MENINGER:

Kommentarfeltene har blitt som en slektning man har tapt til demens

«Kommentarfeltene er ikke en utvidelse av noe ytringsfrihet, de er en trussel mot den.», skriver Magnus Forsberg.

Publisert

«Send dem hjem til Afrika»

«Få sendt dritten ut av landet vårt».

«Det svarte mennesket burde holde kjeft. Er vi kommet så langt at det er ytringsfrihet kun for negere?»

Disse kommentarene er rasistiske. Hårreisende. Uakseptable. Forjævlige.

Men de er også kommentarer som store norske mediehus har lagt til rette for publiseringen av. I hvert fall en liten stund.

Da saken om komiker Atle Antonsens rasistiske og aggressive oppførsel mot poet, dramatiker og samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali begynte å dukke opp i mediene denne uka valgte nesten alle de store mediene å dele artiklene sine på Facebook, med åpent kommentarfelt. Resultatet var forutsigbart, og én etter én måtte de se seg slått av hatefulle kommentarer.

De fleste kommentarfeltene ble stengt relativt fort.

Vi står da igjen med to spørsmål: «Hvorfor?», og «Er det første gang dere hører om kommentarfelt?»

Det første er vanskelig å svare på, men det er åpenbart ikke første gang redaksjonene hører om kommentarfelter. Det er kanskje det som gjør det så forstemmende. Når de trykker «publiser» på sakene så vet de at det kommer til å bli hets. De vet at det blir rasisme. Kvinnefiendtlighet. Hat.

De vet det fordi det har skjedd utallige ganger før. Fordi det skjer hver eneste gang. Fordi moderatorene deres ofte ser seg nødt til å ha med fåfengte bønner som «NB! Husk at det ikke er lov med hets og personangrep.» i teksten de skriver når de legger ut sakene.

De vet alt dette, men de trykker på knappen likevel. Så hvorfor? Fordi engasjement er bra for klikktallene, uansett hva slags engasjement det er? Fordi sinne selger? Eller fordi de rett og slett ikke bryr seg om de menneskene som mottar hetsen?

Det er i grunn ikke så viktig. Skammelig er det uansett. Det skaper også en utrolig farlig dynamikk, ved at den som må betale den høyeste prisen i saker om rasisme eller trakassering er personen som har blitt trakassert. Ved å stå fram, anmelde og gi saken mediedekning genererer man mer av den samme typen hets. Noe av det kommer privat, men mye kommer i kanaler som kommentarfelt og Facebook, som er moderert og styrt av etablerte medier. Tøffe folk som sier fra blir rett og slett kastet til haiene. Alt for at mediene skal få fortsette med kommentarfeltene sine.

Tanken var kanskje god en gang. Man så for seg at ved å gi flest mulig mennesker anledning til å delta i diskusjonen om aktuelle temaer kunne man belyse flere sider av saken, demokratisere debatten og utvide ytringsfriheten. Men kommentarfeltene er ikke en utvidelse av noe ytringsfrihet, de er en trussel mot den.

Hvis du vet at din deltakelse i samfunnsdebatten vil føre til et ras av hat, hets og grums så er det naturlig at du vil kvie deg mer for å delta. Hvis denne hetsen rammer kvinner og minoriteter i større grad vil disse også i større grad drives ut av debattene. Da mister vi de stemmene som allerede har vanskeligst med å bli hørt, og all debatt skjer på de kjipeste majoritetsmennenes premisser.

Noen aviser har heldigvis sett sannheten i øyene og stengt kommentarfeltene for godt. Fædrelandsvennen har valgt å erstatte dem med en tjeneste som forhåndsredigeres. Flere bør følge etter, men det hjelper ikke om man gjør som for eksempel Dagbladet og bare flytter problemet over på Facebook. Avisene blir ikke noe mindre ansvarlige for hva de publiserer av å bytte publiseringsplattform. Det fikk NRK erfare da de måtte stenge for kommentarer på Facebook-siden sin i forbindelse med Ukraina-krigen.

Løsningen er ikke å flytte hetserne til sosiale medier, løsningen er å slutte å invitere dem inn i det hele tatt.

Kommentarfeltene har blitt som en slektning man har tapt til demens. Der man før kanskje hadde vittige meningsutvekslinger, meningsfylt driv i diskusjonene eller omtanke og varme er man nå heldige om bablingen ikke umiddelbart henfaller til rasisme og kvinnefiendtlighet. Men familiebånd, historie og medmenneskelighet hindrer oss fra å tenke at det kanskje er bedre å bare la familiemedlemmene våre dø.

Vi bør ikke ha noen slike reservasjoner for kommentarfeltene. De har hatt sin sjanse. For å si det med de samme ordene kommentarfeltet bruker om medmennesker: Ta med dritten bak låven og skyt den. Så får mediehusene heller finne en annen måte å drive engasjement..

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS