Erling Borgen, på jobb som journalist i 1979.
Erling Borgen, på jobb som journalist i 1979.

MENINGER:

Journalistikkens triste utvikling

«Jeg var stolt da jeg fikk arbeide i Dagsrevyen og andre steder i NRK. Jeg vemmes over dagens utvikling», skriver Erling Borgen.

Publisert Sist oppdatert

Denne teksten ble opprinnelig publisert på Borgens Facebook-side, og er gjengitt med tillatelse.

Jeg har arbeidet som journalist i hele mitt voksne liv. Da jeg arbeidet som stolt journalist i SFs ukeavis Orientering på 1970-tallet ble avisens tekst satt i bly på setteriet til Nationen. Fotografiene vi brukte måtte fremkalles og ble gjort om til klisjeer. Manuskriptene vi leverte var klippet og klistret sammen – og redigert med kulepenn og tusj. Slik produserte vi våre artikler. Det gjorde også våre spaltister: Jens Bjørneboe, Sigurd Evensmo, Sigbjørn Hølmebakk, Georg Johannessen, Sara Lidman og alle andre.

Sjefredaktør Kjell Cordtsen skrev vidunderlige ledere som utfordret og provoserte den norske makteliten. Det var ingen regulert arbeidstid. Det handlet om å lage journalistikk som avslørte og aller helst skapte politisk forandring. Jeg elsket den måten å jobbe på.

Da jeg begynte som journalist i Dagsrevyen i 1979 ble nyhetsinnslagene fortsatt laget på film. De skulle fremkalles og klippes før de gikk på luften.

Da jeg ble NRKs Latin-Amerika-korrespondent i 1988 fantes ikke internett eller mobiltelefoner. Internett kom i en forsiktig utgave ca. to år senere. For å få hjem ferdige film-reportasjer måtte disse sendes via satellitter. 10 minutters satellitt-tid kostet rundt 15000 kroner.

Da jeg ble NRKs Kina-korrespondent i 1996 eksisterte mobiltelefoner og et raskere internettsystem. Men fortsatt måtte reportasjer som det hastet med sendes per bestilt satellitt-tid.

I dag er det meste forandret. Aviser og TV-kanaler rapporterer fra hele verden på et øyeblikk. Medienes live-rapporter sendes via mobiltelefoner. Som journalister kan vi drive kontinuerlig research over hele verden ved hjelp av noen tastetrykk. Lokale medarbeidere, som jeg har benyttet til research eller filming eller annen bistand, har jeg funnet gjennom internett. Det er ingen tvil om at det er mye lettere å arbeide som undersøkende journalist i dag enn da jeg startet for over 50 år siden.

Alle mediene har i dag langt større muligheter og langt bedre redskaper til å avsløre og avdekke; til å skildre naturødeleggelser og illegal våpenhandel, til å beskrive folkelig opprør og politisk svik og korrupsjon.

På denne bakgrunn svir det både i hjerte, hjerne og alle journalistiske gener og instinkter, når jeg ser medienes prioriteringer og ressursbruk. I NRK får en såkalt influencer grådig betalt for å fortelle om sine rusproblemer. I aviser får unge mennesker jeg aldri har hørt om fortelle om sine bitre kjærlighetsbrudd. En av tabloidavisene skriver i dag om Ole Martin som ble kvitt magefettet i superfart, og om kvinner som «faker orgasme».

I dag forteller NRK på sin nettside at en ruset 15 år gammel jente «våknet med tatovering i nakken». Kjempeinteressant, ikke sant? Samme nettsted kan avsløre hvordan ubetydeligheter med oppblåste lepper skaffet seg nye følgere på TikTok.

Jeg var stolt da jeg fikk arbeide i Dagsrevyen og andre steder i NRK. Jeg vemmes over dagens utvikling – og insisterer på at det ikke har noe med at jeg er blitt en eldre mann.

———————————————-

For ordens skyld, på kvelden tirsdag 6. oktober beklager Borgen for omtalen av den ene NRK-artikkelen. Beklagelsen finner du her.

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS