Når journalistenes vennskap blir et problem

To TV-kjendiser og en kriminell har preget mediedebatten de siste ukene. Historiene om de tre viser på hver sin måte hvor viktig troverdighet, vesentlighet og uavhengighet er for mediene i dag. Det er vår aller viktigste kapital, og må forvaltes nettopp som det.

Fredrik Solvangs rike venner, Sophie Elises podkast, og Bhattis tidligere forhold til en TV 2 sjef har gitt oss mange interessante pressedebatter. Den som skapte størst engasjement var Erling Borgens tekst om at alt var bedre før.

Da jeg gikk på journalisthøyskolen i Volda sa en av lærerne på fleip at en god journalist ikke hadde venner, men kun kilder.

Det er en god illustrasjon på et uoppnåelig uavhengighetsideal. Selvsagt har vi journalister venner. Noen er rike, noen er fattige og noen har til og med makt og innflytelse.

Men er det virkelig så tvilsomt å ha innflytelsesrike venner at må vi skrifte om det hver gang vi publiserer? Er Fredrik Solvang nå plutselig uegnet som debattleder fordi han har takket ja til en invitasjon til et cruise fra kona til en milliardær? Skal han da byttes ut med Sigrid Sollund, som nå muligens må fratre hver gang hennes venninne likestillingsministeren deltar?

Det er et sunnhetstegn ved den norske mediebransjen at disse forholdene kommer fram, og at de diskuteres og forsvares. Men da er det også viktig at vi skiller mellom de prinsipielle sakene der et vennskap kan ha en betydning for det som publiseres, og de små sakene der kjendisaspektet åpenbart er den sterkeste publisistiske drivkraften.

Jeg tror ikke Solvang ville vært en dårligere eller snillere debattleder i et panel der Christian Ringnes eller Stein Erik Hagen snakket om rikfolks forhold til skatt enn andre programledere, snarere tvert imot. Men jeg forstår det valget NRK har gjort. For bare det at mange nok stiller spørsmål ved medienes uavhengighet og troverdighet gjør det i dag nødvendig å ta slike forholdsregler.

TV 2: Solbrække skal ikke ta Bhatti-avgjørelser

Jeg tror heller ikke det er mange som i fullt alvor mener at TV 2s dekning av drapssaken utenfor London Pub i sommer var preget av nyhetsredaktør Karianne Solbrækkes forhold til Arfan Bhatti i 2008. Men saken demonstrerer hvor viktig det er med åpenhet om forhold som leserne og seerne burde ha blitt gjort oppmerksom på da hun ble nyhetsredaktør.

Merkingen av at hun i dag ikke er med i vurderingen av nyhetssaker om drapene framstår som en noe underlig botsøvelse så mange år etterpå. Men de er en nødvendig konsekvens av tidligere valg.

Saken er en påminner om at håndteringen av krevende saker ofte er like viktig som selve saken, og om at åpenhet i de fleste tilfeller er en forutsetning for troverdighet.

Den massive omtalen av disse sakene viser med all tydelighet at det ikke er sant at journalistikken var bedre før. Mediekritikk var så godt som fraværende. Mediene kunne med rette beskyldes for å verne hverandre.

Først i 2001 kom formuleringen i Vær varsom-plakaten om medienes særskilte ansvar for å rette søkelys på hvordan de selv oppfylte sin samfunnsrolle.

Norsk journalistikk har aldri vært bedre enn i dag. Det er flere graveprosjekter enn noen gang. Sakene kryss-publiseres. Publikum kan få opplevelsen gjennom lyd og levende bilder og utdypelsen som tekst. En del av de pengene som tidligere ble brukt til dyr distribusjon går nå til produksjon av viktig innhold som umiddelbart når alle som er interessert.

Så er det naturligvis sant at det er mye lettbeint og uvesentlig klikk-stoff som bare har som mål å få folk til å gå inn på enkelte sider. Mye av det har også som mål å nå unge aldersgrupper, særlig gjennom lydmediet. Derfor blir jeg ikke veldig opprørt over at NRK hyrer unge kjendiser til å lage slikt stoff både til radio og TV.

Jeg vil likevel gi Erling Borgen kred fordi han tar opp dette, og jeg undrer om vesentlighetsaspektet har forsvunnet som kriterium hos frontredigererne.

KOMMENTAR:

TV 2 trenger egentlig ikke reklamere for Farmen Kjendis - den jobben gjør Nettavisen, VG og Dagbladet for dem

Både TV 2 og NRK har til tider drevet egenpromoteringen veldig langt. Troverdighetsbalansen her er hårfin. Hvis gjestene i talkshowene bare består av folk som skal lansere noe på samme kanal, får det fort en ekkel bismak. Det forsterkes når de samme stå-fram-historiene om de samme kjendisene dytter vesentlige verdensbegivenheter langt ned fra fronten.

Det interessante er i neste omgang om dette påvirker den kritiske journalistikken om de personene som er kjøpt og betalt for å levere innhold og delta i ulike selskapsleker i samme kanal. Har de da kritisk distanse?

Men var det bedre før, da vi bare hadde en TV-kanal? Da vi som jobbet i NRK het programsekretærer og ikke fikk bli medlem i Norsk Journalistlag? Da fagforeninga vår var medlem i LO, deltok i 1. mai-tog og støttet streiker?

Da mediene beskyttet hverandre, og journalister og politikere festet sammen på Tostrup? Da vi av en eller annen grunn hadde en rekke favører i pressekortet som ga oss halv pris på NSB og gratis adgang til Glomdalsmuseet?

Nei, definitivt ikke. Den gangen ville ikke Erling Borgen fått spalteplass til sin kritikk, og det ville heller ikke de som kort tid etterpå raljerte over at han i farta kom i skade for å kritisere en artikkel han ikke hadde lest.

Derfor skrev VG at de andre mediene trakk sak: – Viktig at offentligheten får kjennskap til det

Papiravisa Journalisten var den gang et medlemsblad som kjempet for vår daglige lønn. Mediekritikken var totalt fraværende. I dag tas vi umiddelbart for den minste feil. Journalist- og mediehaterne kan utbasunere sine meninger på Facebook. De følges kjapt opp av Medier24, Journalisten og andre medier.

Den viktigste lærdommen er at det tar lang tid å bygge opp troverdighet. Det går fort å rive den ned.

Derfor er det også viktig å være åpen om mulige bindinger i konkrete saker der det kan sås tvil om vår habilitet. Men vi må skille mellom stort og smått. Hvem vi omgås og hvem som er våre venner er i prinsippet særdeles privat med mindre det kan knyttes opp mot et konkret kritikkverdig journalistisk produkt.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.