Mediekritiker og tidligere redaktør Bernt Olufsen forventer fellelse eller kritikk når Giske-saken skal til PFU
Mediekritiker og tidligere redaktør Bernt Olufsen forventer fellelse eller kritikk når Giske-saken skal til PFU

KOMMENTAR:

Presseetisk nachspiel med Trond Giske

«PFU må avklare hvor listen skal ligge når det gjelder publisering av udokumenterte påstander om seksuell trakassering», skriver Bernt Olufsen.

Publisert

Det er i høst duket for et svært spennende og interessant nachspiel i Pressens Faglige Utvalg (PFU) når klagen fra Trond Giske mot fem av landets største aviser skal behandles. PFU må trolig avklare hvor listen skal ligge når det gjelder publisering av detaljerte og udokumenterte påstander om seksuell trakassering.

Trond Giske har innklaget de fem avisene for brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 om kildekritikk og faktakontroll. Klagen gjelder publisering av to intervjuer hvor to unge, kvinnelige partifeller står fram med anklager om seksuell trakassering under et hotellnachspiel i 2014.

Det ene intervjuet ble publisert i slutten av august 2020, bare et par dager før årsmøtet i Trøndelag Ap der Trond Giske skulle velges som ny leder. Den fornærmede kvinnen var også innstilt som kandidat til fylkesstyret, og sto fram for å hindre at Giske kunne gjøre comeback i et så viktig Ap-verv. Oppstyret kulminerte med at Trond Giske trakk seg fra alle politiske verv, også nominasjonen til Stortingsvalget i høst.

Det andre intervjuet ble likevel publisert en uke senere og var basert på et formelt varsel til partiledelsen om utilbørlig oppførsel fra Giske under det samme hotellnachspielet. Dette varselet kom fra en annen ung, kvinnelig partifelle og var også innlevert før fylkesårsmøtet.

Nyheten om varselet ble også publisert av Adresseavisen før årsmøtet.

Kommenterte på Facebook

Trond Giske valgte å kommentere varselet i et innlegg på sin Facebook-side, der han beskrev den påståtte trakasseringen i bagatellmessige termer. Som en reaksjon på dette sto den unge kvinnen fram i avisintervjuene med sin detaljerte historie. Med påstand om alvorlige, seksualiserte handlinger som Trond Giske i dag oppfatter er en anklage om brudd på straffeloven.

Giske har benektet oppførsel som samsvarer med påstandene fra de to kvinnene. I sin omfattende klage og kommentar til avisenes tilsvar knytter han de to kvinnene til et miljø i Trondheim Ap som han hevder har brukt falske anklager mot personer i politiske oppgjør.

Avisenes problem er at ingen av de andre som var til stede under hotellnachspielet har kunnet bekrefte de to kvinnenes historier. Den sistnevnte fornærmede har vært kilde til en liten del av førstnevntes historie. Utover dette bygger påstanden på en anonym kilde, en venninne av kvinnen bak varselet, som ble betrodd historien hennes en måned etter hendelsen. Avisene mener at betroelsen i nærtid styrker troverdigheten til kvinnens påstander.

Påstand mot påstand

Det står altså påstand mot påstand i denne saken, og spørsmålet som PFU må ta stilling til er om avisene har utvist tilfredsstillende kildekritikk og kontroll av opplysningene som fremsettes i de to intervjuene. Selv om påstandene fremsettes av helt åpne kilder, som i dette tilfelle, er avisene pålagt å sjekke om opplysningene er korrekte.

Det journalistiske håndverket i denne saken er i all hovedsak utført av Adresseavisens medarbeidere. De skriver at Adresseavisen har jobbet for å dokumentere forholdene rundet hendelsen «så langt det lar seg gjøre».

I tilsvaret til klagen skriver avisene at «artiklene bygger på et bredt og omfattende kildegrunnlag, som bare delvis fremkommer i artiklene». Nettopp her er det grunn til å dvele ved en problematisk side av publiseringen: Avisene burde ha gjort bedre rede for sitt påstått «brede kildegrunnlag» i saken. Disse kildene er i hovedsak anonyme og sparsomt beskrevet både i artiklene og i tilsvaret til PFU-klagen.

Kildenes troverdighet

I stor grad synes kildekritikken å handle om troverdighet. «Vi fant ikke grunnlag for å betvile at kvinnene har hatt ubehagelige opplevelser med Giske», skriver redaktørene i tilsvaret og tilføyer: «Kildenes beretninger sier noe om hans egnethet som leder og hans dømmekraft i situasjoner med unge kvinner». Redaktørene viser også til den store kostnaden som kvinnene tar ved å stå fram med en slik historie.

Trond Giske påpeker fra sin side at det er umulig å bevise noe man ikke har gjort. Her er grunnleggende presseetiske prinsipper satt til side. De innklagede artiklene inneholder ingen dokumentasjon. Ingen bekreftelser fra de som var til stede. Det må settes høyere krav til kildekritikk for bruk av kilder som står midt i en maktkamp, mener han.

Giske viser til Svein Brurås’ standardverk «Etikk for journalister»: Hvis kilde nummer 2 har fått sine informasjoner hos kilde nummer 1, har kontrollen liten verdi». Vær Varsom-plakatens krav om at opplysninger som gis skal være korrekte, gjelder også der redaksjonene har en kilde som står fram.

