Vær Varsom-plakaten stiller opp absolutte, ytre skranker for publisering. Brudd på plakaten fører til en kritisk uttalelse fra Pressens Faglige Utvalg som redaksjonen må publisere. Det er flaut, og skaper et omdømmetap blant leserne og innad i bransjen. Slik skal det også være.
Det skal koste å bryte god presseskikk. Det gir læring og virker preventivt, både for redaksjonen som blir dømt og for andre i bransjen som leser fellelsen.
Men om frykten for å bryte presseetikken er fundert i en upresis forståelse for den faktiske rekkevidden av Vær Varsom-plakatens regler, er faren at redaksjonene blir mer forsiktige enn nødvendig.
Da risikerer pressen å fortie opplysninger som det presseetisk sett ville vært akseptabelt å bringe til torgs.
Det jeg som undersøkende journalist trenger for å gjøre jobben min, er verktøy som setter meg i stand til å manøvrere trygt innenfor det etiske rammeverket jeg er underlagt, fra sak til sak. Jeg må være så ærlig å innrømme at jeg er usikker på om noen av oss har det i dag, fullt ut.
Presseetisk metode
Helt i blinde famler vi selvsagt ikke. Bestemmelsene i norsk presseetikk er samlet i Vær Varsom-plakaten. Stilt overfor et presseetisk dilemma er det naturlig å starte her. Men løsningen på presseetiske dilemmaer kan svært sjeldent leses rett ut av plakatens ordlyd. På samme måte som paragrafer i en lovtekst, må begrepene tolkes før man finner fram til den egentlige regelen som gir anvisning på hvordan journalistene skal opptre, fra sak til sak.
Når jurister skal finne fram til innholdet i en rettsregel, starter de i lovens ordlyd. Deretter undersøker de om en naturlig språklig forståelse av ordlyden støttes opp av andre rettskilder, blant annet lovens forarbeider og rettspraksis. For å sikre at ikke utenforliggende hensyn vektlegges, er tolkningen styrt av rettskildeprinsipper. Sluttfasen på prosessen er en ferdig tolket rettsregel, som deretter anvendes på sakens faktum.
Refleksjoner fra Vegard Venli
Jeg har jobbet med undersøkende journalistikk i lokalavis, fagpresse og i rikspressen.
Gjennom mange år har jeg også holdt foredrag for å inspirere andre journalister til å bli bedre undersøkende journalister.
Hver søndag de neste ukene her på Medier24 deler jeg noen personlige refleksjoner jeg har gjort meg på veien.
Hvilke verktøy har så vi til rådighet for å tolke oss fram til innholdet i gjeldende norsk presseetikk? Og kan man i det hele tatt snakke om noen omforent presseetisk metode for å klarlegge innholdet i Vær Varsom plakatens begreper?
Når man leser utvalgets vedtekter, innstillingene fra utvalgets sekretariat, følger debattene i utvalget og leser utvalgets uttalelser, fremstår det i grunnen ikke slik.
I praksis synes utvalget å stå svært fritt i sin tolkning.
Et par ferske eksempler fra utvalgets behandling er egnet til å illustrere poenget.
Spraymaling-saken
Før jul i fjor omtalte avisen Vårt Oslo en demonstrasjon utenfor Oslo rådhus. Videoopptak viste at en demonstrant sprayet rødmaling i ansiktet på en vakt utenfor rådhuset. I tittelen het det at demonstrantene «gikk til angrep på vakt ved Oslo rådhus».
Med dette brøt avisen god presseskikk, konkluderte PFU.
Avisens beskrivelse av handlingen som et «angrep», var en beskyldning som demonstrantene hadde rett til å imøtegå samtidig. Slik konkluderte utvalgets flertall, som fulgte sekretariatets innstilling.
Det er mulig å være både enig og uenig i konklusjonen, materielt sett. Det jeg er mer opptatt av, er hvordan utvalget resonnerte seg fram til denne tolkningen.
Det både debatten og utvalgets kjennelse i saken gjennomsyres av, er såkalte standpunktargumenter. Dette er normative utsagn der avsenderen av utsagnet gir uttrykk for hvordan han eller hun mener noe burde være.
Verken i innstillingen fra utvalgets sekretariat, debatten i utvalget, eller i utvalgets uttalelser ble det fremført argumenter til støtte for hvorfor standpunktene er holdbare, eller hvilke argumentkilder som eventuelt skulle underbygge at argumentene er relevante.
I fravær av slike synlige argumentkilder må det være grunnlag for å tro at standpunktene egentlig bare gir uttrykk for utvalgsmedlemmenes egne normative oppfatninger om hvordan Vær Varsom-plakaten skal tolkes. Med tanke på tolkningsresultatet, bør dette være mer enn tankevekkende.
Utvalgets flertall kommer til at Vårt Oslo med sin beskrivelse av sprayingen som et «angrep», fremsatte en «sterk beskyldning» mot demonstranten. Mindretallet mente bruken av ordet «angrep» like gjerne kan forstås som en deskriptiv beskrivelse av hva som faktisk skjedde: Nemlig at en demonstrant sprayet en offentlig tjenestemann i fjeset, og han dermed ble utsatt for et «angrep» i form av en kroppskrenkelse.
