Tirsdag ble det kjent at samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali har anmeldt komiker Atle Antonsen blant annet for hatefulle ytringer.
Antonsen unnskyldte oppførselen sin, i en egen post på sin Facebook-side, tirsdag kveld.
Flere medier har omtalt saken, og mange av dem har også lagt sakene ut på sosiale medier.
Flere redaksjoner valgte etter hvert å stenge kommentarfeltene da noen av kommentarene ikke forholdt seg til reglene, og også hadde rasistisk karakter.
Aftenposten-journalist, influenser og forfatter Ingeborg Senneset påpeker at selv om saker som er nøkterne, objektive og ikke minst viktige om denne situasjonen spesielt og rasisme generelt, likevel kan føre til mer rasisme.
Denne effekten kan Ali nå merke på kroppen, ifølge Senneset.
– Kommentarfeltene var mest av alt fylt av støtte. Men flere av dem rant også over av ekle, skammelige og rasistiske utsagn. Det var ikke nødvendigvis så mange som var opptatt av å beskytte Antonsen, snarere brukte de anledningen til å ramme Ali, sier Senneset til Medier24.
– En konsekvens av å si ifra om rasisme, kan være mer rasisme
Senneset er klar på hva som kan være konsekvensene av å stå i en slik sak.
– Nok et eksempel på at en konsekvens av å si ifra om rasisme, kan være mer rasisme, legger hun til og fortsetter:
– Noen poster saker med titler og bilder som virker som rene «ragebait». Mange andre virker konstant å halse etter nettdebattantene, alltid ett steg bak, og forsøker å slette unna de verste kommentarene, mener Senneset.
Hun spør om pressen heller bør snu på det:
Først diskutere grundig hvorfor den enkelte saken skal ha et kommentarfelt.
Deretter spørre seg hvordan de kan legge til rette for konstruktiv debatt, ikke kun følelsesutbrudd eller «engasjement».
– Kommentarfelt har definitivt sin plass i det offentlige ordskiftet, men kun hvor det er ressurser til å følge opp og gjøre det til et værende sted for et mangfold av stemmer, sier Senneset, og fortsetter:
– Engasjement er supert når det er saklig. Men saklighet kommer ikke gratis. Å ha et frislipp hvor man bare sitter panisk og sletter stygge kommentarer, fremstår noe slapt og grådig. Som at man vil ha engasjementet som sprer sakene, men ikke betale prisen for anstendighet. Resultatet er kanskje flere klikk, men også flere som trekker unna debattene.
– Det finnes ikke en perfekt måte
Selv legger Senneset ved kommentarfelt på de sakene hun deler. Dette er ifølge henne selv fordi hun også deltar i samtalen.
– Men om jeg ikke hadde ansett tiden etter publisering som like viktig som tiden før, så måtte jeg ha droppet det, påpeker hun.
Aftenposten-journalisten mener at alle saker skal kunne publiseres i sosiale medier. Men hun understreker at journalister, redaktører og nyhetsledere må tenke gjennom hvilke titler og innganger man bruker.
– Det er mange måter å dele på. Det finnes ikke en perfekt måte, og man vil kunne gå på en smell selv om man gjør alt i sin makt for at det skal gå bra.
Hun er klar på at det er mange spørsmål mediene må stille seg i forkant, og trekker frem et utvalg:
– Men man kan se litt fremover og tenke over hvem er det man legger det ut for. Vil posten treffe et publikum som leser hele saken? Hvordan kan man delta i kommentarfeltet? Hvem skal delta? Hva skal man gjøre utover kun å slette og blokkere?
Hun mener det er utopisk å tenke at vi skal ha et ordskifte uten netthets, men understreker at pressen har et etisk, moralsk – og også juridisk – ansvar på de flatene de helt eller delvis kontrollerer.
– Hvis man ikke har gode svar på disse og sikkert flere relevante spørsmål, så bør man vurdere om man ikke tar akkurat den saken på Facebook.
