Etter å ha researchet tildelingen av pendlerbolig til Kjell Ingolf Ropstad, så det først ut til at han ikke hadde brutt noen regler. Hvordan skulle vi da kunne forsvare å skrive om ham? I metoderapporten for prosjektet vi vant SKUP-prisen for, svarer vi slik på det:
«Vi stilte oss spørsmålet: Var det rimelig at det offentlige skulle betale bolig til en voksen mann med kone og barn, fordi han på papiret bodde hos mor og far? Pressen har tradisjonelt vært tilbakeholdne med på løfte fram saker på et moralsk grunnlag. Hadde vi ikke sett saken fra denne vinkelen, hadde det kanskje ikke blitt noen pendlerboligsak».
Målestokker som metode
Når vi snakker om gravejournalistikk, går tankene fort til metodene vi dyrker i det undersøkende miljøet. Vi lærer oss innsynsrettigheter for å få tilgang til dokumenter. Vi lærer oss intervjuteknikker for å få kildene til å åpne seg. Vi tar i bruk datastøttede verktøy som SQL eller Python for å analysere store datamengder. Målet er å finne fram til nye fakta og ny kunnskap, på stadig jakt etter en ny avsløring.
Refleksjoner fra Vegard Venli
Jeg har jobbet med undersøkende journalistikk i lokalavis, fagpresse og i rikspressen.
Gjennom mange år har jeg også holdt foredrag for å inspirere andre journalister til å bli bedre undersøkende journalister.
Hver søndag de neste ukene her på Medier24 deler jeg noen personlige refleksjoner jeg har gjort meg på veien.
Pressens evne til å finne fram til fakta på selvstendig grunnlag er verdien vi strekker oss mot for å fylle samfunnsoppdraget. På SKUP-konferansen dyrker vi metodene som må til for å kunne avdekke kritikkverdige forhold, rent praktisk.
Men er det egentlig bare faktaene vi finner fram til, som utgjør selve avsløringen? Eller har vi som journalister også selv gjennom vårt arbeid vært med på å definere hva som er en avsløring, og hvorfor? Og i så tilfelle, hvordan kommer vi egentlig fram til det?
Gravejournalistikkens to sider
Min påstand er at journalister som har avslørt at noe galt har skjedd, nødvendigvis må mene at de har konstatert et avvik fra en standard som sier noe om hvordan noe burde ha vært. Hva slags standard er dette? Jo, en normativ målestokk.
Et normativt utsagn sier noe om hvordan noe burde være. Journalistikk som pretenderer å være avslørende vil derfor, per definisjon, alltid komme med normative intensjoner. Evnen til å tenke kritisk rundt hvordan noe burde være og å føre faktaene vi har funnet fram til inn under en normativ målestokk, er kanskje det viktigste arbeidsverktøyet vi har. Det er dette som er gravejournalistikk.
Men som nyhetsjournalister har vi likevel en underlig aversjon mot å tilkjennegi at vi mener noe som helst om sakene våre. I alle fall utad. Det overlater vi, offisielt sett, til kommentatorene eller ekspertene.
På det viset kan vi opprettholde en slags illusjon overfor leserne, og kanskje også for oss selv, om at vi ikke mener noen verdens ting. Tanken bak er at ved å opptre slik, bevarer vi vår uavhengighet. Men er dette egentlig troverdig?
Forfatterne Harald Hornmoen og Steen Steensen reflekterer godt over temaet i boka «Journalistikkens filosofi». De påpeker at moral og verdier legger premisser både for hva som blir gjenstand for kritiske undersøkelser, hvordan undersøkelsene gjøres, og hvordan resultatene av undersøkelsene tolkes:
«En god undersøkende journalistikk er klar over dette og forsøker ikke å late som om disse normative premissene ikke finnes», skriver forfatterne. De hevder at journalistens egen anerkjennelse av denne normative siden av faget er en forutsetning for å lage god gravejournalistikk. Det er jeg helt enig i.
Men i denne erkjennelsen ligger også at metodene vi dyrker i det undersøkende miljøet for å finne fram til og analysere faktaene rent deskriptivt, egentlig bare er én side av den undersøkende journalistikken. Den andre siden handler om hvilke normative målestokker vi måler faktaene opp mot.
Muligheten som ligger i denne erkjennelsen, er svært potent. For hvis vi som journalister kan anerkjenne at vi bygger våre undersøkelser på hva vi mener er skjevheter i samfunnet som bør rettes opp i, vil vi også oppdage at vi har valgfrihet til å velge hvilke kritiske perspektiver vi anlegger for å bringe skjevhetene fram i lyset. Slik vi fant grunnlag for å publisere første sak om Kjell-Ingolf Ropstad – til tross for at det på tidspunktet ikke så ut til at han hadde brutt noen regler.
Internt og eksternt perspektiv
I boken «Kritikk» drøfter jussprofessor og filosof Christoffer C. Eriksen en rekke ulike typer kritiske perspektiver, som etter mitt syn er direkte overførbare til praktisk, undersøkende journalistikk. Eriksen introduserer et grunnleggende skille mellom to innfallsvinkler å problematisere et forhold fra.
Det interne perspektivet: Fra dette ståstedet kan man kun kritisere et forhold på grunnlag av argumenter som er gyldige innenfor normenes rammer. For jurister dreier dette seg om gjeldende rett, og juridisk metode. En domstol er bundet av loven, og kan ikke dømme noen til fengsel basert på utenomrettslig argumentasjon. Argumentene må utledes fra rettslig gyldige kilder, som lovtekst, forarbeider og rettspraksis fra Høyesterett. Man er rett og slett bundet av normene.
Det eksterne perspektivet: Her kan man betrakte normene utenfra, og stille spørsmålet: Men er denne normen egentlig rimelig? Dette perspektivet danner grunnlaget for ekstern, normativ kritikk. For jurister danner det rett og slett grunnlaget for rettspolitisk argumentasjon. Dette åpner for å drøfte forhold på et moralsk grunnlag.
Det var ved å se faktaene i Ropstad-saken fra den siste vinkelen, at vi fant inngangen til den første avsløringen om ham. Det var også fra dette perspektivet som gjorde at vi fant grunnlag for å publisere saker om flere andre politikere som, i likhet med Ropstad, heller ikke hadde brutt noen regler. Også flere hadde gjort krav på pendlerbolig, fordi de formelt sett var folkeregistrert hos foreldrene. Andre hadde voksne barn eller barnebarn boende i pendlerboligen. Noen hadde venner av seg boende gratis i pendlerboligen, på skattebetalernes regning.
Noen mente det var diskutabelt at barn og bekjente av politikere hadde fått tilgang til gratis husrom, ettersom slike goder kun er tilgjengelig for dem som er venner eller i slekt med politikere. Andre mente det var feil av oss å eksponere enkeltpersoner som bare hadde fått goder som regelverket ga dem krav på. Skulle vi gjøre oss til overdommer over hvordan politikerne lever sine liv?
Denne innvendingen er etter min mening bare gyldig hvis temaet for den journalistiske drøftelsen er om reglene er brutt, fra det interne perspektivet. Er temaet derimot å undersøke om reglene i seg selv burde være slik, stiller saken seg straks annerledes. På den måten gir bevissthet om etiske perspektiver frihet til selv å velge hvilket perspektiv vi ønsket å belyse saken fra.
Hadde vi ikke turt å granske reglene fra dette perspektivet, hadde vi ikke fått noen debatt om regelverket. Som følge av våre saker om denne siden ved reglene har det eksterne utvalget Stortinget nedsatte etter pendlerbolig-saken nå også stilt det samme spørsmålet som oss ved regelverket.
Våge å utfordre normene
Var alle sakene om politikeres pendlerboliger eksempler på «kritikkverdige forhold»? Fra det eksterne, moralske perspektivet vil kanskje noen mene det. Andre vil ha en annen mening. Og nettopp denne uenigheten er det vår oppgave som journalister å dyrke, i spaltene.
Dette er en annen side av min advarsel mot å fatte viktige journalistiske beslutninger på basis av emosjonelle reaksjoner hos oss selv eller fra leserne. Risikoen er at journalistikken ender opp med å måle fakta opp mot den moralske målestokk som flertallet til enhver tid aksepterer som gyldige for seg. Det mener jeg blir en for snever målestokk for journalistikken. Den bør alltid ha som mål å utsette normene for konstant flombelysning og konstant gransking.
Gjennom å rapportere om det som skjer, bør vi kontinuerlig undersøke om normene er gyldige for oss, og også undersøke hvorfor. Først da kan vi bidra til en dynamisk samfunnsutvikling.
Men skal vi få det til i praksis, må vi våge å løfte fram forhold som ikke bryter med allment aksepterte normer på publiseringstidspunktet. «Me too»-sakene er et illustrerende eksempel på dette.
Flere av de første sakene om kvinner som opplevde seg utsatt for upassende oppførsel fra menn, ble møtt med skuldertrekk fra både kvinner og menn som ikke helt så problemet. De målte rett og slett historiene de hørte opp mot sine egne normative oppfatninger – oppfatninger som noen år senere ikke lenger er allment aksepterte.
Grunnen er ganske enkel at oppfatningene om hva som var rett og galt, ble endret gjennom kvinnenes historier. Hadde vi ikke vært villig til å fortelle historiene, til tross for at enkelte av dem kanskje ikke representerte noe brudd med alle leseres normer på publiseringstidspunktet, hadde vi aldri oppnådd denne effekten.
Kildearbeid og normer
Er vi villige til å utvikle en bevisst holdning til normativitet, utgjør det altså et svært kraftfullt verktøy for å identifisere nye avsløringer. Noe av gleden ved å være undersøkende journalist er jo nettopp å kunne avsløre skjulte normative standarder som har vokst fram innenfor mektige miljøer som folk flest ikke har innsyn i.
Et godt startpunkt for ethvert undersøkende prosjekt er derfor å forstå hvordan folk innenfor et miljø reflekterer normativt. Hvilke regler, eller sosiale koder gjelder og går? Slik innsikt kan man bygge videre på. Ofte får man også gode tips til gode saker og nye kilder. Faren er selvfølgelig at vi ikke bare nøyer oss med å observere normene innenfor miljøet, men begynner å identifisere oss med dem.
For det å vite noe gir autoritet og selvtillit, både internt i redaksjonen og blant dem man skriver om. Det å vite at kilder innenfor miljøet er enig med deg i at det du skriver om er en sak, gir en trygghet.
Faren er at trangen til trygghet binder oss til det punkt at vi blir slaver av kildenes normative intensjoner. Jeg er dessverre redd for at mange kritikkverdige forhold på det viset har blitt sjekket ut av reporterne selv, på tidspunktet før noen ansvarlige har blitt konfrontert med noe som helst.
At det er mulig å finne politikere i stortingskantinen som synes at det bør være greit å ha vennene sine boende gratis hos seg, bør for eksempel ikke overraske noen. Lakmustesten på om vi virkelig er kognitivt uavhengige, er om vi lar oss binde av slike normative standpunkt, eller våger å utfordre det.
Jeg tror noe av nøkkelen til å lykkes som gravejournalist, ligger nettopp her. Vi må trene oss på å observere normativ virkelighet fra et uavhengig ståsted, uten å bli kognitivt fanget. Jeg skal ikke begi meg ut på å spekulere i hvordan politiske journalister flest jobber på Stortinget. Men det vi opplevde under høstens arbeid med pendlerboligsakene gjorde meg nysgjerrig. Henger arbeidsforholdene som møtte oss på Stortinget sammen med hvordan journalister jobber der til daglig?