Flertallets tolkning kan hevdes å stå i kontrast til det folk flest forbinder med begrepet «sterk beskyldning». Likevel krevde ikke denne avvikende tolkningen mer enn at et flertall i Pressens Faglige Utvalg syntes at slik måtte det være.
I etterkant av behandlingen uttalte utvalgslederen, som var en del av mindretallet, dette til Journalisten:
– Jeg er opptatt av at man må kunne melde løpende nyheter og at ikke mulighetene innskrenkes. Enhver sak er unik, så jeg håper ikke dette gjør at man legger begrensninger for mediers muligheter for å rapportere.
Selvsagt legger uttalelsen begrensninger på hvordan norske medier vil rapportere fra lignende hendelser i fremtiden. Hele pressen skal vite at om de gjør noe lignende som det utvalget har kritisert i sine uttalelser, vil også de bli kritisert av utvalget. Det er jo hele poenget med pressens selvdømmeordning.
Det utvalget konkret gjør her, er å fylle Vær varsom-plakatens punkt 4.14 med innhold.
De tolker bestemmelsen slik at det å omtale spraymalingen av rådhusvakten som et angrep, var å anse som en slik «sterk beskyldning» som bestemmelsen favner om. Utvalgets fortolkning legger derfor også føringer på hvordan begrepet «sterke beskyldninger» i Vær Varsom-plakaten skal tolkes for fremtiden. Når det å omtale sprayingen av rådhusvakten som et angrep faller inn under definisjonen «sterk beskyldning», tilsier det at listen i praksis er lagt svært lavt.
Vær Varsom plakatens forarbeider sier dette om bakgrunnen for formuleringen i 4.14: «VV-komiteen har strammet litt inn på den formulering som PFU har brukt i slike saker, ved å begrense retten til samtidig imøtegåelse til «sterke beskyldninger». Dette er altså et tolkningsargument som trekker i retning av at ikke alle beskyldninger gir kilden krav på adgang til samtidig imøtegåelse etter 4.14. Man kan derfor stille spørsmål ved om PFUs praksis med en så vid tolkning av begrepet «sterke beskyldninger» er i tråd med intensjonen i forarbeidene.
Om utvalgsmedlemmene er bevisste på dette er ikke så enkelt å vurdere. Under debatten viste de jo ikke til andre tolkningsargumenter enn sine egne personlige standpunkt.
Trond Giske-saken
Et annet illustrerende eksempel er utvalgets behandling av Trond Giskes klage på fem aviser. Høsten 2020 publiserte de artikler hvor to AUF-kvinner fra Trøndelag anklaget Giske for klanderverdig oppførsel på et nachspiel tilbake til 2014. Selv mente Giske at avisene manglet tilstrekkelig dokumentasjon på at kvinnenes beretninger var korrekte, og klagde avisene inn for brudd på Vær Varsom-plakaten.
Saken reiste en bred debatt i pressen om hvilke krav til kildekritikk bestemmelsen egentlig stiller opp. Hvor langt må avisene gå for å kontrollere at opplysninger som gis er «korrekte» slik det står i Vær Varsom-plakatens punkt 3.2?
I forkant av PFU-møtet tok presse-nestor Gunnar Bodahl Johansen til orde for at publisering av kvinnenes beretninger bare kunne skjedd dersom avisene hadde et sikkert grunnlag for å publisere dem.
Pressens Faglige Utvalg endte med å frikjenne avisene. Utvalget mente at kildegrunnlaget var tilstrekkelig sikkert, i det de tolket plakatens bestemmelse slik at mediene skal «bestrebe seg på at det publiserte er sannest mulig, etter å ha utøvd kildekritikk og kontroll av opplysninger så langt det lar seg gjøre».
I etterkant kritiserte Bernt Olufsen PFU. Han advarte mot at utvalget med sin konklusjon er farlig nær å undergrave sannhetskravet i journalistikken.
Men etikk-nestor Svein Brurås forsvarte PFU. Han forsto lite av påstanden om at PFU hadde flyttet på grenser. «Etikk handler om avveining», sa han.
Denne debatten fikk meg virkelig til å reflektere over presseetisk metode. Hva var det som gjorde at så respekterte navn innen pressen var så uenige om hvordan et så sentralt punkt i presseetikken skal forstås? Og hvor hentet de sine argumenter fra?
Og hvilke kriterier har jeg egentlig tilgjengelig for å vurdere om jeg er enig eller uenig med dem? Og fra hvilket presseetisk grunnlag kan eventuelt slike kriterier utledes?
Presseetikkens relative innhold
For hvis etikk handler om avveininger, betyr det at ulike hensyn skal veies opp mot hverandre skjønnsmessig.
Når norsk lov henviser dommere til å gjøre skjønnsmessige avveininger, har lovgiveren ofte utstyrt loven med regler som gir kriterier. Dette kalles retningslinjer, som er bestemmelser som angir hvordan den skjønnsmessige avveiningen skal gjøres.
I retningslinjen får dommeren føringer på hvilke momenter som er relevante å legge vekt på i det enkelte tilfelle, hvilken vekt hvert moment skal tillegges, og hvordan momentene skal veies mot hverandre.
Mitt inntrykk er at PFU har fritt skjønn. At jeg ikke mener det er godt nok, handler verken om innsatsen til utvalgets medlemmer eller at utvalgets uttalelser isolert sett ikke fremstår forstandige.
Det handler for det første.
. om hensynet til manglende forutsigbarhet og likebehandling. Utvalgets tolkningsfrihet innebærer i praksis at ingen noensinne fullt ut kan forutsi innholdet i gjeldende presseetikk. Skal man i det hele tatt ha nubbesjanse, må man i praksis følge alle utvalgets møter for å forstå hvordan de ulike utvalgsmedlemmene resonnerer. Det kan man selvsagt ikke forvente at verken journalister eller kilder flest har anledning til.
Men selv en som lytter aktivt til utvalget, vil ha utfordringer med å forutse hvordan lignende spørsmål vil vurderes i fremtiden. Både spraymaling-saken og Giske-saken illustrerer jo at det er opp til utvalgsmedlemmene å finne fram til hvilke argumenter de ønsker å vektlegge, den dagen. Nettopp fordi utvalgets skjønn ikke er underlagt noen føringer, kan hvert utvalgsmedlem i prinsippet bli overtalt til hva som helst, bare argumentene har sterk nok emotiv egenvekt.
Konsekvensen er at journalister risikerer å bli målt opp mot en målestokk de ennå ikke kjenner innholdet i eller rekkevidden av. Den blir nemlig utformet i møtet. Vårt Oslo fikk erfare det i praksis.
Det handler for det andre.
. om presseetikkens legitimitet. Pressen har selv skrevet og underkastet seg presseetikkens regler. Da bør også Vær Varsom-plakaten bære bud om presseetiske normer som gir uttrykk for hvordan et flertall av pressens egne medlemmer mener at etikken burde være.
En viktig grunn til at norske lover ofte er utstyrt med retningslinjer, er jo at det sikrer at det er lovgiverens vilje som skal settes ut i live, og ikke dommerens personlige preferanser.
Men nettopp fordi Pressens Faglige Utvalg står så fritt som de gjør til å tolke Vær Varsom-plakaten, har de i praksis frihet til å endre plakatens innhold gjennom tolkning. Og de gjør det også i praksis.
Pressens Faglige Utvalg har da fått både dømmende og lovgivende makt over innholdet i gjeldende, norsk presseetikk. Det mener jeg er for mye makt fordelt på få hender.
På toppen av hvordan presseetikken tolkes, kommer saksbehandlingen av sakene. Partene får ikke partsinnsyn i sekretariatets innstilling før den leses opp ved starten av utvalgets behandling. Det betyr at partene ikke får kontradiksjon på noen av sakens normative vurderinger før etter at saken er avgjort. Utvalgets konklusjoner er endelige, og kan ikke påklages. Dette kan hevdes problematisk fra et rettighetsperspektiv, sett både fra innklagde og klagers ståsted.
Et fremtidshåp
Det er mye som er flott med den norske selvdømmeordningen. PFU har gitt mange forstandige uttalelser. Det er gjort mange avveininger som er mulig å forstå og forholde seg til. Men det er også sider ved ordningen som skaper nettopp den umyndigheten hos pressen som jeg tidligere har advart mot.
Hvor makten til å definere hva som «er en sak» eksisterer som en relativ myndighet, som veksler i takt med argumentenes emotive påvirkningskraft hos mottakeren. Jeg mener faget vårt er for viktig til at vi kan tillate oss å fundere det etiske grunnlaget for arbeidet vårt på så lemfeldig vis.
Kanskje behøves det ikke en like stringent metode som i rettssalene for å finne fram til presseetiske forsvarlige konklusjoner.
Men om vi også fremover tillater utvalget å stå like fritt til å fastlegge innholdet i norsk presseetikk som i dag, er jeg bekymret for den norske selvdømmeordningens legitimitet både blant journalister og allmennheten.
Forarbeidene til Vær Varsom-plakaten er gamle. Er det nå på tide med ferskere og samlede forarbeider som ikke bare gir uttrykk for hva vi i pressen egentlig legger i plakatens begreper per i dag, men også hvordan vi metodisk skal gå fram for å anvende dem i fremtiden?
Ut over å løse problemene jeg peker på over, har det å gjøre øvelsen ytterligere en fordel. Har vi en større grad av omforent forståelse av hva innholdet i gjeldende norsk presseetikk er, vil fremtidens debatter om hvordan reglene burde tolkes og utformes, sannsynligvis bli mer fruktbare.
Det står tross alt om journalistikkens rammevilkår, og om rettighetene til kilder som utsettes for beinhard kritikk i all offentlighet.
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
