Yama Wolasmal får spørsmål om hvorfor han dekker krigen i Ukraina.
Yama Wolasmal får spørsmål om hvorfor han dekker krigen i Ukraina.

MENINGER:

Kom deg ut av Ukraina!

«Noen ganger må vi journalister risikere livet for å gjøre jobben vår. Hvorfor gjør vi det?», skriver NRK-korrespondent Yama Wolasmal.

Publisert Sist oppdatert

Denne teksten ble først publisert på NRK som et korrespondentbrev, og er gjengitt med tillatelse.

Shireen var på en rutinejobb. Israelske soldater hadde slått til mot noen adresser i Jenin på den okkuperte Vestbredden. Den erfarne journalisten skulle dekke militæraksjonen. Det hadde hun gjort utallige ganger.

Aljazeera-journalisten visste at denne type aksjoner ofte kom ut av kontroll og ble farlige. Hun hadde derfor på seg både skuddsikker hjelm og vest med påskriften «Press» for å vise tydelig at hun er journalist.

Hun går oppover en rolig gate sammen med en gruppe andre journalister. Mobilvideoer av hendelsen viser at journalistene beveger seg rolig mens noen av de som filmer skøyer og ler.

Plutselig smeller det rundt dem. Tak-tak-tak-tak, runger det ut i gatene. Journalistene kaster seg i dekning bak vegger og trær. De ser seg rundt for å forsikre seg om at alle er trygge. Men Shireen er ikke blant dem. Hun ligger livløs med ansiktet nedi bakken. Hun er truffet. Blodet siver ut på asfalten.

Kollegene roper «journalist! Journalist!», men kulene stopper ikke. De prøver å dra henne ut av skuddlinjen, men de sliter med å løfte den livløse kroppen hennes.

Hun er død. Skutt i hodet av en israelsk soldat, ifølge arbeidsgiveren hennes Aljazeera. Shireen Abu Akleh ble 51 år gammel.

Hun er en av 20 journalister som er drept på grunn av jobben sin så langt i år. Disse journalistene betalte den ultimate prisen for å gjøre jobben sin.

Drept i Ukraina

Jeg var selv i Ukraina da den første journalisten i den krigen falt.

Fotograf Lokman Ghorbani og jeg hadde vært i landet i litt over en uke. Vi beveget oss sakte, men sikkert østover. Målet var Kyiv som på det tidspunktet var under full russisk beleiring. 13. mars satte vi oss i NRK-bilen og la ut på den to timer lange kjøreturen til Kyivs yttergrenser. Det var da de første nyhetsmeldingene for dagen tikket inn.

«Journalist drept utenfor Kyiv».

Jeg bråstoppet bilen langs veien og leste at den amerikanske journalisten Brent Renaud var blitt skutt og drept i Irpin, en av Kyivs forsteder – ett av områdene vi hadde tenkt oss til.

Amerikanske Brent Renaud var den første journalisten som ble drept i Ukraina.

Nesten samtidig tikker det inn meldinger fra venner og kjære hjemme i Norge.

– Hva faen gjør du der Yama? Kom deg ut av Ukraina!!, skriver en av barndomsvennene mine med en sintemoji på slutten.

– Er du dum? Tenk på Shara og jentene dine, skriver en annen.

Pulsen skyter i været. Vi står langs veien og må bestemme oss. Tankene er overalt. Jeg ser ned på mobilen og skjermbilde av døtrene mine som smiler søtt mot meg med maling i ansiktet.

Er jeg en dårlig far? Er jeg ansvarsløs som velvillig reiser inn i et bomberegn? Hvorfor gidder jeg?

Engstelige familier

De fleste journalister som dekker krig blir konfrontert av sine kjære fra tid til annen. Vi må forklare hvorfor vi av og til må utsette oss for risiko. Familie og venner har, naturlig nok, vanskelig for å forstå hvorfor vi reiser inn i kriser og konflikter hvor liv og helse kan være utsatt.

Døtrene mine Lydia på 1,5 år, og eldstemann Laurina som er 3,5 år gammel.

Etter at nyhetene om Brents død spredte seg i Norge måtte jeg igjen svare på slike spørsmål.

Hva gjør vi nå? Skal vi fortsette, eller snu?

Etter en rask drodling blir Lokman og jeg enige om at det ikke lenger er trygt å kjøre mot den ukrainske hovedstaden. Vi ringer ledelsen på Marienlyst, og familiene våre og orienterer dem om at vi skroter Kyiv-planene. Vi ønsket ikke å dra inn i de uoversiktlig gatekampene rundt byen hvor selv godt synlige journalister ble skutt mot.

Men hvorfor velger vi å utsette oss selv for fare ved å dekke en krig?

Jo, fordi mange av oss har sett hva krig gjør med et land og menneskene som bor der.

Krig får fram de verste instinktene hos mennesker. De krigende partene mister alle hemninger og sperrer som man normalt ville hatt. Terskelen for å begå forferdelig overgrep blir lav. Man blir nummen for andres lidelser. Derfor er ofte de sivile lidelsene så store i krig.

DET er grunnen til at jeg og mange andre kolleger velger å reise inn i en krig.

Vi vil vise krigens stygge ansikt. Vise hva en konflikt gjør med mennesker. Det bidrar forhåpentligvis til at folk i den trygge norske boblen, hvor Tusenfryds køsystem skaper overskrifter og debatt, forstår bedre krigens forferdelige konsekvenser.

Å minimere dødsrisikoen

Men det betyr ikke at vi kaster oss hodeløst inn i farlige situasjoner. Det ligger alltid grundige vurderinger bak hver eneste tur til et konfliktområde. Vi gjør det vi kan for ikke å lide samme skjebne som Shireen og Brent. Når det er sagt så er det ingen som kan gardere seg 100 prosent mot det de ble ofre for.

Jeg kan ikke beskytte meg mot en soldat som har bestemt seg for å skyte meg. Jeg kan ikke hindre at en rakett lander like ved oss og dreper oss. Det går ikke! Man kan aldri helgardere seg i krig.

Men vi prøver hele tiden å minimere risikoen – ta det jeg kaller en kalkulert risiko. Det betyr at vi legger grundige planer for hvordan vi kan komme tett på skjebnene uten å måtte risikere livet. Da gjelder det å skaffe seg et best mulig bilde av arbeidsforholdene og sikkerhetstruslene i området man vil inn i.

Situasjonen i en krigssone blir fort uoversiktlig og kaotisk. Vi rådfører oss derfor med mange på bakken, lokale beboere, myndigheter, soldater, andre journalister som har vært i området vi vil inn i. Er veien dit trygg? Hvor intense er kampene og bombingen? Hva slags steder har blitt rammet? Finnes det steder å bo, mat og drikke å få tak i tilfelle vi må bli? Hvordan skal vi komme oss ut i tilfelle det drar seg til?

Da vi kjørte rundt i Ukraina hadde jeg fylt bagasjerommet med svære bensindunker. 80 liter for å være eksakt. Vi ville ikke havne i en evakueringssituasjon med lite bensin på tanken. Da ble det til at vi kjørte rundt som en potensiell brannbombe på ukrainske veier.

Ledelsen i NRK er også tett involvert i vurderingene. De er blant annet i kontakt med eksterne sikkerhetseksperter, ofte tidligere spesialsoldater som driver sikkerhetsselskaper. De har sine kilder på bakken som kan vurdere områdene vi vil reise inn i. Det er summen av alle disse vurderingene som avgjør hvor vi reiser. Deretter tar vi en dag av gangen. Vi gjør løpende vurderinger rundt sikkerheten vår og endrer planer vi har lagt på flekken hvis situasjonen på bakken endrer seg. Slik vi gjorde da den amerikanske journalisten ble drept utenfor Kyiv.

Vi gjør med andre ord det vi kan for ikke å ende opp i dødsstatistikken selv. Vi har alle familier vi gjerne vil tilbake til.

Ingen saker er verdt å dø for.

Jeg kjenner ingen journalister som er cowboyer – som har et ønske om å bli sendt hjem i en kiste.

Vi ønsker bare å gi alle dødstallene et ansikt. Fem drept i rakettangrep i Øst-Ukraina. 50 skadd. Bak hvert eneste tall du hører om i nyhetene er det et ansikt og en skjebne. Det er en mor, far, en sønn eller en datter. De har alle en historie. Den historien vil vi fortelle.

———————————————-

Denne teksten gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS