PFU behandlet onsdag klagen fra Trond Giske mot flere store norske medier.
PFU behandlet onsdag klagen fra Trond Giske mot flere store norske medier.

DEBATT:

Uklar grense­oppgang i Giske-saken

«Samtidig viste behandlingen i dag en klar svakhet med PFUs praksis», skriver Nettavisens Erik Stephansen etter utvalgets frikjennelse av mediene.

Publisert Sist oppdatert

I dag vedtok flertallet i PFU at det var tynt, men tilstrekkelig faktagrunnlag for medieoppslagene som førte til at Trond Giske måtte trekke seg som lederkandidat i Trøndelag Ap i fjor høst.

Kjennelsen er utvilsomt et nytt nederlag for Trond Giske, selv om også han fikk delvis medhold.

Pressens faglige utvalg trakk nemlig fram flere kritiske punkter mot Adresseavisen og de fire Schibsted-avisene som var klaget inn - selv om flertallet til slutt havnet på å frikjenne etter en såkalt «samlet vurdering».

Samtidig viste behandlingen i dag en klar svakhet med PFUs praksis, noe jeg kommer tilbake til i slutten av kommentaren.

Å si at dagens møte i Pressens faglige utvalg har blitt sett fram til med spenning i norsk medieverden, vil være en underdrivelse.

For de innklagede avisene Adresseavisen, Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen har saken utviklet seg til å bli en ordentlig prestisjesak.

De innklagede artiklene, om hva som skjedde eller ikke skjedde på et nachspiel i 2014, ble laget av Adresseavisen. I tillegg ble de publisert samtidig i de fire Schibsted-avisene. Først kom «Hun tilhører Giskes nærmeste krets. Nå forteller Sandra (29) hva som skjedde på nachspiel», og deretter «Ingrid Resell Krogstad varslet mot Trond Giske. Nå forteller hun sin historie» en uke senere.

Selv har jeg vært usikker og spent på resultatet i det presseetiske utvalget. Både fordi PFU noen ganger kan være uforutsigbare, men også fordi de fem avisene har svart godt for seg i klageprosessen.

Dette er ikke en ny Vulkan-sak, der blodtåke og elendig håndverk sendte VG rett i PFUs evige skammekrok.

Her ble det tilsynelatende gjort grundig arbeid før publisering. Likevel var PFU-medlemmene kritisk til flere enkelt-deler.

Det springende punktet er Vær Varsom-plakaktens paragraf 3.2: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte».

Her har Trond Giske klaget på at de to artiklene ikke inneholder dokumentasjon. Det finnes ingen bekreftelser fra andre som var til stede, bare påstander fra de to som delvis bygger på hverandre, og som han mener er del av en politisk svertekampanje. I tillegg skal det finnes en anonym kilde som avisene ikke har redegjort nærmere for.

Utvalget var samstemte på at kravet om å kontrollere opplysninger ikke kunne bety at medier må framlegge bevis i saker som dette, som om det var en rettssak. Men at innholdet måtte sannsynliggjøre, og godtgjøre hvorvidt kildene var troverdige. Samt at den anklagede fikk rikelig mulighet til samtidig imøtegåelse, og at det kom tydelig fram at påstandene var nettopp det - påstander.

Uenigheten var likevel nokså stor. Særlig var PFU-medlemmene Stein Bjøntegård (NRK) og Ingrid Rosendorf Joys (Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn) innstilt på å gi avisene fellende kritikk.

Særlig gjaldt det den første artikkelen, som kom rett før fylkesårsmøtet der Giske trakk seg. Her mente Bjøntegård at særlig påstandene som gikk på trusler om utfrysing var lite sannsynliggjort. Rosendorf Joys pekte på at det særlig i den første saken er flere ting som glipper, og at det var gjort «litt for dårlig jobb» på flere punkter.

Men altså ikke nok til fellelse. I stedet samlet utvalget seg om å frikjenne etter samlet vurdering - som altså kan inneholde kritiske punkter. Utvalgets utkast til uttalelse (den ferdige kjennelsen kommer senere) kan du lese her.

For en tilhører var det tydelig at utvalget også kunne ha falt ned på fellelse. Alle ga uttrykk for sterk tvil, og flere flagget at de kunne godta både kritikk og samlet vurdering.

Det er også verdt å merke seg at både etikk-ekspert Gunnar Bodahl-Johansen og tidligere VG-redaktør Bernt Olufsen på forhånd var mer kritiske enn det PFU til slutt landet på.

Så til PFUs praksis, som noen ganger gir merkverdige og problematiske utslag, og som dessverre gjør dagens grenseoppgang uklar:

Flere av utvalgsmedlemmene i dag pekte på at det ikke var dekning for tittelen i den første saken. Den hevdet at «Nå forteller Sandra (29) hva som skjedde på nachspiel», som om det var et faktum.

Verken på front eller i tittelen kommer det fram at dette er anklagerens versjon av det som skjedde, og at fakta-påstanden om «hva som skjedde» altså er omstridt.

Her krever Vær Varsom plakatens paragraf 4.4 overskrifter eller titler «ikke går lenger enn det er dekning for i stoffet.»

Men her er praksisen slik at dersom paragraf 4.4 ikke er nevnt i klagen, så blir ikke dette vurdert.

Det er selvsagt gode grunner til at klagere må redegjøre presist for hva de klager på, men her blir praksisen meningsløs og direkte tilslørende.

Om en saksbehandler i PFU-sekretariatet eller et PFU-medlem oppdager at en annen paragraf kan være mer relevant - mener jeg det er åpenbart at også denne bør vurderes. Det burde vært gjort i dag, som det burde vært gjort i noen tidligere saker.

Hvis ikke gjør PFU det for lett for seg, og kan skape inntrykk av at klagere blir «fintet ut» av formaliteter.

Et slikt inntrykk er ikke Pressens faglige utvalg tjent med.

———————————————-

Dette innlegget ble først publisert hos Nettavisen, og er gjengitt med tillatelse.

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS