Det varslede blodbad i norske mediehus, med omfattende kutt i journalistikk og redaksjonelle satsinger, skjer i forlengelsen av de siste 25 årenes vedvarende endringsprosess i mediebransjen. Kravene til utvikling og lønnsom omstilling forsvinner helt sikkert ikke med dette.
Den digitale transformasjonen har lært oss at behovet for organisasjonsutvikling er en konstant faktor i arbeidslivet.
Det er kanskje ikke så rart, siden forandring jo er verdens gang. Dette var også navnet på endringsprosessen som jeg i sin tid ledet i VG, kanskje den mest presise tittel jeg noen gang laget som avismaker.
Endringsprogrammet tok sikte på å bevare mediehusets kjerneverdier i en tid hvor bedriftskultur og tradisjonelle arbeidsformer ble utfordret av ny teknologi og plattformer.
Mer enn 20 år er gått siden VGs papiravis solgte nesten 400 000 eksemplarer daglig, men i horisonten synes fortsatt en liten flik av den nedadgående solen.
Papiravisen blir neppe nedlagt så lenge den gir et positivt bidrag til driften av mediehuset. Slik er det også i mange andre mediehus i Skandinavia.
Tinius var aldri i tvil
Tinius Nagell-Erichsen, hvis stiftelse skal sikre uavhengige redaksjoner i VG og Aftenposten, var aldri i tvil om at lønnsomhet er et absolutt kriterium for virkelig uavhengig journalistikk.
Dermed kan det virke smått absurd at et mediehus med årlig inntjening på nesten to milliarder ikke lenger er lønnsomt.
Samtidig virker det sikkert underlig at Schibsted Media har muskler til å kjøpe store svenske og finske TV-selskaper for over seks milliarder kroner, mens tradisjonsrike mediehus må nedbemanne. Poenget er likevel her at mediehusene også må være lønnsomme, hver for seg, over tid. Kjøpet av Telias medievirksomhet er åpenbart et element i konsernets framtidsstrategi.
På min vakt i VG ble det nødvendig å kutte antall ansatte med mer enn 20 prosent, og det lot seg faktisk gjøre takket være mange typografer som lot seg kjøpe ut av faste stillinger. Men det var også mange dyktige journalister som lot seg friste av åpne sluttpakker.
Senere gjorde utviklingen det nødvendig å investere i nye medarbeidere med innsikt i ny teknologi og nye redaksjonelle plattformer.
Jeg har ingen dypere innsikt i VGs nåværende situasjon og vil avstå fra å gi mine etterfølgere konkrete råd i krisehåndteringen. Jeg gjorde likevel en erfaring som kan være nyttig for de mediehus som nå står overfor krevende kostnadskutt: Redaksjonelle ledere må ta eierskap til omstillingsprosessen og gi tydelig beskjed om de prioriteringer som gjelder fremover. Tallknuserne kan ikke gjøre dette alene.
Papiraviser på sotteseng
Sannsynligvis vil vi i Skandinavia ha papiraviser i flere år fremover. De vil bli tynnere og kanskje komme ut på færre av ukens dager. De vil utelukkende bli produsert på dagtid.
Det er en forutsetning for overlevelse at produksjon automatiseres i større grad, at distribusjonen blir billigere og at mediehusene samarbeider om å redusere trykkerikostnader.
Konsolideringen i skandinavisk mediebransje vil fortsette og det vil sikkert oppstå ny debatt om hvorfor staten skal finansiere et NRK, som blir stadig likere de kommersielle innholdstilbudene.
Hvis papiravisen skal overleve, må den også få en tydeligere redaksjonell profil enn det som preger de aviser som baserer seg på gjenbruk av nettavisens saker. Et økende antall brukere vil ha lest disse sakene dager i forveien.
Mediene blir spissere
Alt i alt tror jeg mediene må bli spissere for å oppleves som relevante for brukerne. Det redaksjonelle produktet kan ikke lenger fremstå som en lunsjbuffé på et norsk høyfjellshotell.
Dermed ser vi også at avtrykket fra mange sektorer i samfunnet blir svakere i dagens nyhetsmedier. Den uavhengige forbrukerjournalistikken er nesten borte, overlatt til nisjenettsteder eller kommersialisert som bestillingsverk.
I en ualminnelig urolig verden rammer kostnadskuttene utenriksjournalistikken. Her hjemme er vi vitne til at pressens kapasitet for overvåking av offentlige myndigheter og rettsstaten blir svakere.
Et fåtall mediehus satser på kulturjournalistikk i tradisjonell forstand.
Kulturkritikken som en gang var et viktig tilskudd til det opplyste samfunn, fordamper nå i floraen av såkalte reality-kjendiser. Det skal ikke så mye til for å bli kjendis, profil eller legende i dag.
Influenserne tar stadig et jafs av medie-kaken og får dermed innbringende oppmerksomhet nyhetsmediene, særlig hvis de er syke, gravide, forelskede eller single.
Ethvert oppslag i nyhetsmedier om influenser-kjendiser er som et velrettet skudd i foten: Man svekker finansieringen av egen journalistikk fra annonser, og styrker pengestrømmen til påvirkerne.
Sporten som ble borte
Så er det Sporten som blir borte.
De siste rundene med kostnadskutt ser ut til å ramme sportsjournalistikken, i mediehus som Aftenposten og Dagsavisen.
Sportsjournalistikken er invadert av rettighetshavere til TV-sendinger og strømmetjenester. Jeg er lei av å lese saker i nyhetsmediene som nesten utelukkende baserer seg på hva aktører sier til TV2 og Viaplay.
Tilgangen til kilder er blitt et stort problem i sportsjournalistikken, som tradisjonelt var en viktig inngangsport til nyhetsjournalistikken. Sportsjournalister lærte intuitivt hva en nyhet er.
Sporten ble også en svært viktig arena for rekruttering av nye mediebrukere. Og VG-børsen var som en bibel å regne for oss fotballinteresserte. RIP.
Kanskje er mye av dette svartmalt og gammelmodig nostalgi. For det skjer mye positivt i journalistikken også.
Digitaliseringen gir oss en tilgang på informasjon som er lettere tilgjengelig og mer rikholdig. Dette styrker den uavhengige og maktkritiske journalistikken. Men samtidig svekkes bredden i de tradisjonelle medienes innhold. Redaktørene må prioritere!
Kunstig optimisme?
Kunstig intelligens (KI) vil kanskje hjelpe mediehus på veien videre.
De siste par tiår har alt for mye redaksjonelt arbeid handlet om å gjenfortelle andres tekster. Sitat-journalistikken kan sikkert en redaksjonell robot fikse.
Kanskje vil KI også kunne bidra til at pressens overvåkingsoppdrag kan gjennomføres på en mer effektiv måte. Slik at vi får færre hvite flekker på kartet.
Mediehusenes satsing på ny teknologi gjør meg optimistisk. KI kan faktisk brukes til å berike nyhetsmedienes innhold, og snu den negative trenden som vi nå opplever.
Men behovet for journalistisk talent og metode blir ikke borte med KI.
Fremtidens journalister må ha egne kilder og må kunne produsere eget innhold. Her blir det ikke plass for verken etterplaprere eller etternølere.
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
