Goffengs påstand går hvilken som helst av uttalelsene til pressekontaktene til Trump en høy gang

Svarer på Espen Goffengs debattinnlegg «Når pressen gir skjeve bilder, synker tilliten».

I sin nyervervede, mediekritiske spalte kommer Espen Goffeng uforvarende i skade for å snuble i eget skjevt blikk i forsøket på å kritisere det han oppfatter som medienes skjeve blikk. Argumentene for denne kritikken finner han tilsynelatende i boken Boundary Struggles: Contestations of Free Speech in the Public Sphere, en akademisk oppsummeringen av en fire år lang forskningsundersøkelse av ytringsfrihetens status i Norge.

Når pressen gir skjeve bilder, synker tilliten

Gir dere blaffen i forskningen? Er det politiske hensyn som gjør at dere ikke forholder dere til forskningen? Er det klikkmengde? Er det latskap?

Med utgangspunkt i dette prosjektet kan Goffeng fortelle oss at medienes ensidige bilde ikke stemmer overens med forskningsresultater. Og for å videre underbygge påstanden sin, presenterer han harde tall fra forskningsundersøkelsen, som små forskjeller, noe mer og forbausende lite, presumptivt i et forsøk på å skille seg fra de vage og diffuse vendingene såkalte fake news har blitt så kjent for.

Når det derimot kommer til egne antagelser, som går på medienes fremstilling av mengden hets mot primært ikke-hvite kvinner, utført av mengden hvite gubber (sic) som aldri blir utsatt for noe selv, har Goffeng heldigvis langt mer presise størrelser å tilby oss, på henholdsvis 95% og 95%.

Og her er det selvfølgelig ingen grunn til å vise til forskning, fordi, som Goffeng selv presiserer, dette er noe alle som leser hans tilsynelatende mediekritiske og forskningsbegrunnede tekst vet. Og om noen likevel ikke er kjent med antagelsene Goffeng antar alle vet, oppfordrer han oss til å gjøre et søk og se hva som dukker opp, etter beste alternative fakta-oppskrift.

I samme alternative fakta-ånd, presenter Goffeng noen påstander i teksten. Folks opplevelse stemmer ikke overens med det voldsomt ensidige bildet mediene presenterer, og dette voldsomt ensidige bildet stemmer heller ikke overens med forskningsresultater. Vi blir videre informert om at disse resultatene viser at det er små forskjeller på hvor mye hets forskjellige grupper blir utsatt for, og det er også forskjell på hvordan grupper selv reagerer på hets og hat.

Men hva sier egentlig forskningsundersøkelsen Goffeng selv bruker som grunnlag? Jo, den viser tydelig at kvinner og folk med minoritetsbakgrunn er mer utsatt for det som rent juridisk er å anse som hatprat. Det er først når det kommer til andre typer ubehageligheter i sosiale medier, at det er likt fordelt på medlemmer av ulike grupper. Dog har disse erfaringene like stor begrensende kraft som hatprat når det kommer til folks deltakelse i offentlige diskusjoner.

Skeivt inntrykk av det skeive inntrykket

«Er det latskap eller politiske hensyn som gjør at du ikke forholder deg til forskningen du selv påstår å sitere, Espen Goffeng?»

Og hva med folks opplevelse av det angivelige ensidige bildet mediene presenterer? Funnene i forskningsundersøkelsen bekrefter det velkjente, at publikum riktignok har liten tillit til journalisters evne til å holde egne holdninger helt unna det profesjonelle arbeidet, men at det bare er et fåtall som mener at dette skjer i stor grad. Et klart flertall mener at denne sammenblandingen kun skjer til en viss grad – helt på linje med det en bør kunne forvente av en mediebransje der det er fremdeles er mennesker som produserer stoffet.

Det mest interessante funnet er likevel det at tilliten til medienes nøytralitet synker jo lengre til høyre man kommer med tanke på partipreferanser, og at FrP-sympatisører kommer med sterke uttrykk for mistillit til nyhetsmediene, og er i så måte helt på linje med Goffeng. Ironisk nok kommer det også frem at det er ingen som mener at venstresiden er utestengt fra mediene på noe vis.

Forskningsundersøkelsen viser altså, stikk i strid med det skjeve blikket til Goffeng, at om det er forskning man forholder seg til som virkelighet, så er inntrykket avisen gir den vanlige leser stort sett i tråd med det folk opplever som virkeligheten, og at man må bevege seg ganske langt til høyre for å sitte med en gjennomgående opplevelse av en medievirkelighet uten kontakt med den virkeligheten man selv, og Goffeng, lever i.

Og for å avslutte med temaet Goffeng innledet med, teksten om netthets titulert «Hva om hun var en hvit mann», skrevet av en skeiv minoritetskvinne, som det er nærliggende å tro kjenner virkeligheten hen selv beskriver langt bedre enn Goffeng, så underbygges påstandene som kommer frem i teksten av forskningsundersøkelsen Goffeng presenterer som sitt vitnesbyrd på virkeligheten.

Det som derimot ikke kan underbygges, hverken med utgangspunkt i noen forskningsundersøkelser, eller i en hvilken som helst rasjonell virkelighet, er Goffengs påstand om en halv million tilsvarende tekster. Dette er en påstand som går hvilken som helst av uttalelsene til de mange pressekontaktene til Trump en høy gang. Det forklarer kanskje også hvorfor Goffeng skylder på faktorer og aspekter når han unnlater å summere opp forskningsundersøkelsen.

I stedet for å bruke sin debut som mediekritiker til å oppsummere et av de viktigste bidragene til ytringsfrihetsdebatten, velger Goffeng å servere oss en raffinert versjon av «jeg bare spør». Og det skulle bare mangle, alt annet ville fordret en redelighet og et presisjonsnivå som ikke ville vært en pressekontakt for Trump verdig. Hva mediekritikk angår, viser hans første bidrag at blikket hans foreløpig er mer skjelende enn skeivt.

Goffeng klarer likevel å gi et klart og tydelig eksempel på medienes unntaksvise skjeve bilde av virkeligheten, i kraft av egen tekst, og sånn sett har han, om enn utilsiktet, blitt en del av de skjeve bildet han selv hevder å kritisere. Men kanskje var det hensikten hele tiden? I så fall er jeg fristet til å foreslå at han i stedet for å gi spalten navnet «Skeivt inntrykk», lar navnet være det vi sitter igjen med etter å ha lest det første bidraget, «Forundrede uttrykk».