Samfunnskontrakten mellom deg og staten er kanskje ikke et tema du tenker mye over til daglig. Men som borgere i et storsamfunn har vi alle underkastet oss et sett med plikter. I bytte får vi et sett med rettigheter. Vi må betale skatt, og til gjengjeld får du helsehjelp, og skolegang til barna. Blant annet. Hva har dette med undersøkende journalistikk å gjøre? Ganske mye.
Vær varsom plakaten har definert det som en plikt for pressen «å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre».
Skal vi løse oppgaven samfunnsoppdraget krever av oss, trenger vi to grunnleggende verktøy.
Vi trenger verktøy for å finne fram til fakta om hva som har skjedd. Det andre vi trenger er et sett med målestokker vi kan måle faktaene opp mot, for å kunne konstatere om det som har skjedd representerer et «overgrep» eller «forsømmelser».
Jussen gir oss verktøy som setter oss i stand til begge deler.
Hjemmel, hjemmel, hjemmel
Det var pressenestor Gunnar Bodahl-Johansen som ga meg et første møte med jussen som journalist. I et kurslokale i Fredrikstads gamleby prentet han det inn, gang på gang. «Dere må be om innsyn! Og får dere avslag, må dere kreve en hjemmel for avslaget».
Dette er innsynsjuss i et nøtteskall. Og egentlig er det ikke mer man trenger for å komme i gang med å kreve innsyn i dokumenter. Offentlighetsloven gir deg rett til å kreve innsyn i en bestemt sak eller saker av en bestemt art. I praksis gir det muligheten til å be om innsyn i dokumenter fra postjournalen, eller i dokumenter som du forventer at finnes.
Refleksjoner fra Vegard Venli
Jeg har jobbet med undersøkende journalistikk i lokalavis, fagpresse og i rikspressen.
Gjennom mange år har jeg også holdt foredrag for å inspirere andre journalister til å bli bedre undersøkende journalister.
Hver søndag de neste ukene her på Medier24 deler jeg noen personlige refleksjoner jeg har gjort meg på veien.
Si at du dekker et møte i kommunestyret og hører en opphetet debatt om en sak. Da trenger du ikke nøye deg med rådmannens sakspapirer. Nei, selvfølgelig kan du be om innsyn i alle dokumentene som finnes om saken, fra den startet til den ble lagt fram for politikerne.
I mange år fulgte jeg en enkel oppskrift som innsynsjournalist. Jeg ba om innsyn i ti dokumenter om dagen og fulgte opp at innsynskravene ble utlevert. Som lokalavisjournalist ble dette snart min beste garanti for å greie å fylle spaltene med stoff.
Jeg våger å påstå at enhver journalist, uansett fagfelt, vil kunne kopiere denne oppskriften og oppnå gode resultater. Hver dag var innboksen full av nye dokumenter. Jeg satte min ære i å lese alle, og lærte masse om hva som rører seg på innsiden av forvaltningen. Og fikk flere saker på blokka enn jeg greide å skrive ut selv.
Juridisk metode for journalister
Som fersk innsynsjeger er det viktig å bli kjent med lovens grunnleggende prinsipper. Enhver har rett til å kreve innsyn i alle saksdokumenter som befinner seg innenfor det offentlige. Hovedregelen er at dokumentene er offentlige. Har du ikke fått svar innen fem arbeidsdager, regnes det som et avslag du kan klage på. Og dersom det offentlige ønsker å unnta dokumentene fra innsyn, er det opp til dem å begrunne hvorfor dette følger hjemmel i lov. Du kan kreve en nærmere begrunnelse for avslaget, og forvente svar innen ti arbeidsdager.
Steg to er å bli kjent med rekkevidden av lovens unntakshjemler. Det vil du fort bli kjent med dersom du følger oppskriften over. Og det er nå du trenger hjemmelen. For det offentlige kan selvsagt ikke hemmeligholde hva som helst i en hvilken som helst situasjon. Når du får et avslag, er derfor hjemmelen din inngangsnøkkel til å ivareta rettighetene dine som journalist.
Med hjemmelen i hånd kan du slå opp i Lovdata. Hva står i lovens ordlyd? Hvordan tenker du at det du leser bør forstås ut fra en naturlig, språklig forståelse? Når du har gjort deg opp en mening om dette, kan du gå lete videre i andre rettskilder.
Står det kanskje noe i departementets merknader til lovregelen, i forarbeidene til offentlighetsloven? Hva skriver Justisdepartementet i sin kommentarutgave om loven? Har Sivilombudet uttalt seg om hvordan bestemmelsen skal forstås?
Dersom du finner støtte for den naturlige språklige forståelsen av lovregelen i rettskildene, er det mye som taler for at din forståelse også er uttrykk for gjeldende rett.
Det betyr at du nå har dannet deg en rimelig forståelse av hvilken type situasjon den aktuelle lovregelen er ment å beskytte. Da har du funnet fram til det juristene kaller en ferdig tolket rettsregel.
Denne innsikten er sentral av en enkel grunn. I forståelsen av hva en hjemmel er ment å gjelde, ligger også muligheten til å avsløre feilaktig bruk av hjemmelen. Her ligger altså muligheten til å få innsyn i noe det offentlige forsøker å skjule fra deg.
For nå kan du gå videre, og undersøke din forståelse av hjemmelens rekkevidde opp mot det du ellers vet om dokumentet. Hvilke metadata har det offentlige ført inn i postjournalen om dokumentet? Hvem har sendt dokumentet, når ble det sendt, hvilken sak er dokumentet journalført på, og med hvilken sakstittel? Hva står det om dokumentets innhold i avslaget?
Dersom det du vet om dokumentet ikke står i samsvar med den ferdig tolkede rettsregelen, sitter du i praksis med gode rettslige argumenter du kan anføre i en klage.
Juss i fakta, fakta i juss
Kunnskap er makt. Og etter å ha brukt loven i noen år, forsto jeg at en korrekt forståelse av rettsreglenes innhold bare er første steg på veien for å bli en effektiv innsynsjeger. Den andre siden handler om en aktiv forståelse av og bruk av faktum.
Faktum er uforanderlig, vil du kanskje innvende. Min erfaring er motsatt. Faktisk ser jeg en tendens til at viljen mot innsyn i forvaltningen nettopp kommer med en sterk egenskap i å tilpasse sakens faktum til jussen. Denne observasjonen har gjort meg mer bevisst på at også vi har en stor definisjonsmakt over faktum.
Ta for eksempel innsyn i rådata fra forvaltningen. Mange journalister vil da gripe til offentleglova § 9. Denne lovregelen gir mulighet til å kreve innsyn i en sammenstilling fra organets databaser, på vilkår av at sammenstillingen kan gjøres med enkle fremgangsmåter.
Det siste vilkåret har ført mange journalister, meg selv inkludert, inn i endeløse diskusjoner med forvaltningen om hva som lar seg gjøre. Her er evnen til å forme faktum det avgjørende.
Dersom forvaltningen opptrer lojalt i tråd med gjeldende rett, stiller de sin beste kompetanse til rådighet. Da er det kompetansen til den ansatte i organet med høyest datateknisk kunnskap som legger begrensningene for hva som er mulig. Man kommer svært langt hvis den ansatte for eksempel behersker SQL. Dersom forvaltningen opptrer illojalt i henhold til gjeldende rett, gjør de seg vanskeligere.
I saken jeg har lenket til foran, som er fra 2013, startet forvaltningen med å si at spørringen jeg krevde innsyn i ville ta dem en uke å få til. Etter en runde hos Sivilombudet viste det seg at det bare tok i underkant av en dag.
Etter mange slike dragkamper ble jeg oppmerksom på at jeg slett ikke trenger å bruke § 9 for å få innsyn fra organets databaser. For når man ser nærmere på offentlighetslovens definisjon av hva et dokument er, vil man se at en innføring i en database i seg selv utgjør et saksdokument i lovens forstand.
Dersom for eksempel en offentlig database gir ansatte mulighet til å registrere avvik, vil hver enkelt innføring i basen meget fort kunne utgjøre et saksdokument i offentlighetslovens forstand. Da er det ikke sikkert du trenger å gå veien om database-innsyn for å få ut det du ønsker. Kanskje kan du i stedet be om en oversikt over alle avvik, og deretter be om innsyn i hvert enkelt avvik du ønsker å se nærmere på.
Kompetanse-begrepet
Men går man videre fra innsynsperspektivet, vil man finne at juridisk metode med noen enkle grep kan konverteres til journalistisk metode.
For noen år siden kjøpte jeg meg en pocketbok som heter «Grunnleggende juridisk metode». Den er skrevet av juss-legenden Erik Boe. Å lese denne boken var en vitamininnsprøytning av dimensjoner.