Adresseavisens redaktør, Kirsti Husby, skrev i en SMS til Giske at det som skjedde på nachspielet var belagt med flere kilder. Disse er imidlertid ikke blitt dokumentert senere.

Avisene mener at klagen innebærer et krav om at pressen må føre bevis for de påstander som kildene fremsetter, noe som ikke er en riktig forståelse av VVP pkt. 3.2. Et slikt krav ville gjøre det umulig å omtale straffesaker og sivile konflikter før domfellelse. Presseetikken innebærer at påstandene «må sannsynliggjøres på en saklig måte», mener avisene.

Som en anmeldelse?

Et varsel er kanskje å sammenligne med en anmeldelse. Det er ikke rettslig hjemmel for å referere innholdet i anmeldelser om straffbare forhold mot navngitte personer, med mindre det kan føres sannhetsbevis. Unntaksvis kan det gjøres hvis anmeldelsen kommer fra offentlig myndighet som har ansvar for et saksområde. Spørsmålet er nå hvor presseetikken legger listen.

En sentral referanse i denne saken er en tidligere PFU-avgjørelse (188/18), hvor avisa iTromsø ble felt etter å ha publisert #metoo-anklager mot en ung, navngitt FpU-politiker. Begge parter påberoper seg PFUs uttalelse i denne saken og mener den sendte et viktig signal om hvor listen for publisering ligger i slike saker. iTromsø ble felt for manglende forbehold og opplysningskontroll i en kommentarartikkel og kritisert for svak kildebredde i noen av artiklene.

Det er likevel ikke sikkert at denne saken kan oppfattes som identisk med Giskes sak. iTromsø skrev nemlig at redaksjonen hadde vært i kontakt med andre personer i FpU som var til stede på samme fest og som støttet opp under kvinnens opplevelser. I Giske-saken foreligger det ingen slike bekreftelser.

Trond Giske føler seg åpenbart svært urettferdig behandlet av mediene. Samtidig er han en meget dreven mediespiller. Journalistene som har arbeidet med disse sakene opplever at det har vært krevende å innhente hans samtidige imøtegåelser og få svar på sine oppfølgingsspørsmål.

21 000 Giske-artikler

«Et av Norgeshistoriens største mediedrev», skriver Giske i klagen. Han viser til at norske medier har omtalt ham i 21 000 artikler siden 2017, de fleste av dem relatert til #metoo-kampanjen. Adresseavisen alene har publisert 275 saker om Trond Giske og seksuell trakassering.

«Ingen enkeltperson eller familie kan stå i et offentlig rom hvor alvorlige beskyldninger kan publiseres med så mangelfull dokumentasjon og kildekritikk», skriver Giske. Som maktperson og sentral politiker må han likevel akseptere at et varsel om hans oppførsel blir gjenstand for offentlig oppmerksomhet.

Punkt 3.2 i Vær Varsom-plakaten er kanskje plakatens aller viktigste, men samtidig tar det mye plass i pressens synderegister. Trond Giske mener punktet representerer et hovedskille mellom redigerte og uredigerte medier. Hvis kravet til dokumentasjon ikke gjelder for #metoo-saker vil det endre norsk presseetikk fundamentalt og utvanne forskjellen mellom redigerte og uredigerte medier, mener han.

Punkt 4.14 i Vær Varsom plakaten om retten til samtidig imøtegåelse ses gjerne i sammenheng med 3.2 fordi imøtegåelsen blir en sentral del av opplysningskontrollen. Giske benytter seg i begrenset grad av denne retten. Svein Brurås standardverk legger til grunn at den som utsettes for alvorlige anklager skal ha en «rimelig frist» til å komme med uttalelser.

Adresseavisens journalister opererte i første omgang med to timers svarfrist. Det er et godt spørsmål om dette kan kalles «rimelig» i en så alvorlig sak. Pussig nok har Giske unnlatt å innklage avisene på dette punktet.

Jeg er også usikker på om den simultane og massive publisering i Adresseavisen, Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen var et klokt trekk.

I et par aviser var intervjuet ledsaget av sjefredaktørenes håndskrevne begrunnelse for hvorfor det var viktig å publisere angrepene på Giske. Samkjøringen forsterket presset mot en politiker som allerede hadde kapitulert.

Skjebnefellesskap med Cuomo

I kjølvannet av #metoo-bevegelsen har vi sett mye av det samme i Sverige og ikke minst i USA. I staten New York ble den anerkjente guvernøren, Andrew Cuomo, presset til å gå av etter anklager om seksuell trakassering fra 11 kvinnelige medarbeidere. Han trakk seg da en av dem sto åpent fram i mediene med sin historie. I USA er det altså presseetisk akseptabelt å fremme slike anklager mot politikere, selv som de ikke enkelt lar seg dokumentere.

Det er ikke lett å spå hva som blir utfallet av PFUs behandling av Giske-klagen. Her er det nok av momenter som taler både for og imot en fellende uttalelse. Forsøkene på å oppnå en minnelig løsning av klagesaken strandet på forsommeren i år. Saken blir nå behandlet i PFU, tidligst i september-møtet, kanskje i oktober. Jeg blir overrasket om utvalget ikke finner noe å sette fingeren på.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir inntrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected]

Powered by Labrador CMS