Jeg tror ikke pressen forstår hvor skadelig kommentarfeltene er for minoriteter

Atle Antonsens angrep på Sumaya Jirde Ali er en fæl sak. Og den setter på dagsorden noe vi ikke snakker nok om eller gjør nok med: Rasismen og trakasseringen av minoriteter i Norge er et omfattende problem.

Jeg kan forstå at folk ikke opplever det slik. Jeg opplever meg ikke som rasist, jeg sier ikke rasistiske ting til mine venner som kan oppleve rasisme, og jeg har selvsagt ingen forestillinger om at hudfarge har noe med menneskers verdi å gjøre.

Klart du har sagt rasistiske ting, Aksel

Likevel, når jeg går inn i en litt dypere sannhetssøken i meg selv, må jeg innrømme at joda, klart har du sagt rasistiske ting, Aksel. Klart jeg har spøkt om ting som ikke er like morsomt for den i rommet med en annen hudfarge. Ikke fordi jeg er rasist på noe vis, for hvem er vel det liksom, men fordi det du sier som hvit og det du mottar som minoritetsperson, er helt ulike ting.

Rasismesaken mot Atle Antonsen er henlagt

Rasismen i Norge er et omfattende problem, ikke for majoritetsbefolkningen, men for de som er mottakere av bemerkningene, påstandene og diskrimineringen.

Se på det som et stikk med en strikkepinne. Får du ett stikk er det litt kjipt, men du kommer fort over det. Blir du stukket litt hver dag, begynner du snart å gå grundig lei. Du blir sår, du blir sliten, du frykter stadig neste stikk.

Det leder meg til selve strikkepinnefabrikken: Kommentarfeltene i pressen.

Måtte stenge pride-kommentarfelt

For en tid tilbake stengte vi kommentarfeltene under hver enkelt artikkel inne på forskning.no. Jeg var debattredaktør på det tidspunktet og ikke udelt positiv til det. Men jeg kunne forsvare det med at kommentarer på vår nettside skulle gå gjennom nettopp debattredaktøren.

På Facebook var saken annerledes. Det skulle være plattformen der vi interagerte med leserne våre, delte artikler og lot folk dele videre, kommentere og engasjere seg om alt det spennende vi skrev om.

Ber mediene unngå «ragebait»: – En konsekvens av å si ifra om rasisme, kan være mer rasisme

Og jeg kan med overbevisning forsvare vår bruk av Facebook. Vi deler viktige artikler og skaper engasjement, og vi gjør det med de beste hensikter. Likevel, når jeg går inn i en litt dypere sannhetssøken i meg selv … Ja, du skjønner hvor jeg vil. Det er problematiske sider ved Facebook. Og den redaktør som ikke vil vedkjenne seg det, tror jeg bør ta en ny titt på kommentarene og tenke igjennom: Om det ikke påvirker meg, hvordan påvirker det andre?

Dagen etter 25. juni, da to mennesker ble drept og mange flere ble skutt og skadet utenfor Per på hjørnet og London pub i det som fremsto som et angrep på pride-feiringen, publiserte forskning.no en artikkel som omhandlet pride. Det var urelatert til skyteepisoden, men relatert til at det var pride-uke i Oslo. Etter noen timer bestemte vi oss for å stenge kommentarfeltet på Facebook. Hetsen ble for voldsom.

Hva med alle andre dager?

Vi kunne røktet bort det verste, og vi kunne akseptert det som var mindre ille. Kommentarer om at det begynner å bli for mye pride er så klart helt lov. Men mennesker lå skutt i gatene bare noen timer før. Hundrevis av mennesker sov ikke den natten av skrekk over hva de hadde sett og opplevd. Titusenvis var kastet fra feststemning til skrekk og redsel over seg selv og sine venner. Det var utidig. Ytringsfriheten kunne ikke stå som yttergrense for hva som var greit denne dagen.

Det samme så vi etter at Sumaya Jirde Ali delte sitt møte med Atle Antonsen – redaksjon etter redaksjon valgte å stenge sine kommentarfelt. Dette var ikke dagen for å tillate rasisme, eller bruke tid på det.

Men hva med alle andre dager? Hva med alle andre kommentarfelt til artikler om innvandring, kjønn, klima og homofili? Jeg er ikke sikker på om ytringsfriheten skal være yttergrensen i hverdagen heller.

Hvordan kan mediene bidra bedre?

For å motivere en annen holdning syns jeg vi skal tenke på hvordan det er å se ett enkelt stikk på avstand, og hvordan det oppleves å være den som alltid blir stukket.

Som majoritetsnordmann må jeg erkjenne at jeg umulig kan forestille meg hvordan det er, men jeg må lytte når minoritetsnordmannen forteller meg at det er et alvorlig problem.

MENINGER:

Kommentarfeltene har blitt som en slektning man har tapt til demens

Jeg håper angrepet på Sumaya Jirde Ali fører flere gode ting med seg: At folk som ser ut som Atle Antonsen, og der inkluderer jeg meg selv, tar en god runde med selvrefleksjon. At vi får en bedre forståelse av hvordan det er å være minoritet i Norge, og en bedre debatt om rasisme i Norge.

Og jeg håper vi kan få en diskusjon om hvordan mediene kan bidra med en bedre håndtering av rasisme i sine kanaler og plattformer.

Da snakker jeg ikke om den mest åpenbare rasismen, men den vi tenker er helt grei, den vi slipper igjennom filteret. Den der vi sitter og lurer når vi røkter kommentarfeltet «skal jeg trykke ‘hide’ på denne kommentaren eller la den stå?». Tenk heller «hvis jeg leste 100 sånne kommentarer hver dag om meg selv, hva ville det gjort med meg?»

Hvem vil du helst på bar med?

Det kan være et kynisk bakteppe her også, det må sies når vi først er i den indre sannhetssøken. Mange redaksjoner er helt avhengig av Facebook og lesernes engasjement for å få økonomien til å gå rundt. Engasjement betyr lesertall. Stengte kommentarfelt får konsekvenser.

Poenget må ikke være å stenge baren der ordene falt, men å være en streng barkeeper. Hvis du klarer å røkte ut den dårlige tonen i kommentarfeltet, fjerne Atle Antonsen fra barkrakken om du vil, får du kanskje et helt nytt klientell som bidrar enda mer og enda bedre. Jeg vet i hvert fall hvem jeg helst vil på bar med, for ikke å snakke om å ha i kommentarfeltene.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.