Høsten 2020 gjorde jeg det. Etter ti år i Oslo, byen jeg elsker, sa jeg opp jobben og sa ha det.
Ha det til Oslo, ha det til venner, ha det til livet som metajournalist i Journalisten, ha det til hele fotograf- og- journalistnettverket jeg hadde i Oslo, og ha det til hele livet slik jeg kjente det.
Så sa jeg hei til et helt nytt liv. Et liv jeg kjente som barn, men aldri har kjent som voksen, ikke før nå. Et liv ved havet, i ei bygd, på ei øy, i en egen enebolig, med naboer som kommer på døra for å ønske velkommen, og ikke minst sa jeg hei til et liv som lokalavisjournalist.
Medier24 skriver jevnlig om at det er vanskelig for medier utenfor de store byene å rekruttere journalister. Både lokalavisene og NRK sliter, og skal man tro Tomas Bruvik, generalsekretær Landsforeningen for lokalaviser (LLA), er det nå nærmest umulig for lokalavisene å få tak i kvalifiserte journalister som ønsker å jobbe i distriktene.
Det synes jeg er utrolig synd, og helt uforståelig.
De over 200 lokalavisene i Norge lager noe av den beste og viktigste journalistikken i landet, og dét fra områder nesten ingen andre dekker. Hvis du er i tvil, bare sjekk idébanken til Landslaget for lokalaviser, eller les Adrian Øhrn Johansens serie Dagsorden i periferien i Journalisten.
At det er utfordrende å skaffe folk er helt klart også noe vi merker her i Vesterålen. Når vi i VOL har lyst ut flere spennende, faste stillingerhar vi fått kvalifiserte søkere, men det har tatt tid, og flere runder med utlysninger.
Jeg forstår veldig godt at mange har lyst til å bo i byen de studerte i, der de har alle vennene sine og hundrevis av kollegaer, der de kan frilanse fra en ny kafé hver dag, der det er store mediehus med spennende jobbmuligheter, der kan dra på nye utstillinger, konserter, debatter og teaterforestillinger hver dag.
Jeg har gjort det selv, i til sammen ti år, og jeg digga det.
Men la meg fortelle deg hvorfor jeg likevel valgte å forlate det livet, og hvorfor jeg ikke har lengta tilbake en eneste gang – det også til tross for at jeg tjener mindre enn jeg gjorde før jeg flytta.
Det handler ikke om at jeg ikke savner Oslo, eller om å bare leve i stillhet i naturen, tett på hav og fjell, og avkobla fra omverdenen.
Her er ni grunner til at jeg mener flere journalister bør flytte ut av storbyene:
1) Du får jobb, og den kan fort bli fast. Er du lei av å signere tilkallingskontrakt etter tilkallingskontrakt, er det langt flere muligheter for fast jobb utenfor storbyene. Bare les om Dina Danielsen ble fast ansatt i NRK etter bare fire måneder da hun flytta fra Oslo til Bodø. Det er selvsagt ikke slik at alle redaksjoner har mange ledige jobber til enhver tid, men når så mange lokalmedier sliter med rekruttering, er det gode muligheter mange steder.
2) Bratt læringskurve. I små og mellomstore redaksjoner får du ofte mye ansvar fra første stund. Her må ofte alle gjøre alt. Det innebærer selvsagt også rutinemessige og kanskje mindre interessante arbeidsoppgaver, men er du initiativrik og kommer med egne ideer har du stor frihet til å jobbe med saker og temaer som interesserer deg og kan forme din egen arbeidshverdag.
3) Nytt miljø, nye muligheter. Jeg opplevde et idérush da jeg flytta nordover, og idélista blir stadig lengre. Det er så mange spennende mennesker her, og så mange ufortalte historier. Det kan være slitsomt og frustrerende, for jeg rekker ikke lage dem alle, men idétørken sliter jeg i hvert fall ikke med – enn så lenge.
4) Bli kjent med helt andre typer folk. På mindre steder er det færre som deg. Derfor møter du garantert folk fra flere samfunnslag, aldersgrupper og miljøer enn du gjorde i «bybobla» di. Jeg tror det er sunt for journalister å omgås mange forskjellige mennesketyper, ikke bare som kilder, men også på fritida. Slik får du også flere typer ideer, tanker og perspektiver du også kan ta med deg inn i jobben.
5) Kom deg ut av komfortsona. I ditt nye miljø, med nye kollegaer, nytt ansvar og på jakt etter nye mennesker å bli kjent med, utvikles du også som journalist, og som menneske. Mange kvier seg for å flytte fordi de frykter de ikke vil trives. Vel, det vet du ikke før du har prøvd, og i verste fall kan du bare flytte tilbake.
6) Bli sett på jobb fra første dag. I små redaksjoner kan du ikke alltid forvente en like strukturert mottakelse og opplæring, men likevel nesten garantert vente deg en varm velkomst. Du og dine ideer utgjør en større andel av både arbeidsmiljøet og journalistikken. De ansatte kan ha venta på deg i flere måneder, og tar deg imot med åpne armer.
7) Journalistikken din kan få stor betydning i lokalsamfunnet. Særlig som lokalavisjournalist kan du sette dagsorden for et helt samfunn. I et lite lokalsamfunn har du som journalist en særlig viktig rolle, som nyhetsformidler og vaktbikkje, nettopp fordi det ikke er mange andre der til å lage god journalistikk.
8) Nære menneskemøter. Min erfaring er at kildene er enklere tilgjengelige i mindre lokalsamfunn, og de nære menneskemøtene skjer oftere enn i byen. Lokalmediene har stor tillit og du kan regne med å få et bredt kildenettverk mye raskere enn i byen, spesielt om du er en sånn som meg, som liker å snakke med folk.
9) En viktig stemme fra distriktet. Som journalist i distriktet har du en unik mulighet til å rapportere og sette dagsorden fra deler av landet som ingen andre dekker. Utenfor de største byene i Norge, er det nesten ingen riksdekkende medier til stede. Ta hele Nord-Norge for eksempel. Etter at Dagens Næringsliv la ned sitt Tromsø-kontor i 2020, i hvert fall midlertidig, er det, så vidt meg bekjent, kun NRKs distrikts- og lokalkontorer, Fiskeribladet, og Klassekampens ene reporter, som dekker hele landsdelen. TV2s ene reporter skal etter planen tilbake til Bergen. For meg er det helt ubegripelig. Som distriktsjournalist, for nasjonale eller lokale medier, kan du bidra til å løfte lokale og regionale problemstillinger til et nasjonalt nivå.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
