blir et skudd avfyrt bak dem. Som Kyle helt sikkert hører. Det er naturlig å tro at han føler seg angrepet med skytevåpen. Mannen når igjen Kyle, og takler ham i bakken. Først da smeller det første skuddet fra den livredde, unge Kyle (husk, nå leker jeg forsvarsadvokat).
Alt dette er filmet fra flere vinkler.
Etter dette rømmer Kyle fra stedet. Han blir filmet mens han andpusten og stotrende løper i retning av en linje med politifolk lenger nede i veien. Før han når frem til politiet blir han atter en gang løpt i bakken. Den ene angriperen forsøker å slå inn hodet hans med et skateboard etter å ha hoppet på ham. Kyle skyter igjen, liggende på ryggen. To blir truffet, en blir drept. Etter disse siste skuddene stotrer han ned mot politilinjen med hendene i været.
I en amerikansk kontekst – en hvor det er sjokkerende vanlig at folk vasser omkring med en AR-15 på armen – ligner dette veldig på selvforsvar. Det er i hvert fall det advokatene hans vil gå for. Og det er veldig godt mulig at de får den dommen de vil ha. Som sagt er jeg absolutt ikke noen advokat. Men muligheten for at Rittenhouse skal bli dømt for overlagt drap ser jeg på som forsvinnende liten. Kanskje involuntary manslaughter, men neppe noe mer enn det.
Så hva har pressen med dette å gjøre? Vel, de har ikke lagt stor vekt på å servere det bildet en jury vil få se i form av at betydelig antall videoer fra kvelden. Mange vet antageligvis ikke at de tre personene Rittenhouse skjøt, er hvite. At de har forskjellige dommer på seg av typen voldsbruk mot samboer og narkotikaforbrytelser tviler jeg på at mange av det publikummet er klar over, med mindre de er av de ivrigste nyhetskonsumenter. Saken er den, at den dommen det amerikanske publikummet forventer, antageligvis ikke kommer til å bli resultatet. Spesielt for mange aktivister er det ganske sannsynlig at dommen vil bli nok et bevis på at USA er så systemisk rasistisk at en rasistisk morder ikke får den dommen han fortjener.
En eller annen klok person sa en gang at det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden. Så også her. Selv blir jeg overrasket om dommen etter denne saken ikke fører til nye opptøyer. De kommer i så fall mest på grunn av skjeve forventninger.
Sak nummer to er den pågående saken om drapet på George Floyd. Antageligvis den viktigste rettssaken i USA på adskillige tiår. En sak hele verden venter på å få en dom i. Den lider av litt av det samme som Rittenhouse-saken lider av.
Alle interesserte har nå sett videoen hvor en hvit politimann sitter på ryggen til en desperat George Floyd som heseblesende forsøker å få politimannen til å forstå at han ikke klarer å puste. Her har det heller ikke vært noen tvil om motiv og skyld. Den hvite politimannen er en rasist som dreper en nærmest uskyldig og ubevæpnet svart mann. Og han ville aldri gjort dette om Floyd var hvit. Case closed.
Her vil også en jury få vite adskillig mer enn den vanlige amerikanske nyhetsbruker har fått. Listen med punkter er lang, og noen av punktene kan ha en reell effekt på dommen. Juryen vil blant annet få se den 20 minutter lange filmen fra hendelsen, ikke bare den kortere versjonen. Juryen vil da se noe mange amerikanere ikke har sett: de vil få se politifolk som bruker flere minutter på å snakke beroligende til en Floyd som ser tydelig påvirket ut. Og som til tider oppfører seg irrasjonelt.
De vil få høre venner av Floyd be ham om å samarbeide med politiet, hvilket han aldri gjør. De vil få se at Floyd selv ber om å bli lagt på bakken, ettersom bilen er klaustrofobisk. Og at pustevanskene hans begynner før han ligger nede. Allerede har forsvaret begynt å føre i vitneboksen medisinsk ekspertise som mener at det først og fremst var Floyds helse og rusbruk som drepte ham, ikke politimannen. De vil også selvfølgelig få høre mye om Floyds rulleblad, som blant annet inneholder en hendelse hvor han holder en kniv mot magen til en gravid kvinne under et ran.
De vil også muligens få se en enda verre video enn dette hvor en annen mann dør under lignende omstendigheter. Men den mannen er hvit (Tony Timpa). Det er mer å nevne, men det er ikke noe poeng i gjøre lista komplett her nå.
Vil noe av dette gjøre noe utslag i rettssaken? Jeg vet ikke. Igjen: jeg er ikke advokat. Jeg både håper og tror at Chauvin blir dømt hardt. Men det er mye mulig at dommen blir mildere enn et for dårlig opplyst amerikansk folk forventer. Som igjen vil bevise hvor grusom den amerikanske staten er.
At noen av disse rettssakene ikke kommer til å føre til opptøyer grunnet et slikt sprik mellom dom og forventning, det ser jeg på som veldig lite sannsynlig. Hva disse opptøyene vil føre til, er vanskelig å si. Men det siste årets demonstrasjoner har gitt oss store økonomiske og samfunnsmessige skader, samt adskillige dødsfall.
Alle over en viss alder husker forrige omgang med raserelaterte opptøyer. De kom etter videoen av den grove politivolden som ble utført mot Rodney King i 1992. Da kom opptøyene etter en mild dom mot politifolkene bak volden. Det er veldig godt mulig at vi vil se den samme dynamikken nå. Som en reaksjon på et uventet sjokk. En helt åpenbart grov urettferdighet som rammer svarte. Og de sjokkene vil først og fremst komme fordi den amerikanske pressen generelt sett ikke har vært flinke nok til å gi et fullt bilde av noen av sakene.
Related articles
espen goffeng
kommentar
-
Er det noen redaktører på jobb i NRK?
«De dumper Tore Strømøy og henviser til pressevakten. Er det sånn vi skal ha det, Vibeke Fürst Haugen?», skriver Erik Waatland.
-
Märtha Louise boikotter ikke pressen, hun bruker den når det passer henne
«Influenserprinsessen vil gjerne ha mediene på slep når hun selger kurs og alkohol. Men å svare på spørsmål? Det går ikke», skriver Erik Waatland.
-
Snikfotograferingens etikk
«Bildene av Marius Høiby i bilen utenfor Skaugum har ført til sterke reaksjoner. Presseetisk minner det om kyssebildet som ble felt i PFU, men dette er noe helt annet», skriver Odd Isungset.
-
Neste gang det gjøres en trakasseringsundersøkelse må egne ansatte konfronteres
«Må det gå nesten ti år til før vi får vite om ledere og kollegaer trakasserer minoritetsjournalister?», spør Jon Martin Larsen.
-
Jeg tror ikke bransjen forstår hvor viktig lokalavisene er for rekrutteringen – og hvor ille det kan bli
«Vi er i ferd med å miste vårt Ajax. Kanskje må vi tenke helt nytt rundt talentutvikling av journalister?», skriver Erik Waatland.
-
«Det er bra du slutter nå, for jeg er lei av å deske om inngangene dine»
«Jeg var ikke klar over at jeg leverte elendige overskrifter og ingresser. Ingen hadde sagt det til meg», skriver Erik Waatland.