Sahara Muhaisen kom inn i Schibsted gjennom en trainee-ordning.
Sahara Muhaisen kom inn i Schibsted gjennom en trainee-ordning.

KOMMENTAR:

Schibsted kan slå NRK på mangfold – om de bare følger bedre med i timen

«Kvotering og traineeordninger er helt nødvendige tiltak hvis vi skal nærme oss mangfoldsdrømmen. Men først bør lederne få opplæring i hvordan flerkulturell kompetanse skal benyttes.», skriver Sahara Muhaisen.

Publisert

Mangfold er blitt en tyggegummi i sjefenes munn.

Det er en allmenn enighet om å rekruttere flerkulturelle journalister. Og selv om det aldri har vært flere av dem enn nå, vet vi fortsatt ikke helt hvordan vi skal lage flinke journalister av de som kommer inn gjennom kvotering. Mange drømmer i luften, få fungerende strategier på bakken.

To inn, to ut

Helt siden 1990-tallet har disse såkalte flerkulturelle blitt kartlagt og etterspurt. Først opprettet Oslo journalistklubb (OJ) et minoritetsstipend for å gjøre det mer attraktivt for norske redaksjoner å verve dem. Så startet NRK i 2008 sitt stipendiatordning «Flere». For sin satsing har mediehuset både vunnet priser og blitt klaget inn til Likestillings- og diskrimineringsombudet.

13 år senere, altså i fjor, fulgte Schibsted etter med sitt traineeprogram. De fikk fire traineer som hele veien ble beskrevet som «supre». Av disse er det bare to som fortsetter videre, ifølge Medier24s sak i forrige uke. Det kommer ikke fram i saken om det var traineene selv som ikke ville fortsette eller om det var avisene som ikke ville ansette dem.

Uansett er to av fire lite ambisiøst.

NRKs «Flere» har operert i 14 år. Kun halvparten av de flerkulturelle som deltok i programmet, jobber i NRK i dag. Til sammen utgjør NRKs journalister med innvandrerbakgrunn, mindre enn fem prosent av de fast ansatte.

NRKs resultater er ikke imponerende, og Schibsted kan ta lærdom av disse tallene. Faktisk har Schibsted en god sjanse til å slå NRK. Men det krever at de følger bedre med i timen og lager smartere strategier for sitt traineeprogram. For så langt har ikke programmet fungert godt nok.

Hva gjør programmet utilstrekkelig?

Før Schibsteds traineeprogram hadde startet for fullt, fikk Bergens Tidende teste ut å ha en prøvekanin i 2019. Målet var å hente inn én flerkulturell person, og teste om en slik ordning ville lykkes. Den prøvekaninen var meg. BT fortjener kudos for sitt initiativ.

Mye har vært bra, mye kunne blitt bedre. Til syvende og sist var jeg deres første, og det er lov å gjøre feil første gang.

Men det er ikke lov å gjøre samme feil et dusin ganger.

Som trainee rullet jeg rundt i redaksjonen og fikk smake på flere avdelinger. Dét, i tillegg til at jeg hadde en støttende mentor i ryggen, var det beste med hele opplegget. Men jeg fikk aldri velge bort et fagområde jeg ikke så en fremtid i, eller fordype meg i de fagområdene som jeg ønsket å lære. Etter at traineeperioden på ett år var fullført, var jeg ikke med på evalueringen av programmet.

Og selv om jeg var ferdig som trainee, klamret traineedrakten seg til meg også da jeg fortsatte som vikar.

I løpet av de 31 månedene jeg sonet i BT, jobbet jeg nesten aldri med breaking news, selv om jeg bønnfalt lederne om å sende meg til desken. Jeg fikk aldri jobbe i turnus og ble aldri sendt på viktige hendelser. Forventningene til meg var lave. Så lave at jeg begynte å studere for å mate min faglige sult.

I redaksjonen forble jeg den ekstra som satt der og skrev om sine eksotiske kilder. Lederne manglet kunnskap om hvordan min kompetanse og mitt nettverk kunne bedre brukes i journalistikken. De omorganiserte seg og byttet ledergruppen flere ganger, og det gjorde livet mitt som ny i redaksjonen, ustabilt.

Målet mitt om å bli deres flinkeste journalist, endte med at jeg sa opp.

Hva kan gjøres bedre?

Kvotering og traineeordninger er helt nødvendige tiltak hvis vi skal nærme oss mangfoldsdrømmen. Men først bør lederne få opplæring i hvordan flerkulturell kompetanse skal benyttes. Og redaksjonene må jobbe parallelt med alle leddene: rekruttere flerkulturelle, utdanne lederne og lage fungerende strategier for hvordan flerkulturell kompetanse skal brukes i journalistikken.

Nåværende mangfoldssjef i Schibsted, Sumeet Singh Patpatia, jobber med mangfold på konsernets nivå. Det er ikke hans oppdrag å følge med på utviklingen av traineene. Hans jobb er å følge mediehusene i sin helhet, i tillegg til de mange andre datterselskaper som Schibsted har.

Mellom mangfoldssjefen og en trainee er det mange ledd: En mentor, mellomleder, redaktør, sjefredaktør, hele News Media og Schibsted. Patpatia hjelper traineene med faget like mye som en sportsbutikksjef kan hjelpe en fotballspiller til å score mål.

For utenom en dokumentarserie han har produsert for NRK og distribusjonsleder for avisbud for Aftenposten, kan jeg på hans LinkedIn-profil ikke se at han har særlig erfaring med å jobbe som journalist.

Faglig ensomhet er ikke det eneste flerkulturelle journalister er utsatt for. I matpausen kan vi høre en kollega si «Du får sikkert jobben. Fordi mangfoldsstatistikken må opp» eller en sommervikar slenge «Skulle ønske jeg var brun for å få jobb raskere». En flerkulturell journalist kan få en type pes i innboksen som majoritetsjournalister ikke får. Ute på felt kan vi høre «Du får hjelp til å skrive saker, ikke sant?» Midt i intervjuet kan vi avbrytes med «Hvorfor sendte sjefen din akkurat deg?» Hjemme kan vi bli kranglet med. «Hvorfor skrev du om dette?» kan vi bli spurt.

Ta en Gemba Walk

Hva vet en sjef helt oppe på tårnet om hva som kan ødelegge en flerkulturell journalists hverdag – og dermed fremtid? Spesielt de nye av oss. Hva vet jeg om hvor gjennomtenkt dette traineeprogrammet er? Ganske lite.

Men fra mitt ståsted her i første etasje, liker jeg hvordan Toyota-sjefen Taiichi Ohno likte å gå walkie lookie – eller som japanerne kaller det «Gemba Walk». Det er en metode som krever at den som tar avgjørelser, går til frontlinjen og observerer og snakker med de laveste i systemet – hvis man vil se de virkelige utfordringene og mulighetene.

Det kan ikke lages gode mangfoldsstrategier ut fra fantasier eller etter å ha snakket med en eller to énkulturelle redaktører. Hvis ikke mangfoldssjefen kommer seg ned til traineenes nivå, er det umulig å forme dem til gode journalister.

Schibsteds aviser bør derfor skaffe seg redaksjonelle mangfoldssjefer som sitter i redaksjonene. Tett på traineene, lederne og journalistikken. For løsningen er ikke å heve hele ansvaret på en sjef uten redaksjonell erfaring. Løsningen er ikke å bruke konsernets mangfoldssjef som en posterboy i noe han ikke kan.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS