Norsk Journalistlag ønsker mer innsyn i domstolene.
Foto: Berit Roald /NTB / Kent Olsen / Kat Gade
MENINGER:
Må vi leve med fare for «informasjonskorrupsjon»?
«Tengs-saken har tatt en ny vending, og kanskje blir Baneheia-dommen omgjort. Kunne disse fått et annet saksløp om journalister, som i Sverige, hadde hatt tilgang til sakens dokumenter når tiltale er tatt ut?», skriver Dag Idar Tryggestad og Sindre Granly Meldalen i Norsk Journalistlag.
– Vi etterlyser pressens vaktbikkjerolle, men hvordan skal pressen kunne utføre den rollen når man er prisgitt et politisystem som ser på etterforskningsdokumenter som statshemmeligheter?
Spørsmålet stilles av tidligere Dagbladet-journalist Eivind Pedersen. Han er kjent som en av de første som stilte virkelige kritiske spørsmål i Baneheia-saken, blant annet om de mye omtalte mobilbevisene.
Saken ville neppe blitt gjenopptatt hvis det ikke var for kritisk journalistikk fra blant andre Pedersen og forfatter og journalist Bjørn Olav Jahr. I et intervju i podkasten «Tut og Mediekjør» nylig fortalte Pedersen hvor krevende det hadde vært, og at journalister i dag ofte er avhengige av vilkårlige «lekkasjer» i straffesaker for å få tilgang til informasjon.
Det samme er tilfelle i Tengs-saken. Også her bidro innsyn i hele saken og medienes søkelys til at saken tok et nytt spor.
– Når vi ikke har tilgang til det som ligger til grunn for en sak, så kan vi heller ikke vurdere den. Vi har dermed heller ikke forutsetning eller mulighet til å gå inn og bedrive kritisk journalistikk, sa Pedersen.
Beskrivelsen er gjenkjennelig for mange av våre medlemmer som jobber på krimfeltet. Forut for at en sak havner i retten, er vi ofte avhengige av informasjon, noen ganger «lekkasjer», fra noen av aktørene. Under selve rettsforhandlingen kan det være dagsformen til aktoratet, eller om aktor har tid og ressurser til å håndtere spørsmålet, som avgjør hva og hvem som får tilgang til opplysninger.
NJ og andre bransjeorganisasjoner har i en årrekke kjempet for å få endret loven, lik den de har i Sverige, hvor nær alle sakspapirer blir gjort tilgjengelig for pressen når tiltale tas ut. Slik blir mediene i stand til å se hele bildet før saken er til behandling i domstolen og mediene kan gjøre sin helhetlige og selvstendige vurdering. Ikke for å opptre som domstol, men for å kunne utføre sin kontrollfunksjon.
Forventningene var derfor store da jussprofessor Ragna Aarli fikk i oppdrag fra Justisdepartementet om å utrede retten til tilgang til dokumenter i straffesaker. Aarli la fram sin utredning i fjor, og forslår her en utvidelse av innsynsretten, spesielt for journalister og mediene. Hun argumenterer for at slik tilgang blant annet vil kunne sette pressen i bedre stand til å utøve kontroll med påtalemyndigheten og domstolenes arbeid.
Forslaget vil bidra til å justere et regelverk som i praksis ikke har vært endret på 20 år. Samtidig har det vært stor utvikling i rettspraksis, blant annet etter Høyesteretts avgjørelser i sakene om Treholt-opptakene, overvåkingsvideoen fra et dødsfall på legevakta i Oslo og våpensaken til VG.
I disse sakene har det blitt anerkjent at pressen kan ha rett til dokumenter i straffesaker, med utgangspunkt i ytringsfrihetsbestemmelsene Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10, og ikke reglene som fremgår av dagens norske lovhjemler.
I dag har journalistene god tilgang til tiltaler og rettsavgjørelser. For øvrige dokumenter kan det være helt tilfeldig hva det gis tilgang til. I enkelte tilfeller gir påtalemyndigheten innsyn i noe, som i saken om «Drapet i akebakken» eller NRKs dokumentarserie om «Vålnes-saken».
I andre tilfeller nektes pressen for eksempel innsyn i «ufarlige» dokumenter som tidsplaner og bevisoppgaver i rettssaker, selv om det heter i Riksadvokatens veileder om innsyn, at mediene som hovedregel kan få dette.
Journalister nektes også jevnlig kopi av dokumentbevis som er lagt fram i retten og vist fram på skjerm. VG har levert et høringssvar til Aarli-utredningen hvor det beskrives godt hvor problematisk det kan være.
I verdens mest velfungerende demokrati står vi enkelte ganger overfor en situasjon som kan kalles informasjonskorrupsjon, eller som i det minste kan innby til det. Ikke fordi dokumenter bytter hender mot penger, men fordi aktørene gis mulighet til å bruke mediene for å spre bare deler av et saksbilde, eller at personlige relasjoner avgjør hvilke medier som får tilgang på relevant informasjon.
Aarlis utredning innebærer ikke tilsvarende løsninger som i Sverige. Men det foreslås klarere og tydeligere regler enn i dag, og blant annet en innsynsrett for journalister i mange dokumenter som er lagt fram i retten, og å lovfeste en plikt til å vurdere merinnsyn. Det vil være viktige skritt i riktig retning.
Forslagene har – som ventet – møtt motbør fra flere høringsinstanser, særlig fra påtalemyndigheten. Blant argumentene er hensynet til personvern og de berørte parter. Til det er svaret blant annet at vi i Norge har vi verdens beste selvdømmeordning, hvor pressen lojalt følger de strenge etiske reglene som til enhver tid gjelder. Vår oppfordring er derfor å se til Sverige og deres erfaringer. Etiske overtramp er få, om ikke fraværende, i sammenlignbare saker.
Aarli-forslaget, og hva som kan være veien videre, vil førstkommende tirsdag debatteres på Norsk Presseforbunds åpenhetsseminar i Pressens Hus. Blant deltakerne i panelet er Bjørn Olav Jahr.
Nå håper vi at denne utredningen ikke lider samme skjebne som tidligere, og blir liggende i en skuff. At det er gode og forutsigbare muligheter for innsyn, er helt avgjørende for tilliten til både påtalemyndigheten og domstolene. Og slik bidra til at vi reduserer faren for flere justismord.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
