Onsdag skal klagen til Trond Giske opp i PFU.
Onsdag skal klagen til Trond Giske opp i PFU.

DEBATT:

Troen på kilden erstatter ikke kravet til sannhet

«Når påstand står mot påstand, er det krevende å avgjøre en klage. PFU må derfor vurdere om avisenes dokumentasjon gir et sikkert grunnlag for å publisere beskyldningene mot Trond Giske.», skriver Gunnar Bodahl-Johansen.

Publisert

Trond Giske har innklaget Adresseavisen, Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen til PFU for å ha publisert udokumenterte beskyldninger om uønskede seksuelle tilnærmelser. På onsdagens møte, må PFU vurdere hvor langt kravet om å kontrollere «at opplysninger som gis er korrekte», strekker seg, jf. Vær Varsom-plakaten punkt 3.2 første setning. Det sentrale spørsmålet er om Schibsted-avisene hadde et godt nok faktagrunnlag til å publisere kvinnene.

Da jeg ble intervjuet av avisen Nidaros like etter at artiklene var publisert, uttalte jeg at mediene ikke bare kan videreformidle beskyldninger mot mennesker, men har et selvstendig ansvar for å undersøke holdbarheten av beskyldningene. Jeg understreket også at det ikke holder å bare innhente en samtidig imøtegåelse. Senere har jeg utdypet mine meninger overfor Trond Giske. Nå har begge parter referert til meg i sine «prosesskrift».

De innklagede artiklene er produsert av Adresseavisen og publisert i alle de ovennevnte Schibsted-avisene. Vi er her vitne til en sterk journalistisk samkjøring med en voldsom slagkraft mot Trond Giske. For øvrig har samtlige redaktører underskrevet tilsvarene til klagen.

Artiklene er publisert i en opphetet politisk kontekst, etter at Trond Giske ble innstilt som ny leder av Trøndelag Arbeiderparti. Det er nødvendig å ha med seg det politiske elementet i den kildekritiske vurderingen, fordi kildene representerer en bestemt tendens. Et spørsmål vi ikke får svar på, er om de presseetiske og metodiske vurderingene ville vært annerledes hos Schibsted-avisene som har en større avstand til det politiske miljøet i Trøndelag.

Tittelen på artikkelen publisert 27. august 2020 fastslår at en kvinne forteller «hva som skjedde på et nachspiel» – altså et konstaterende utsagn, mens tittelen på artikkelen publisert 3. september 2020 fastslår at en annen kvinne forteller «sin historie». Faktum kjenner imidlertid bare Giske og kvinnene.

Trond Giske skriver i sin klage at det fremføres «alvorlige beskyldninger om faktiske forhold som ikke dokumenteres i artiklene». Avisene forsvarer seg med at avisene ikke fant grunnlag «for å betvile at kvinnene har hatt ubehagelige opplevelser med Giske», at «de to hovedkildene er åpne» og at de sentrale anklagene fremsettes i sitatform, noe som «bidrar til å understreke at det er kildenes versjon som formidles». Giske svarer med å vise til at kravet i Vær Varsom-plakaten punkt 3.2 er at pressen skal kontrollere at «opplysningen som gis er korrekt», og at det derfor ikke hjelper at «anklagene fremsettes i sitatform».

Spørsmålet PFU må ta stilling til, er om avisene kan dokumentere hva som faktisk har skjedd. At hovedkildene er åpne og at det er kvinnenes versjon som formidles, kan naturligvis ikke sette til side det metodiske og etiske kravet om å kontrollere at opplysningene er korrekte. Oppfyllelsen av dette kravet utgjør forskjellen mellom redaktørstyrte og ikke-redaktørstyrte medier. Kontrollert og dokumentert informasjon er vernet mot «fake news». Da nytter det ikke å skjule seg bak at dette er kildens versjon.

Jeg har skrevet hundrevis av innstillinger til PFU. Når påstand står mot påstand, er det krevende å avgjøre en klage. PFU må derfor vurdere om avisenes dokumentasjon gir et sikkert grunnlag for å publisere beskyldningene mot Trond Giske. Men fordi presseetikken skal verne mot skadelig publisitet, må publiseringsterskelen være høy. Er man usikker på dokumentasjonen, må man avstå fra publisering.

Publikum skal ikke tro på journalisten, men på dokumentasjonen som fremkommer i artiklene og som derfor kan etterprøves av publikum. Det er troverdig dokumentasjon som gjør journalisten troverdig – ikke omvendt. Kravet til sannhet er bunnlinjen i all journalistikk.

Retten til kontradiksjon er et ufravikelig presseetisk krav. Men pressen kan ikke vri seg unna kravet til kilde- og opplysningskontroll ved å innhente en samtidig imøtegåelse. Tvert imot vil en avvisning av beskyldningene måtte føre til flere og grundigere undersøkelser for å finne ut om opplysningene er korrekte. Mange finner det også meningsløst å gi et tilsvar til beskyldninger de mener er direkte usanne, fordi man da går inn på journalistens premisser om at her har man en sak.

I mange saker PFU har hatt til behandling, blir den som skal svare på beskyldningene utsatt for et press om komme med et raskt svar. Journalister har sjelden eller aldri stått i en presset situasjon som kilde. Derfor må PFU vurdere om Trond Giske har fått den nødvendige tiden til å besvare vanskelige spørsmål.

Journalistikk baserer seg på hypoteser og tolkningsrammer. Journalistens egen bakgrunn, kunnskap, erfaring, interesser og nettverk etablerer holdninger som blir bestemmende for hvilke saker og temaer som belyses, hvordan informasjon oppfattes og analyseres, hvilke kilder som fremheves eller undertrykkes. Siden det verken finnes nøytrale mennesker eller journalister, må den journalistiske metoden kompensere for feilkildene. Men det viser seg at det er en krevende øvelse å endre hypoteser og tolkninger når ny informasjon kommer til.

———————————————-

Dette er et meningsinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS