Skeivt inntrykk av det skeive inntrykket

Espen Goffeng er ny spaltist i Medier24, og det er vel greit. Jeg har tidligere kritisert Goffengs svært selektive lesning av ulike akademiske fagfelt han til stadighet kritiserer. En slik form for selektivitet er naturligvis dumt, både når Goffeng står for det selv, og når andre står for det. Ironisk nok er det selvsagt sånn at Goffengs påstander om at mediene gir et skjevt bilde, er basert på at han selv gir et skjevt bilde.

LES OGSÅ:

Når pressen gir skjeve bilder, synker tilliten

Premisset Goffeng stiller opp er ganske vanskelig å kritisere. Han påstår nemlig at når det gjelder dekning av hatytringer, så er «det inntrykket avisene gir den vanlige leser … nærmest uten kontakt med virkelighet [sic!]». Dette inntrykket baserer han på en «antagelse», samt to eksempler. Det er morsomt at Goffeng i en artikkel som kritiserer antagelser, selv velger å bare anta. Jeg er uenig i antagelsen, og der stanser på sett og vis debatten. Men la nå det være. Det første eksempelet er en tekst der det hevdes at Lan Marie Ngyuen Berg blir hetset fordi hun er ikke-hvit kvinne. Dette er bare ett eksempel på mange som «sier det samme», og Goffeng fortsetter med å vise til en artikkel fra medier24 der det også «hevdes at kvinner og minoriteter hetses ut av debatten».

Problemet er bare at Goffeng legger til, på slutten av setningen sitert like ovenfor, at det blir hevdet å skje «på nærmest unikt vis.» Noe sånt hevder aldri artikkelen. Artikkelen hevder bare at dette er et sentralt problem, uten å ekskludere muligheten for andre tilfeller. Det samme kan man jo si om den generelle dekningen av netthets: At ‘mediene’ ofte fokuserer på netthets mot kvinner og minoriteter, gjør det ikke umulig for folk å se at det også foregår netthets mot menn.

Men dersom vi spør oss: Hvorfor er det sånn at mediene fokuserer mest på kvinner og minoriteter som blir hetset? Svaret på dette burde være ganske åpenlyst, nemlig at kvinner og minoriteter blir hetset i så stor grad at flere av dem trekker seg fra debatten, eller på andre måter retter søkelys på hetsen de blir utsatt for, fordi det får større konsekvenser for dem. Man husker for eksempel Høyre-ordfører Ane Marit Braut Nese, som gikk ut under bompengestriden og fortalte om det hatet hun ble møtt med. Sumaya Jirde-Ali trakk seg fra samfunnsdebatten, på grunn av netthets. Flere slike eksempler finnes.

Og, komisk nok, i den samme Medier24-artikkelen Goffeng siterer, så nevnes det flere. Artikkelen er skrevet av Andreas Halse. I tillegg til å nevne flere eksempler, så henviser også Andreas Halse til forskning. Nemlig den samme forskningen Goffeng viser til, altså boken Boundary Struggles. I kapittel 2 i boken, har Audun Flatmoe og Marjan Nadim, som Halse viser til, pekt på at selv om kvantiteten av hets ikke er vesensforskjellig, så er måten det rammer på, forskjellig. De konkluderer med at «… people of immigrant backgrounds are more exposed to hate speech directed towards legally protected grounds, but that the majority population are as equally exposed as immigrants to other more general unpleasant comments in social media». De peker deretter på at selv om også slike generelt ubehagelige kommentarer kan ha konsekvenser, så er «women and people of immigrant background … more affected by hate speech directed towards legally protected grounds than other groups. The chapter thus demonstrates how hate speech may have negative democratic consequences by silencing certain groups.» (abstract). Og i drøftelsen uttrykker de også at «This suggests that hate speech, more than other types of negative and derogatory speech, can represent a democratic problem in that it might silence specific groups and discourage them from voicing their opinions publicly», (s. 71) selv om respondenttallet var lavt slik at de advarer mot å trekke bastante konklusjoner (en advarsel Goffeng ikke tok spesielt på alvor).

Så de kvantitative undersøkelsene understøtter et visst bias til fordel for å dekke kvinner og minoriteter i større grad enn allminnelig netthets. Som nevnt må dette biaset i mediene også forstås på bakgrunn av at det nettopp er kvinner og minoriteter som ofte løfter saken selv – hvilket er lett å anta er et symptom på at konsekvensene av netthets er forskjellige for ulike grupper. Det mangler ikke akkurat på mannlige skribenter i offentligheten.

Alt dette betyr ikke nødvendigvis at medienes dekning av hatytringer er perfekt. Som Marjan Nadim argumenterer for i kapittel 8, kan det være et problem dersom kvinner eller minoriteter blir gitt en rolle som representant for et bredere sjikt kvinner og minoriteter. Diskusjonen rundt netthets kan kanskje tenkes å bidra negativt til en slik diskurs, dersom den gjør alle kvinner og minoriteter til ‘kjemper’ i kampen mot netthets. På denne måten er spørsmålet åpenbart nyansert, og man må finne en riktig balanse mellom å forsøke å bekjempe netthets, og å gjøre alle som hetses til representanter i en kamp mot denne netthetsen.

Problemet er bare at så lenge personer som Espen Goffeng forsøker å opprettholde en banal debatt hvor det blir en tvekamp om hvem som egentlig hetses mest, så kommer vi ikke videre i forsøket på å ta opp hvordan netthets og debatten rundt slik hets, påvirker ulike grupper forskjellig. Et første steg på veien er kanskje at Goffeng leser de artiklene han forsøker å kritisere, og argumenterer konkret mot hvordan de eventuelt forholder seg til forskning, heller enn å fremstille det som om de ikke gjør det. Alternativet er at man bare kan stille Goffengs spørsmål tilbake til han:

Er det latskap eller politiske hensyn som gjør at du ikke forholder deg til forskningen du selv påstår å sitere?