PFU på villspor

Til tross for at man konstaterer et «tynt kildegrunnlag», mener medlemmene av Pressens Faglige Utvalg (PFU) at det ville være å flytte grenser i presseetikken dersom de fem avisene fikk en fellende kjennelse i Giske-saken.

Det virker ikke særlig prinsipielt, og for mange uforståelig. Det er da også svært uvanlig at PFUs medlemmer må rykke ut og forsvare sin uttalelse i et debattinnlegg.

DEBATT:

PFU flyttet ikke grenser

Utvalgets hovedpoeng er at Vær Varsom-plakatens krav til kildekritikk og kontroll av opplysninger ikke må forstås slik at mediene aldri kan omtale uavklarte forhold.

«Noen ganger må mediene belyse saker som ikke lar seg dokumentere fullt ut. Da er spørsmålet hvordan mediene har forsøkt å kontrollere opplysningene, og ikke minst hvordan de presenterer dem», skriver PFUs medlemmer.

Selvsagt må det være mulig å publisere nyheten om et varsel om uakseptabel adferd mot en mektig politiker som stiller til valg. Det er ikke det denne debatten handler om. Det presseetiske dilemma gjelder hvor langt det er rimelig å gå i detaljerte anklager mot en navngitt person i et varsel som ligger tett opp til et seksuelt overgrep.

Fem aviser ikke felt i PFU for saker om Giske - avgjort etter samlet vurdering

Varsellampene blinker

Jeg tror de fleste redaktører vil se varsellampene blinke når de blir konfrontert med publiseringsspørsmålet i en sak som denne. Vær Varsom-plakaten fremhever flere momenter som bør veies opp mot full publisering.

Kildekritikk: Hva er kildens motiv? I denne saken er det et uttalt motiv å hindre at en person blir valgt til et viktig politisk verv. Presseetikken tilsier at et slikt motiv bør utløse behov for særlig varsomhet. I en opphetet maktkamp vil det alltid være risiko for at ting settes på spissen.

Opplysningskontroll: Finnes det vitner til handlingene? Kan anklagene dokumenteres? Her konstaterer PFU at dokumentasjonen ikke er god, noe som igjen burde tilsi økt aktsomhet. Ingen av de øvrig tilstedeværende hadde merket seg de påståtte handlingene.

Hensyn og omtanke: Når de detaljerte anklagene nærmer seg et karakterdrap, er det da rimelig å ta større hensyn til den navngitte person som anklages og hans familie.

Tid og omstendighet: De påståtte hendelsene ligger seks år tilbake i tid på publiseringstidspunktet. Det er klart at alle de tilstedeværende var svært fulle. Dette er kanskje en omstendighet som tilsier større varsomhet i publiseringen. Samtidig må avisen ha kjent på et visst hastverk med å få varslernes historie publisert. Hensikten var jo å gripe inn i valgprosessen mot årsmøtet et par dager senere.

Forbehold: Publiseringen skjedde tidlig i varslingsprosessen. Dette tilsier et behov for større varsomhet og tydelige forbehold i presentasjonen av kildenes gjerningsbeskrivelser. PFU konstaterer selv at dette ikke var fullt ut ivaretatt i artiklene.

Identifisering: Det var nødvendig å opplyse om hvem varselet var rettet mot, men identifisering er normalt en faktor som tilsier skjerpet aktsomhet og kontroll av opplysningene.

Samtidig imøtegåelse: Avisene ga Trond Giske svært korte frister til å imøtegå de detaljerte påstandene fra kvinnene (et par timer). Jeg tviler på om fristene er forsvarlige i forhold til alvorlighetsgraden. Merkelig nok har Trond Giske ikke klaget på denne behandlingen, slik at PFU behendig kunne unngå å drøfte hva som er en rimelig frist.

Tilsier skjerpet varsomhet

Dette er noen av de momenter som kan tilsi en større grad av varsomhet ved publiseringen av en påstått «gjerningsbeskrivelse» i et varsel om sex-trakassering. På den annen side er Vær Varsom-plakaten også tydelig på at det er medienes oppgave å avdekke overgrep mot enkeltpersoner. #metoo-bevegelsen har de siste tre årene stått sentralt i dette arbeidet – på godt og vondt.

Trond Giske om PFU-avgjørelsen: – Har senket standarden til presseetikken

Det er godt redaktørhåndverk å sette seg ned for en kjølig vurdering av alle forhold som taler for og imot publisering av detaljene. Etter å ha lest partenes klage og tilsvar i PFU er jeg kommet til at mye taler for skjerpet varsomhet.

Jeg hørte at utvalget la vekt på at det forelå en viss SMS-dokumentasjon i nær tid, men denne var ikke delt med leserne og var dessuten ikke spesifikk når det gjelder Giskes oppførsel.

Jeg har intet særskilt behov for å komme Trond Giske til unnsetning. Han er verken venn eller partifelle. Heller ikke fiende.

Og jeg mener ikke at en avis må sitte på håndfast dokumentasjon eller rettskraftig dom for å kunne omtale mulige kritikkverdige forhold.

Jeg forsøker bare å veie graden av publisering opp mot varsomhetskravene i plakaten. Normalt er det slik at presseetikken er strengere enn rettsstatens regler.

Det later ikke til å være tilfelle i denne saken.

Massivt ødeleggende

Det var den massivt fordømmende, ødeleggende og samtidige presentasjonen i fem av landets store aviser som fikk meg til å reagere. Reaksjonen var spesielt sterk da den siste varslerhistorien ble presentert i detalj – en uke etter årsmøtet som kulminerte med at Giske la ned alle sine partiverv og frasa seg gjenvalg til Stortinget. Jeg er klar over at dette skulle være et svar på Giskes lettvinte formulering i et Facebook-innlegg, men var det virkelig nødvendig, tenkte jeg.

Det forundrer meg at medlemmene i PFU ikke evner å formulere en tydeligere kritikk mot publiseringen. Men jeg registrerer samtidig at det er relativt få kritiske røster mot utvalgets uttalelse. Med få unntak kommer reaksjonen stort sett fra pressefolk som har sluttet å ajourføre sin CV.

Og hva har skjedd med varslernes varsel i partiapparatet? Det har jeg ikke funnet noe godt svar på - foreløpig.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.