Det norsk 2-klassen lærte meg, har blitt mitt viktigste verktøy som journalist

2010:

Hver gang vi hadde faget norsk, kom en lærer og hentet meg ut. Mens kameratene mine lærte om skjønnlitteratur og sakprosa på både bokmål og nynorsk, lærte jeg verb 2-regelen. Om igjen.

Endelig satt den på plass. Det til tross for at på arabisk kan jeg godt gi verbet plass nummer én. Jo mer variere og kompliserte setningsåpningene mine er, jo mer kreativ og veltalende er jeg.

Derfor var norsk i starten rigorøst, monotont og smakløst. Tungen min ble strammere, og munnen trangere.

Jeg som hadde representert skolen min i skrivekonkurranser på Gazastripen, var skolens dårligste på norsk skole.

2020:

Pandemien hadde nettopp sendt oss til hjemmekontor. Hva mener du-småpraten ved pulten, ble til intet. Lederen min sendte meg et bilde av seg selv på slack. «Sånn mener du?» skrev hun med et smilefjes. På bildet satt hun på kjøkkenet sitt og imiterte mine beskrivelser av mennene som hvilte høyre hånd over venstre hånd foran brystet.

Hver gang jeg leverte en sak, tok lederne en ekstra leserunde og jaktet etter feil preposisjoner og verbtider.

Jeg som var redaksjonens medarbeider med flest skrivefeil, var i matpausen mine foreldres telefontolk hos tannlegen, boligetaten og politiet.

DEBATT:

Jo, journalister kan fortsatt skrive norsk

Det er en forskjell på våre virkeligheter, og det er en forskjell på ledere. Det finnes de som stoler på språket og formuleringene du velger, som da jeg skrev om farens to krykker i livet (hans to sønner) og den siste i drueklasen (minstebarnet).

Og det finnes de som fornorsker hvert eneste ord du skriver. De som fratar leserne muligheten til å bli kjent med kildens virkelige verden. Kilden mister sin stemme, jeg mister mine briller, saken mister sitt sanneste ansikt.

Den siste type ledere håper jeg jeg aldri jobber med igjen.

2021:

Den første gangen jeg ble spurt på et jobbintervju om det er mange skrivefeil i sakene jeg leverer, var det ubehagelig. Andre gang var det mindre besværlig.

Da Aftenposten sa at jeg måtte bestå en språktest før sommerjobben var min, var mitt umiddelbare svar «Er det bare meg? Utlendingen liksom?»

De forklarte at alle som skulle inn i redaksjonen, måtte først gjennom avisens språkekspert Mona Wennberg Clausens sil.

Jeg besto alle testens deler bortsett fra én del: norske uttrykk. Mona sa jeg ikke burde bekymre meg fordi hun skulle lære meg det. Vi satte hverandre stevne, hadde for øye å lære norske uttrykk og gjorde rent bord.

Mona ga meg språklig selvtillit. Tredje gang jeg ble spurt om mine skrivefeil på et jobbintervju, sa jeg «test meg» med et stort smil.

Det skulle bare mangle at vi, journalistene som ikke har gått vanlig norsk, blir spurt om språkferdighetene våre. Det er vår jobb å konfrontere andre og stille dem freidige spørsmål. Samme konfrontasjon må vi selv tåle å stå i.

Tvert imot er jeg stolt. Norsk 2 har gitt meg mitt viktigste verktøy som journalist: å skrive lett. Det finnes ikke en bedre attest på at vi med norsk som andrespråk er sabla gode, enn at vi skaffer levebrødet vårt av å formidle nyheter og historier til publikum på deres førstespråk.

2022:

Jeg synes fortsatt at arabisk er verdens vakreste språk, og at både historie og geografi har begått en stor tabbe ved å ikke gi nordmenn en arabisk munn og et arabisk øre.

Når en fugl synger, heter det «zaqzaqa» fordi fuglen sier «ziq ziq ziq». En trommeslagers instrument heter «tabla» fordi trommen lager lyden «tab lab tab prap».

Men jeg har også funnet ut at norsk er et liflig språk, og verb er blitt min favorittordklasse. Verb kan helt seriøst bevege verden. Hør her:

Spankulere, plystre, renne, tenne, velte, klype, snegle, snike, grøsse. Er ikke norsk et så forbanna yndig språk?!

Jeg er en stolt norsk 2-journalist og kan ikke forestille meg én dag i livet uten å journalistere. På norsk.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.