Lars Kristiansen mener PFU konkluderte på tynt grunnlag i saken om Adresseavisa hadde brutt god presseskikk.
Foto: Jan Magnus Weiberg-Aurdal
DEBATT:
En stygg sklitakling på Vær Varsom-plakaten – og dermed medias samlede troverdighet
«Pressens Faglige Utvalg la i sin konklusjon forbausende liten vekt på at vi stadig ikke aner hva som skjedde på det skjebnesvangre Giske-naschspielet i 2014.», skriver Lars Kristiansen.
M24-kronikør Bernt Olufsen etterlyser flere stemmer i debatten etter PFU-avgjørelsen i Giske-saken. Jeg er enig i at den ikke fortjener en udiskutert plass i PFU-historien.
«Hun tilhører Giskes nærmeste krets. Nå forteller Sandra (29) hva som skjedde på nachspiel», konstaterte altså Adresseavisa i august 2020 – to dager før fylkesårsmøtet i Trøndelag Ap, hvor stortingsrepresentanten Giske var innstilt til ledervervet. Avisen fulgte opp med en ny artikkel litt over en uke etterpå.
Lunta var tent, helvete var løs – Giske ble ikke leder i Trøndelag Ap. Han trakk seg også fra stortingslista, og skriver i PFU-klagen at «Ingen enkeltperson eller familie kan stå i et offentlig rom hvor alvorlige beskyldninger kan publiseres med så mangelfull dokumentasjon og kildekritikk.»
Jeg kjenner ikke Giske annet enn fra mediene - han er definitivt en offentlig «enkeltperson», men jeg har ikke kunne unngå å få med meg at han like definitivt har familie, inkludert mindreårige barn. I sakene anklages han for klanderverdig oppførsel mot unge kvinner på nachspielet i 2014. Hvordan var så disse påstandene undersøkt? PFU referer Adresseavisas mange anstrengelser for å ettergå kildenes historier, men ble åpenbart ikke overbevist.
«Ingenting av dette bekrefter at det som påstås skjedde», konkluderer PFU, som likevel mener at «det gjør påstandene mer sannsynlige.»
Adresseavisa selv mener de har delvis dokumentasjon – som de ikke kan publisere. For hva det er verdt. De forklarer også at de unnlot å ta imot Giskes tilbud om innsyn i hans sms-historie – fordi de mente sms-er lett kan slettes!
Det gjenstår at de publiserte – til dels i konstaterende form og med få forbehold. Da blir neste naturlige spørsmål hvor viktig informasjonen er for publikum. PFU er helt på det rene med at påstandenes offentlige interesse må veies mot hvordan de rammet Trond Giske:
«Sett i lys av hvor hardt omtalen rammer klager, mener utvalget at kildegrunnlaget er tynt.», skriver PFU.
Før de konkluderer med at avisens publiseringer i sum er innenfor pressens etiske regelverk.
I rettferdighetens navn: Utvalget var i tvil. Det var en samlet vurdering. Og jeg har all forståelse for at avveiningene er vanskelige. Men la oss oppsummere:
- PFU mener at ingenting av avisens anstrengelser bekrefter at det som påstås skjedde.
- PFU karakteriserer påstandene som hardt rammende, og selv Adresseavisa ser at de ble fremsatt for å påvirke en demokratisk prosess – de skriver at det for deres kilder var viktig at Giske ikke ble valgt.
- Og partene synes å være enige om at konsekvensen ble nettopp det – Giske trakk seg.
PFU mener altså det er greit at et redaktørstyrt medium publiserer påstander (i konstaterende form), som både er personlig hardt rammende og som får konsekvenser for en demokratisk prosess, på et tynt kildegrunnlag, uten nevneverdige forbehold.
Det er forbausende.
Det er nesten å håpe at Bernt Olufsen har rett når han karakteriserer det som innføring av en slags redaksjonell-etisk glideskala.
Det kan fort leses som en stygg sklitakling på Vær Varsom Plakaten – og dermed medias samlede troverdighet.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
