Å sitte i et rom hvor alle journalistene ser ut som ompa lompaer i åtte timer er noe slitsomt for øynene.

Foto: Kent Olsen / Torill Henriksen

SKRÅBLIKK:

En kaffetåre fra en rasende journalist

«Når vi går tom for kopper der inne, er lunta like kort som håret til en gjennomsnittlig medieleder», skriver Torill Henriksen.

Torill Henriksen Journalist

Publisert 17.08.2023 - 05:55 Sist oppdatert 18.08.2023 - 19:59

Hvert år når Medier24 reiser til Arendalsuka dukker spørsmålet opp: Hvordan blir pressens arbeidsforhold og ikke minst pressesenteret i år? For det har vært noen interessante runder de siste årene.

Jeg har opplevd å bli plassert rundt hjørnet fra scenen med kun en TV skjerm uten lyd å følge debatter på, jeg har blitt nektet inngang og jeg har blitt sendt i en garderobe for å gjøre intervjuer.

Se lista: Disse journalistene skal til Arendalsuka

Nå har heldigvis de generelle forholdene blitt bedre etter koronarestriksjonene slapp taket. Men pressesenteret på Arendalsuka er og blir en pine.

De bisarre reglene om at man ikke får ha med seg drikke inn, som vi trodde vår kritikk av i fjor hadde satt en stopper for, var tilbake for fullt. Her blir man bedt om å sette fra seg alt av brusflasker, vannflasker og selv kaffekopper. «Dere får kaffe og vann inne». Nei, gud forby at jeg skulle ønske å ha i meg noe mer lettdrikkelig enn sølevannet der inne.

Og det er noe primalt som våkner i meg når jeg ikke får i meg tilstrekkelig koffein. Det føles nedrig å måtte styrte en redbull sammen med bussfolket utenfor, fordi jeg trenger noe som holder meg gående mer enn en halvtime.

Og når vi går tom for kopper der inne, er lunta like kort som håret til en gjennomsnittlig medieleder.

Når man da er så dum at man går for å be om nye kopper, får man beskjed om at de skal gi beskjed når de finner noen å si fra til. Imens kommer en etter en desperat journalist bort til bordet, skjelvende, for så å måtte tasse tilbake til plassen.

Jo da, Arendalsuka har større utfordringer enn journalistene, og vi skal vel bare være takknemlig for at vi får lov til å komme.

Og jeg kan forstå at det må noen sikkerhetstiltak til, når NATO-sjefen, statsministeren og russisk etterretning skal komme. Og etter å ha jobbet åtte år på Gardermoen er jeg veldig klar over at ikke alle sikkerhetstiltak gir mening. På Gardermoen er det blant annet ikke lov å ha med seg katapult igjennom de ansattes sikkerhetskontroll.

Derfor elsker jeg Arendalsuka

Men det burde finnes en annen løsning enn å ta fra journalistene koffeinen.

I tillegg må vi sitte i et lys som gir assosiasjoner til horestrøk i en eller annen europeisk storby. Jeg kan forstå at Arendalsuka er veldig stolt av oransje-fargen sin, men alt trenger ikke være oransje. Å sitte i et rom hvor alle journalistene ser ut som ompa lompaer i åtte timer er noe slitsomt for øynene.

Selvfølgelig er det praktisk å alltid kunne skrive saken om hvor elendig forholdene for pressen er på Arendalsuka, men aller helst skulle jeg sett at vi kunne bruke tiden på å sette nasjonal dagsorden.

Vi kunne hatt intervju med alle politikerne i Arendal om hvem de synes er den mest tabloide journalisten. Vi kunne laget flere dyptgående saker om hvordan VGTVs journalister må bo i bobil mens politisk avdeling bor i villa. Vi kunne intervjuet Steinar Suvatne igjen.

Men kanskje neste år. For jeg har trua på at Arendalsuka kan. Og hvis det er helt umulig å løse, vil jeg ha beskjed på forkant, slik at jeg kan ta med meg intravenøst koffein til neste år.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.