Bukken og havresekken
Vi fikk aldri snakke med fagpersoner. I stedet ble vi henvist til å stille skriftlige spørsmål til kommunikasjonsavdelingen. Vi ble vitset med fordi vi manglet pressekort fra presselosjen. Vi fikk beskjed om at vi ikke visste hvordan «man oppfører seg» inne på Stortinget. Sjefen min fikk skriftlig beskjed om å sende en annen enn meg til et intervju med stortingsdirektøren.
Men ikke minst, vi opplevde en administrasjon som åpenbart ikke var vant med journalister som regelmessig og med loven hånd krevde målrettet innsyn i dokumentasjon. En ting var at administrasjonen forsøkte å unnta dokumenter på feilaktig eller sviktende hjemmelsgrunnlag, og at de brukte lengre tid på å behandle innsynskrav enn hva loven tillater.
Men det verste er den rettslige virkeligheten innsynsrettighetene er underlagt. Når vi klagde på hemmeligholdet, ble klagen behandlet av Stortingets presidentskap. Dette er helt i tråd med loven politikerne selv har vedtatt. Presidentskapet, som også har vedtatt og forvalter ordningene om pendlerboliger og andre økonomiske goder på Stortinget, sitter med endelig myndighet til å avgjøre om vi skal få innsyn eller ikke.
Det er rett og slett opp til politikerne selv om det skal gis innsyn i dokumenter som angår deres egen eller partifellers privatøkonomi. Det var åpenbart for meg at det her var legitimt å utsette reglene politikerne hadde vedtatt, for en liten dose med ekstern, normativ kritikk.
Jeg skrev en sak om dette der tre jussprofessorer delte sine kritiske argumenter for hvorfor en slik ordning ikke er holdbar. Kritikken resulterte i politiske forslag fra to partier. Nylig vedtok også presidentskapet selv en full gjennomgang av reglene. Det er bra.
Men spørsmålet jeg likevel stiller meg, er hvordan norske politiske journalister kan ha funnet seg i denne ordningen, som har eksistert i en årrekke? Jeg har ikke svaret. Men jeg må være ærlig å si at jeg synes det står i kontrast til Vær varsom plakatens pliktbud om at pressen «skal» verne om offentlighetsprinsippet. For selvsagt kan man ikke snakke om reell offentlighet, dersom det er opp til dem vi gransker å avgjøre om innsyn skal gis.
Mulighet med skyggeside
På sitt beste gir altså det eksterne normative perspektivet kraft til å presentere vesentlig undersøkende journalistikk på et område der ingen regler er brutt. En frigjøring fra tvangstrøyen det er at all dagsordensettende journalistikk «må» være et regelbrudd for å være legitim. I stedet tillater vi oss, på et fritt og uavhengig grunnlag, å stille spørsmål ved handlingene eller reglenes moralske gyldighet.
Men vi bør også vokte oss vel for ubevisste eller skjulte utvidelser av journalistikkens normative grunnlag. Som ethvert annet kraftig verktøy, kan også kritiske perspektiver misbrukes.
Det finnes eksempler på gravejournalistikk som måler faktaene opp mot udefinerte normative standarder, men der det aldri kommuniseres eksplisitt til leseren at dette grepet er tatt. Under avslørende ord og grafikk-bruk skaper slike saker en emotiv opplevelse hos leseren av at normer er brutt, uten videre forklaring. Leserne får nok en klump i magen, men blir egentlig aldri presentert for grunnene til at de får det. Noen ganger er det fordi målestokkene er laget av journalistene selv.
