«Sliter du med å få sjefen med på dine ideer? Da bommer du kanskje på ett av disse områdene», skriver psykologspesialist Kim Edgar Karlsen i en kommentar publisert her på Medier 24.
Han siterer meg på det jeg sa fra scenen under årets utdeling av SKUP-prisen, som vi fikk for arbeidet med Stortingets pendlerboliger: «Det holder ikke med en gjeng fantastiske reportere som kan og vil. Man må ha sjefer som kan publisere».
Refleksjoner fra Vegard Venli
Jeg har jobbet med undersøkende journalistikk i lokalavis, fagpresse og i rikspressen.
Gjennom mange år har jeg også holdt foredrag for å inspirere andre journalister til å bli bedre undersøkende journalister.
Hver søndag de neste ukene her på Medier24 deler jeg noen personlige refleksjoner jeg har gjort meg på veien.
Karlsen sier seg enig, men spør likevel nysgjerrig: «Men kan det samtidig være noe ved måten Venli og kollegaene har presentert sine ideer og planer, som har bidratt til en god lederdialog?».
Dette er et meget interessant spørsmål, som jeg også selv har reflektert mye over, gjennom flere år.
Hva er det egentlig som skjer når vi som reportere lykkes med å få sjefen og andre kolleger til å forstå hva vi holder på med, og kanskje enda mer interessant: Hva er årsaken til det, når vi ikke lykkes?
Jeg tror de fleste som har jobbet med gravejournalistikk i en eller annen form har opplevd at gravespor som for deg synes åpenbart journalistisk relevant å grave i, blir skutt ned med kommentarer av typen «er det så farlig, da», «men er det brutt noen regler her», eller «nå må vi passe oss for å ikke bli moralistiske».
Før jeg helt greide å identifisere hvor slike reaksjoner kom fra, observerte jeg den viktigste medisinen mot dem. Emotive argumenter.
Man må sørge for å presentere faktaene på en slik måte at det appellerer til vedkommendes følelser. Greier man det, vil vedkommende nærmest instinktivt kjenne det på seg. At joda, dette er en sak.
Noen ganger lykkes man ikke med det. Flere av mine beste avsløringer har vært på nippet til å bli stoppet. Atter andre har aldri kommet på trykk.
Den komplett pragmatiske og egennyttige journalist kan stanse all videre lesning her, og trekke følgende konklusjon: Lær deg å pitche sakene dine på en slik måte at det skaper en sterkest mulig følelsesmessig respons hos kolleger og sjefer, så går det deg vel i dette faget. Og jo, det er vel en slags sannhet i det. Jeg vet også at mange kolleger for lengst har tatt konsekvensen av det. Spørsmålet jeg likevel stiller meg, er om det finnes et alternativ.
For emotive argumenter er i sin natur manipulative. Vi lar oss overbevise fordi vi føler, ikke fordi vi har et gjennomreflektert forhold til hvorfor vi føler det vi gjør.
Men faktaene vi som undersøkende journalister finner fram til er for viktige til at vi kan tillate oss å overlate beslutninger bare til følelsene. For hvis vi ikke greier å fundere våre hypoteser, undersøkelser og publiseringer rasjonelt, overlater vi til tilfeldighetene om vi får publisert.
Fanget i følelsene?
Misforstå meg rett. Både egne, kollegers og leseres følelsesmessige respons korresponderer underbevisst med våre ideer om hva som er rett og galt. Derfor er også følelsene verdt å lytte til.
Å konsultere noen som ikke kjenner saken for å få feedback gir alltid muligheter til å justere saken slik at den kommuniserer det vi mener er kritikkverdig, på en mest mulig klar og presis måte.
Etter min mening ligger også noe av nøkkelen bak journalistikk som endrer samfunnet, i et slikt dynamisk samspill mellom reportere og arbeidsledelse. Et samspill der både emotive responser og kritisk, selvstendig tenkning har sin naturlige plass.
Det jeg advarer mot er la oss styre av følelsene, i den utstrekning at vi anerkjenner dem som et nærmest selvstendig grunnlag for å publisere – eller å la være. Ser man egne følelser som en gyldig målestokk for å validere journalistikk i seg selv, vil vi også anerkjenne lesernes følelser på samme vis.
Slik journalistikk møter selv et begrunnelsesproblem. Den tillater at makten til å definere hva som «er en sak» eksisterer som en relativ myndighet, som veksler i takt med argumentenes emotive påvirkningskraft hos mottakeren. Dette vil skape problemer som forplanter seg gjennom hele den journalistiske arbeidsprosessen.
For noen år siden skrev jeg for eksempel en sak om en politiker som hadde tatt diesel-taxi til et intervju i NRK for å forsvare et dieselforbud i Oslo hun var ansvarlig for, til tross for at hun kunne valgt en utslippsfri taxi gjennom flere taxiselskaper. Ingen stor skandale selvsagt, men en sak om liv og lære for en politiker som hadde profilert seg sterkt på å skape bedre luft for byens innbyggere.
Saken var som vanlig gjennomlest og godkjent da den ble publisert, men skapte panikk på desken.
På få minutter fikk vi rasende e-poster fra en storm av lesere. De sto nærmest i kø for å skjelle oss ut. De lurte på hvor smålig vi kunne være overfor en stakkars politiker. Desken gjorde raskt justeringer i vinklingen – i et forsøk på å roe ned leserstormen.
Eksemplet er tilfeldig valgt, for å illustrere en intern dynamikk jeg tror mange kan kjenne seg igjen i. Selv etter publisering har vi ikke et helt avklart forhold til hvorfor vi mener at et saksforhold er legitimt å løfte fram for allmennheten. I alle fall ikke til den grad at vi er i stand til å formulere en rasjonell begrunnelse for publiseringen.
Om da andre er uenige med oss i grunnlaget for saken, begynner vi å tvile på våre egne vurderinger. Og hva gjør vi da?
Det enkleste i verden når stormen kommer er jo å fjerne ubehaget ved å bøye av. Flikke litt på tittelen, bytte ut et bilde. Rett og slett bøye av for kritikken, fra dem som roper høyest.
At det gjerne finnes like mange lesere som er positive til saken, nettopp fordi de ser den fra et annet ståsted, er lett å glemme når det koker. Det er også lett å glemme at vi da har mistet av synet det etiske fundamentet som dannet grunnlag for publiseringen i utgangspunktet. Da har vi på veien også byttet uavhengigheten vår ut med en avhengighet til lesernes emotive responser.
Pressens umyndighet
Alternativet til å tilpasse journalistikken til lesernes emotive reaksjoner, er å publisere fra et kognitivt selvstendig ståsted. Forutsetningen er at man har et avklart og reflektert forhold til hvorfor vi mener vi har en sak før publisering. Da er det lettere å stå støtt når stormen kommer.
«Opplysning er avslutningen på menneskets selvpålagte umyndighet. Umyndighet er fraværet av evnen til å bruke sin egen forstand uten føringer fra andre», skrev filosofen Immanuel Kant. Ut av logiske slutninger om hva som er moralsk gyldig, kom han til sine kategoriske imperativer om hvordan han så seg tvunget til å handle.
Selv om vi i pressen gjør mange modige publisistiske valg savner jeg en grundigere refleksjon rundt hvordan vi finner fram til motet, fra sak til sak. Hva er det egentlig som gjør at vi tør å stå for noe, ta et journalistisk standpunkt og publisere saken?
Først når vi kan formulere svaret på det uten å bruke magefølelsen, kan vi bryte vi ut av vår bransjes selvpålagte umyndighet. Kanskje føler du deg støtt over påstanden om at redaksjonelle valg er fundert i føleri. Kanskje synes du, at akkurat din redaksjon har et veloverveid og reflektert forhold til de fleste sakene dere publiserer. Og kanskje særlig når det gjelder gravesakene, de sakene der redaksjonen virkelig har slått seg på brystet og pakket inn stoffet med stikktitler som «avslører», «avdekker», eller «dokumenterer».
Men kan du egentlig med hånden på hjertet si at du og din redaksjon har et veloverveid og reflektert forhold til følgende spørsmål:
Hva kjennetegner en sak som avdekker et «kritikkverdig forhold»?
Hvilke kjennetegn har en sak om «overgrep» eller en «forsømmelse» fra offentlige myndigheter?
Hva betyr det konkret, at pressen har rett til å informere om «det som skjer» i samfunnet?
Hvilke handlinger er påkrevd for å opptre i tråd med budet om at pressen «skal» verne om «offentlighetsprinsippet»?
Hva er egentlig «medienes samfunnsrolle» og hvordan opptrer du som journalist for å handle i tråd med idealet?
Alle disse begrepene er hentet fra Vær varsom plakaten, det etiske byggverket som all publisering i pressen er fundert i. Dette skulle en kanskje tenkt at journalister flest har et avklart forhold til, men mitt inntrykk er at virkeligheten er mer sammensatt.
Varsomhetens pris
Vær varsom plakaten inneholder flere pliktbud for journalister, hvorav noen av oss også ser på flere av dem som imperative. Flere av budene handler nemlig om hva vi bør holde på med.
Da presselegenden Gunnar Gran førte forarbeidene til revisjon av Vær varsom plakaten i pennen i 1994, kommenterte han begrepet «kritikkverdig forhold» i punkt 1.4 slik:
«Pressen skal sette søkelyset på det den mener er skjevheter – forhåpentligvis med det resultat at noen gjør noe for å rette opp skavankene. Pressen kan ikke bare sitte og vente på at skjevhetene kommer fram av seg selv, men gjennom sin journalistiske virksomhet aktivt bidra til samfunnskritikken».
Ved å utheve ordet «skal» i fet skrift, fikk Gran fram at det å rette et søkelys mot det pressen «mener er skjevheter», også er et pliktbud. Det er dermed et moralsk imperativ som binder undersøkende journalister, og det med stor kraft.
Her finnes også fundamentet for at vi kan – eller må – hente mot til å stole på vår egen forstand. Likevel mener jeg å se at diskusjoner om presseetikk i vår bransje i stor grad sirkler rundt budene om hva vi ikke skal gjøre. Det som offisielt sett regnes som pressens etiske imperativ er nettopp et bud av denne typen:
«Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!». Budet er uthevet med fet skrift og regnes som det fremste bud av dem alle. Selv om jeg selvsagt anerkjenner at ingen skal misbruke pressemakten, stiller jeg meg likevel spørsmålet. Hvorfor ser vi budet om å «ikke misbruke» makten som det mest imperative?
Dette perspektivet kommer med en høy pris. Perspektivet hevder nemlig at det å være varsom alltid er det ultimate etiske utgangspunkt for enhver journalist. Med dette som startpunkt går vi inn i journalistikken med en forforståelse som preger all vår tenkning rundt hva grunnlaget for publisering er.
Faren er at publisistiske vurderinger i for stor grad blir preget av frykt for å bli felt i Pressens Faglige Utvalg. Og at vi ender opp med å holde tilbake informasjon som det presseetisk sett ville vært akseptabelt å bringe til torgs. Og at vi slik overser et bud som vi i andre sammenhenger holder svært høyt. At sannheten skal, og må fram.
For meg er det pressens verdier om frihet og uavhengighet som etablerer det moralske grunnlaget jeg finner aller mest imperativt som journalist. Det innebærer å bruke pressemakten til noe konstruktivt.
For frihet og uavhengighet eksisterer ikke som verdier alene, men vekkes først til live i virkeligheten gjennom våre handlinger. En slik innsikt gir mot til å stole på egen forstand.
At for snever refleksjon rundt grunnlaget for publisering har et potensial til å ende som uetisk, mener jeg det er for lite bevissthet om i vår bransje. Jeg mener det representerer en skjult trussel for den undersøkende journalistikkens rammevilkår. For sannheten kommer bare fram til leseren når vi publiserer. Derfor er det å ikke publisere også en moralsk handling. Har du tenkt på det?
At manglende publisering kommer med en pris, må også Gunnar Gran ha sett, da han skrev forarbeidene til Vær varsom plakaten i 1994. For etter å ha anerkjent at mediene ofte står i ulike vanskelige situasjoner der vekslende hensyn må balanseres presseetisk, påpekte han:
«Men man påtar seg også et ansvar ved å unnlate å gi opplysninger, ved å fortie sannheten».
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
