Forsvarer Mette Yvonne Larsen kritiserte nylig Medier24s dekning av rettssaken der hun representerte tiltalte.
Foto: Kent Olsen
KOMMENTAR:
Jeg kjenner meg ikke igjen i Larsens beskrivelse av dekningen vår
«Dette er noe av det vanskeligste vi jobber med, men jeg synes ikke vi har vært ukritiske i rettssaken mot en journalist», skriver Cornelia Kristiansen.
En journalist ble nylig frikjent for voldtekt i Borgarting lagmannsrett. Dommen falt 7. juni. I etterkant skrev forfatter Heidi Helene Sveen om bevisvurdering og konsekvenser, i Medier24.
I tilsvaret «Uskyldige skal ikke dømmes», retter forsvarer Mette Yvonne Larsen hard kritikk mot Medier24.
Blant annet skriver hun at vi, i stedet for å lære av medienes involvering i justismord, har satt på trykk en artikkel hvor det fremstår som at «en skyldig tiltalt har gått fri».
Om vi skal lære av nylige justismord, må det være dette: At pressen må være mindre forsiktige med å utfordre rettsprosesser og bevis når en dom har falt. Mobilbeviset i Baneheia-saken, er et godt eksempel.
Det faller på sin egen urimelighet at frikjennende dommer og rettsprosesser skal unndras kritikk. Særlig når man vet at tidligere dommer brukes, når det kommer en ny rettssaker med lignende bevis.
Blåses opp
Larsen mener også hun burde fått samtidig imøtegåelse. Vi vurderte det annerledes, i tråd med vanlig praksis i rettskommentarer.
Til slutt skriver hun at Medier24 «ikke på noe tidspunkt» har vært kritiske til bevisene i saken og at vi har «ukritisk referert fra retten og unnlatt å referere beviser som klart har talt for uskyld».
Larsen argumenterer som hun oppleves i retten. Alle potensielle innvendinger listes opp og blåses opp. Vær varsom-plakaten og menneskerettighetskonvensjonen påkalles. Men så er det heller ikke jobben hennes å være objektiv eller nyansert.
Ukritiske?
Kritikk kan vi ta. Men her kjenner jeg meg ikke igjen i beskrivelsen.
Medier24 var det eneste mediet som var til stede alle dager, både i Tingretten og i Lagmannsretten. Jeg mener dekningen vår både har vært grundig, balansert og at vi har hatt gode grunner for å referere det vi har gjort.
I første rettsrunde hadde vi disse artiklene. Én generell sak og to fra hver side. I tillegg, en om flere varsler.
Da vi jobbet med artikkelen om varslene, ventet vi en dag med å publisere, for å samle alt i én artikkel og dermed minske trykket mot tiltalte. Vi la også inn tiltaltes svar, om at kontakten var frivillig eller at han ikke husket det, under hvert varsel.
I andre runde mistet man en dag, og det gjenspeiles i sakene fordi vitnene fra de to sidene ble mer blandet. Jeg tror verken vinklene eller hva vi har referert vil gi inntrykk av noen slagside.
«Vesentlig» bevis
En rettssak inneholder et vell av fortellinger. I Lagmannsretten var 21 vitner innkalt fra start.
Hva som blir de viktigste bevisene er vanskelig å vite. I Norge får man ikke tilgang til etterforskningsdokumenter, noe de har i Sverige og som presseorganisasjoner har tatt til orde for. Det varierer om man får tilgang til vitnelister.
Innledningsforedragene til advokatene kan gi en pekepinn, men mye skjer underveis.
Men vi har selvsagt referert bevis som støtter tiltaltes forklaring.
Blant annet den nye opplysningen om at fornærmede hadde oppgitt feil mål på et bord i leiligheten, og framleggingen om blackout fra den sakkyndige.
Sistnevnte viste seg å være et bevis aktor omtalte som vesentlig i vurderingen.
Vi lot også Larsen svare utfyllende, i en sak som handlet om at fornærmede var i sjokk etter påtalemyndigheten gikk for frifinnelse. Der hun fikk komme med påstander om (bidrag til) påvirkning av vitner og at de med et litt annet syn følte seg frosset ut på arbeidsplassen. Det siste hadde vi allerede omtalt, for øvrig.
På samme måte har vi referert bevis som støtter fornærmedes forklaring.
Som at en mannlig kollega hadde vært bekymret for tiltaltes oppførsel overfor kvinner, og da et par av varslerne vitnet på nytt.
Krever varsomhet
Voldtektssaker er noe av det vanskeligste vi jobber med. Det er sårt, og både tiltalte og fornærmede bretter ut om særs private detaljer i en offentlig rettssak.
Det krever at man både er varsomme og tenker ordentlig gjennom detaljnivå, belastning for de involverte og balanse i dekningen. I tillegg til de pressetiske vurderingene vi gjør i alle saker.
Vi har diskutert mye underveis og forsøkt å ha omtrent like mange saker fra hver side. Når det ikke har vært i konflikt med løpende dekning, har vi prøvd å få med tilsvar.
Ikke alle hensynene vi har tatt er like synlige. Som hva vi har latt være å skrive for å unngå direkte eller indirekte identifisering av partene i saken.
Men vi har vært opptatte av at begge sider skal få legge fram sin sak, og vurdert opplysningene så kritisk som det er mulig å gjøre underveis. Det tror jeg er tydelig om man leser artiklene våre.
Og så hadde vi nok gjort en enda bedre jobb om vi hadde fått tilgang til bevis og andre etterforskningsdokumenter på forhånd. Eller i det hele tatt.
Om Larsen vil fortelle mer konkret hvordan vi kunne jobbet bedre, kommer vi gjerne på besøk.
Og om hun vil bidra i kampen for at journalister kan få tilgang på alle rettspapirer, kan jeg love enda bedre journalistikk.
≈———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
