13. februar tok tidligere sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen sitt eget liv, 35 år gammel.
Det tragiske selvmordet gir grunn til ettertanke om medieeksponeringen i hans tilfelle, men også av terskelen for å omtale siktelser og varslingssaker.
Mikkelsen var en profilert samisk politiker. Han var siktet for å være i besittelse av overgrepsmateriale. Straks han ble pågrepet tilsto han, og trakk seg fra alle offentlige verv. Meningen var at saken skulle gå som tilståelsessak, men slik ble det ikke.
Hans forsvarer Mette Yvonne Larsen går langt i å gi mediedekningen skylda. Hun er særlig kritisk til dekningen i NRK Nordland. Grunnen er at redaksjonen fortsatte å skrive om Mikkelsen med navn og bilde også etter at han trakk seg som politiker. Hun mener at han da ikke lenger hadde en framtredende posisjon som i seg selv legitimerte omtale.
NRK-redaktør Vibeke Madsen sier saken hadde stor offentlig interesse. Til Journalisten sier hun at pressens informasjonsplikt tilsier at det var riktig å identifisere politikeren.
Men mediene har ikke noe som heter informasjonsplikt. I Vær varsom-plakaten står det at pressen har rett til å informere. Det betyr ikke plikt.
Det pressen har plikt til, er derimot å vise omtanke, unngå forhåndsdømming, og å være varsom med bruk av navn og bilde i forbindelse med klanderverdige og straffbare forhold.
Tønne-saken
Saken minner oss på enkelte plan om Tore Tønne-saken fra 2002. Den tidligere helseministeren tok da sitt eget liv, dagen etter at han ble tiltalt av Økokrim. Han hadde i lang tid vært utsatt for omfattende medieomtale.
Et eget utvalg som gransket mediedekningen konkluderte med at den hadde vært massiv, ensrettet og personfokusert. Tønne-saken er fortsatt et viktig læringspunkt i medieundervisningen om presseetikk.
Et sentralt punkt i Tønne-rapporten handlet om antallet oppslag. I flere uker ble enhver ny omdreining omtalt.
Dette står også sentralt i den kritikken som nå blir reist mot NRK og andre medier som siterte NRKs sak om at det skulle ha kommet nye opplysninger i etterforskningen av Mikkelsen. Det framgikk ikke hva de nye opplysningene gikk ut på, og ikke om de var skjerpende eller formildende.
Spekulativt?
Det forsvareren reagerer mest på, er at NRK skrev at paragrafen Mikkelsen var siktet for også omfattet produksjon og bestilling av overgrepsmateriale. I tillegg sto det i en listetittel at han var siktet for overgrep. Dette ble korrigert etter seks døgn, men resten av artikkelen ligger fortsatt ute.
Der er det et stort portrett av Mikkelsen, lenker til et tidligere videointervju om saken, og lenker til en annen sak om en nordmann ble dømt til 13 års fengsel for overgrep mot barn på Filippinene.
Da NRK publiserte saken 9. februar, handlet den om en mann som ikke lenger hadde offentlige verv. Advokat Mette Yvonne Larsen mener saken var spekulativ, og at Mikkelsen ikke lenger hadde en offentlig rolle som legitimerte omtale av en sak med en såpass lav strafferamme.
Lavere terskel?
Nedlasting av barnepornografisk materiale er en alvorlig forbrytelse, og jeg mener det var legitimt å identifisere Mikkelsen da saken ble kjent. Det var en helt åpenbar konsekvens av at han som profilert politiker trakk seg fra sine verv.
Det er den omfattende omtalen etter at han trakk seg som gir grunn til bekymring.
Den samme bekymringen har jeg når det gjelder omtaler av anmeldelser, siktelser og varslingssaker. Tidligere var hovedregelen hos de fleste medier å vente til det var tatt ut tiltale, og i enkelte tilfeller også til dom hadde falt.
Nå er terskelen åpenbart blitt lavere, særlig hvis det er et element av sex og kjendiseri.
Nylig meldte mediene om at en kjent forfatter var pågrepet og siktet for voldtekt. Han ble løslatt dagen etter pågripelsen, og nekter for at noe lovstridig har skjedd.
Pikanteri?
Få saker er vanskeligere å omtale enn de som handler om det som skal ha skjedd i et rom der det bare var to personer til stede. Derfor står det i Vær varsom-plakaten at vi skal være ekstra varsomme med omtaler på et tidlig tidspunkt. Spørsmålet er så: hvor legitimt var det å omtale akkurat denne saken?
Hva er det som skiller den fra de 6–8000 andre sakene om seksuallovbrudd som blir anmeldt hvert år? Er det noe med den siktedes samfunnsrolle? Eller er det bare pikanteri, noe som gir klikk og pirrer vår nysgjerrighet?
Anonymitet holder i alle fall ikke lenger som begrunnelse. Det er snarere tvert imot, saken siteres umiddelbart over alt.
Den utstyres gjerne med AKKURAT NÅ, og etter noen få timer kan alle nysgjerrige finne ut hvem det er. Det er en stor belastning både for anmelderen og den anmeldte.
Varsling som gapestokk
Antall varslingssaker har vokst kraftig etter Me Too. Et kjapt Retriever-søk viser at det tidlig på 2012 og 2013 var mellom 50 og 100 mediesaker om dette årlig, mens det 10 år seinere var over 1000.
Sakene handler både om seksuell trakassering, og om lederstil. Mye har vært bra for å rydde opp i en ukultur. Men for mediene er det like utfordrende å omtale varsling som det er å omtale anmeldelser og siktelser.
Varsling har på forunderlig vis fått en slags opphøyet status. Men ofte dreier det seg egentlig om maktkamp og arbeidskonflikter. Varsling har ofte vist seg å være et effektivt maktgrep, særlig dersom enkelte medier får eksklusiv tilgang til varslingssaken.
Ofte ender det med at et advokatfirma leies inn for å granske. I mange tilfeller viser det seg i ettertid vist seg at granskerne står på oppdragsgivers side, og at de i alle fall ikke er bedre enn pressen, verken når det gjelder faktakontroll eller imøtegåelse. Dette er en kritikk som er reist mot granskingen av Shabana Rehman/ Født Fri, og av Jørgen Frydnes / Utøya AS.
Det er også verdt å merke seg at flere medier har blitt felt i PFU for en omfattende og ensidig dekning basert på varslernes versjon.
Ulike roller
Gransking og politietterforskning har mye til felles med journalistikk. Men det er viktig å huske at vi har helt ulike roller:
Politiets plikt er å ta alle anmeldelser på alvor. Medienes er å vurdere anmeldelsene med kritisk distanse.
Myndighetenes jobb er å ta alle varslingssaker på alvor. Medienes jobb er å ha et kritisk blikk, og å vurdere om de løper noens ærend ved å omtale varselet.
Jeg mener at det viktigste ordet i Vær varsom-plakaten er omtanke. I punkt 4.1 heter det: Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.
I mine mange år som journalist og redaktør har jeg forsøkt å etterkomme dette ved å håndheve et prinsipp om at vi alltid skal prøve å sette oss inn i situasjonen til de som blir rammet av vår journalistikk.
Vi skal alltid kunne se de vi omtaler i øynene, og si at vi vet at omtalen var belastende, men at vi mener den var berettiget fordi alle er ansvarlig for sine egne handlinger. Noen ganger må vi også beklage at vi gikk for langt.
I saken om sametingspolitikeren er det dessverre for sent.
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