En av mange triks jeg plukket opp fra boken, var sondringen rundt det grunnleggende kompetanse-begrepet i jussen. I jussens verden handler ikke «kompetanse» om kunnskap, men om myndighet. Den klassiske definisjonen av begrepet formuleres best som et spørsmål:
Hvem har myndighet til å handle, når, og hva har vedkommende myndighet til å gjøre? Eller som juristene deler dette inn: Personell, situasjonell og materiell kompetanse.
Dette er ikke dørgende kjedelig. Det er praktiske, metodiske arbeidsverktøy for undersøkende journalister. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har funnet fram til gode saker bare ved å undersøke rekkevidden av kompetansen. For ikke sjeldent er den overskredet.
Brennevins-kompetanse
For min del ga altså et kort selvstudium i juss uttelling allerede kort tid etter. I metoderapporten «Havne-avsløringene» kan du lese mer om det. En del av saken er fundert i et klassisk reiseregningsinnsyn. Konkret regninger der havneansatte hadde reist til Kina.
Flere personer, inkludert havnedirektøren selv, hadde godkjent spandering på kunder i form av middager med brennevin. Kunne det være greit? Og hva med bruk av fem stjernes hoteller, brennevin og reiser på «businessclass»?
Jeg startet som juristene ville gjort, med å finne fram til rettslig grunnlag for problemstillingen. I Oslo kommune er alle kommunale regulativer offentliggjort i en database med det fengende navnet «Regelverksdatabasen». Kunne dette være et sted å lete videre?
Joda, her fant jeg både regler om at reisen så langt det var mulige skulle foretas på den billigste måte. Og hva med spanderingen? Hadde noen kompetanse til det? Joda, slik kompetanse var gitt, til havnens styreleder. Men var brennevinsspanderingen godkjent av styreleder? Neida.
Dermed var det duket for en real regelverksavsløring. Luksusreisene til Kina i strid med reglene ble brettet ut. Artikkelen medførte at kontrollutvalget og kommunerevisjonen kom på banen, og rettet sterk kritikk mot den kommunale havneledelsen.
Pandoras boks
Det er selvsagt ikke slik at man trenger å ha juridisk embetseksamen for å kunne bli en flink gravejournalist. Men ved å bli bevisste på noen av juristenes verktøy kan vi bli flinkere.
For om du tenker deg om et øyeblikk. Hvis du ikke kjenner rettsgrunnlaget som regulerer om faktaene du skriver om representerer et regelbrudd, hvordan er du da i stand til å kjenne igjen regelbruddet når du ser det?
Selvsagt kan alle journalister når som helst ringe en som faktisk er jurist, for å få en ekspertkommentar. Det mener jeg i aller høyeste grad at man også bør gjøre, selv om man er i stand til å identifisere rettsgrunnlaget på egen hånd.
Jeg mener likevel at bevissthet om den rettslige virkeligheten faktaene vi har funnet fram til virker i, gir en dybde og spiss til journalistikken som vil syde ut gjennom spaltene.
En fordel med det å bruke regler utledet fra gjeldende rett som en målestokk for våre fakta, er at avvik fra denne standarden per definisjon vil være gyldig å omtale.
Gjeldende rett er demokratisk vedtatt, og rettslig bindende for alle i Norge. Dersom offentlige myndigheter ikke har overholdt loven slik Stortinget har vedtatt er det en selvsagt og viktig oppgave for alle journalister å bringe lovbruddet fram i lyset.
Men en annen fordel knyttet til å få grunnleggende juridisk forståelse, er å lære oss hvordan vi kan frigjøre oss fra det. For noen ganger består forsømmelsen i et klassisk brudd på norsk lov. Det kan rettes opp i ved at det offentlige skjerper inn rutinene for å sikre at loven blir overholdt for fremtiden. Men andre ganger er det reglene i seg selv det er noe i veien med. For å belyse det, må vi ta i bruk andre kritiske perspektiver, slik jeg tar til orde for i en kommentar her på Medier24.
Det jeg ikke skriver om i denne kommentaren, er at en grunnleggende forståelse for rettsområdet du kritiserer er en forutsetning for å formulere en ekstern normativ kritikk av gjeldende rett som treffer og blir oppfattet seriøst.
Etter min oppfatning er derfor grunnleggende kunnskap om juridisk metode og forvaltningsrett ikke en sær interesse for de spesielt interesserte. For meg er det et integrert og praktisk arbeidsverktøy jeg kan bruke som gravejournalist. På samme måte som en snekker bruker hammer og sag.
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