Når slik journalistikk følges opp med et krav fra den samme redaksjonen om at egen gravejournalistikk «må» følges opp av myndighetene, begynner jeg å lure på hvor det blir av metapressen. Har den et for heroisk forhold til oss gravejournalister, som gjør at de ikke våger å granske oss? Er kanskje de også fanget i pressens interne perspektiv, til den grad at de bare tillater seg å skrive kritisk om prisvinnende prosjekter når det kan konstateres tilfeller av rene regelbrudd?
Et talende eksempel på skjult normativitet i journalistikken er det jeg kaller «tellesyken» i gravemiljøet. Med inntoget av dataverktøyene har vi fått mulighet til å telle alt mellom himmel og jord. Men hva sitter vi egentlig igjen med, og hvorfor er det viktig? Steensen og Hornmoen pirker også bort i en side av dette i «Journalistikkens filosofi». De peker på at «den undersøkende journalistikken er preget av en overdrevent sterk tro på at systematisk, metodisk arbeid skaper sikker, objektiv viten».
Jeg har sett mange eksempler i pressen på hvordan dette kan arte seg i praksis. Kombinert med en sterk vilje til å sette dagsorden og få en SKUP-pris, kan det faktisk gå riktig så galt av sted.
Redaksjonen starter gjerne med å definere at det er et «stort problem» at ingen har talt forekomster av dette fenomenet – før nå. Utsagnet «ingen har oversikt», er en gjenganger her. Og har man nå først kommet til at det er et problem at ingen har oversikt, ja da er også veien kort til slutningen om at det må noen gjøre – snarest! Og hvem andre «må» gjøre denne jobben, enn journalistene selv?
Etter noen uker med telling (eller programmering), kan man deretter gå til ansvarlige myndigheter og konfrontere dem med deres «manglende oversikt». I troen på tellingens kraft finner altså journalistene fram til en normativ målestokk som ikke bare funderer grunnlaget for egen journalistikk, men også for å kunne karakterisere sine egne funn som en avsløring. Man har «avslørt» at «ingen har kontroll», fordi «ingen» har gjort den telleøvelsen som redaksjonen har gjort. En selvoppfyllende profeti der, altså.
Nå finnes det selvsagt gode eksempler på saker der både telling og oversikt både har verdi, og legitimt kan benyttes som et selvstendig journalistisk poeng. Men forutsetningen for dette er, etter min mening, at man har et gjennomreflektert og avklart forhold til hvorfor det er avgjørende at oversikten må komme på plass. Journalister som har gjort hjemmeleksene sine i slike tilfeller, skulle heller ikke ha noe å frykte hvis Medier24 eller Journalisten vil skrive kritisk om graveprosjektet.
Åpenhet om normative intensjoner
Hvis vi kan være enige om at journalistens meninger om at noe er kritikkverdig utgjør en sentral del av grunnlaget for enhver sak vi definerer som en avsløring: Bør vi da også ta steget helt ut og snakke høyt om hva vi «mener» er kritikkverdig, og på hvilket grunnlag? Bør vi formulere våre normative intensjoner som et internt arbeidsverktøy, og formidle det til leserne?
Kanskje kunne det lages et nytt pliktbud i Vær varsom plakaten, som slår fast at «all journalistikk bør være åpen om sine normative intensjoner»? Jeg har sett flere grep i pressen som viser en slik åpenhet.
En åpenbar fordel med et slikt grep, er at vi er ærlige med leserne. Internt blir også både gravejournalistene og våre sjefer tvunget til å reflektere mer aktivt rundt våre normative forestillinger. En annen fordel er en synliggjøring av det iboende normative elementet som eksisterer i all gravejournalistikk.
En ulempe, vil kanskje mange hevde, er at vi risikerer å bli møtt i døra av det samme fenomenet vi utsetter alle andre for: Kritikk.
Å skulle erkjenne og stå for sine normative intensjoner vil kreve både mot og integritet av oss. Og kanskje også mer kunnskap. Men kan man egentlig forvente mindre av yrkesutøvere med et uttalt mål om å avsløre alle andre?
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
