De gangene jeg snakker med vanlige mennesker utenfor mediebransjen, hender det at jeg får spørsmål om hva norske redaktører bryr seg om.
Vel, de bryr seg veldig mye om tall. Og to ganger i året, når opplagstall og lesertall blir offentlige, med to ukers mellomrom, er de særlig opptatt av det. Tall for opplag og antall (nett)lesere kommer på våren og høsten, vanligvis med to ukers mellomrom, og er nokså hektiske dager for bransjepressen.
Om det er en ting som kan få norske redaktører til å bli som tenåringsjenter som har kjøpt seg en dyr mascara, og ikke får komplimenter for den, så er det tall-dagene til Mediebedriftenes Landsforening (MBL). Det kommer vi tilbake til.
For meg er disse dagene en berg- og dalbane. Sprudlingen i kroppen når jeg ser den første av dem i kalenderen. Få ting gjør meg så lykkelig som litt god statistikk. Dagen før setter jeg meg til med excel-ark og studerer tallene fra MBL.
Kvinner over 40 med minst to katter
Så kommer traumene. Først er det å gå igjennom tabellen, mens jeg lett grynter over de nye som har kommet inn, som ødelegger oppsettet i excel-arket. Så sitter banneordene fra Namdalen løst, når jeg innser at noen tall ikke stemmer, eller prosenten blir feil.
Men når alle nullene endelig går opp, er euforien tilbake. Selv etter arbeidstid, setter jeg meg i sofaen med et glass vin og ser på tallene, lager penere kolonner, sjekker opp mot tallene fra 2020, 2021, 2022, alt jeg finner, for å bare fôre dopamin-jaget.
Men så er det ny dag. Og tallene skal publiseres.
Da kommer øyeblikket når disse tenåringsjentene dukker opp. Eller «redaktør i avis med nedgang i tallene», som det også kalles. De som kverulerer og sutrer mer enn opposisjonspolitikere på Dagsnytt18.
«Dere er blant lesertallstaperne», sier jeg når jeg ringer for en kommentar. Tenåringene parerer: «Nja, men vi er de som øker mest blant kvinner over 40 år med minst to katter.» «Dere sammenligner med feil tall, vi sammenligner med tallene fra 2015, og da har vi ganske stor økning». «Kan dere ikke heller ringe til uka, når det er opplagstall. For der har vi vekst altså».
Og jeg kan forstå det. Jeg kommer fra kommunen med Nord-Europas største badeanlegg i fjell. At det ikke er så veldig mange andre badeanlegg i fjell har lite å si. Jeg antar at også Tyskland er veldig stolt av å ha verdens største badeanlegg i en luftskip-hangar.
Selektive grafer
Og dette vet redaktørene godt. På MBL-fremleggingen onsdag viste Eivind Ljøstad i Fædrelandsvennen frem grafer over avisens vekst og kunne vise til at de innimellom lå like bak VG på sidevisninger per nettleser. «Men jeg ville finne en graf hvor vi lå øverst, og på prosentvis økning i sidevisninger per nettleser, der er vi øverst» sa han til latter fra salen.
Så er det ny runde på opplagstall. Ny runde med frustrasjon over at jeg ringer. Skuffelse over at jeg sammenligner med akkurat DE tallene.
Jada, iblant har vi også latt være å ringe fjorårets nummer én som nå er nummer to, og heller snakket med vinneren blant lokalavisene, som riktignok ikke økte like mye. Men ofte er vi bare ikke enige om hva som er det mest relevante sammenligningsgrunnlaget.
Samtidig lager vi «vinner»–sakene. Og her burde vi selvfølgelig ha hatt med alle. Da lesertallene kom i februar, hadde nesten 100 aviser vekst i lesertallene. En håndfull av disse forventer en telefon fra meg.
Og da går jeg fra å måtte argumentere med redaktører om hvorfor tallene er dårlige, til å måtte trøste redaktører som er skuffet for å ikke bli ringt.
Jeg går fra å være journalist til å være kunderådgiver (på grensen til psykolog). «Men så du ikke veksten vår??» «Vi har økt mye mer enn andre aviser på samme størrelse, hvorfor får vi ikke være med?» «Ingen andre aviser har økt mer i denne byen enn vi» (at de er eneste avis der, har lite å si).
Vurderer faktura til MBL
Når det denne gangen gikk tre uker mellom opplagstall og lesertall er det nesten verre.
For de som vet at de har økning i opplag, men får den sure listen i fjeset på lesertall, må vente tre uker på å kunne rette ryggen igjen. Og når jeg da ikke ringer, er det som å si til tenåringsjenta som fikk en treer på KRLE-eksamen at vi ikke har tid til å feire med kake og ballonger når hun får fem i matte.
På et tidspunkt i løpet av dagen begynner jeg å vurdere å sende faktura til MBL, og merke den med “trøsting av redaktører”.
Selvfølgelig skjønner jeg at tall er viktig. Jeg skjønner at norske redaktører vil komme så høyt opp på listen som mulig. At de vil vise til vekst. At det er viktig både for å tiltrekke seg annonsører, vise at man har tillit fra leserne og ikke minst kunne skryte av å ha gjort en god jobb.
Heldigvis er flere av mediene flinke til å skrive disse sakene selv. Og som sjefredaktør Cornelia Kristiansen sa i fjor, “jubler for flate kurver”.
Og hvis det at jeg skrur av min sassy trønder-holdning og viser litt omsorg i de tungene tall-tidene gjør at redaktørene holder motet oppe, så kan jeg ta en for laget og være hobbypsykolog.
Jeg har ellers vurdert å ringe MBL og foreslå at tallene kan komme kl.15 heller enn kl. 09 om morgenen.
For da slipper jeg morgengretne redaktører som har sovet dårlig fordi de visste at tallene ble offentliggjort, og i tillegg er bussen forsinket. Samtidig ville det vært lettere å ta meg en tequila mens jeg ringer. (kanskje hadde det ikke føltes like nødvendig heller).
Og så er det et halvt år til neste gang. Jeg har allerede lagt det i kalenderen, som vanlig med “MBL–tall”. Men denne gangen utvidet til «.. og kundeservice».
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
