Aftenpostens korrespondent i Øst-Europa, Gina Grieg Riisnæs, er klar på at det føles trygt å flytte til Kyiv nå.

Foto: Endre Simonsen

Gina Grieg Riisnæs har ønsket å dekke konflikter siden hun var 17 år – nå blir Aftenposten-journalisten fast stasjonert i Kyiv

Aftenpostens nye korrespondent i Øst-Europa blir bosatt i Kyiv på fast basis. – Det føles veldig trygt og vanlig igjen, forteller hun.

Endre Simonsen Journalist

Publisert 31.05.2022 - 12:19

Denne artikkelen er over to år gammel.

Siden januar har Aftenposten-journalist Gina Grieg Riisnæs reist fram og tilbake fra Ukraina. Først for å dekke den russiske militære opptrappingen på grensene til nabolandet. Så for å dekke invasjonskrigen som fulgte.

Nå blir Aftenpostens ferske korrespondent i Øst-Europa bosatt i Kyiv på fast basis.

For Grieg Riisnæs er det veldig bra å endelig kunne være på plass i hovedstaden.

– Jeg er veldig glad for at Aftenposten tok den beslutningen så fort og åpnet et kontor i Kyiv for å være ordentlig til stede der. Det går jo mye tid og ressurser i å reise. Det krever også mye energi av reportere å reise inn og ut da det er en lang tur, sier Riisnæs til Medier24.

– Jeg synes det er bra at de tenker langsiktig, legger hun til.

TV 2-journalisten måtte fjerne byline på alle saker om Ukraina før hun reiste til Russland

– Føles veldig trygt

Aftenposten-korrespondenten har allerede erfaring fra Afghanistan og Nagorno-Karabakh-enklaven.

Hun er klar på at det er en drøm å få bli korrespondent.

– Selvfølgelig hadde jeg ikke håpet at det skulle skje på denne måten som er helt grusomt, men jeg har hatt lyst til å dekke konflikter siden jeg var 17 år.

Grieg Riisnæs var en av norske reporterne som befant seg i Kyiv da Russland startet bombingen.

Sammen med et team fra VG, forlot Grieg Riisnæs og resten av Aftenpostens utseendet reportere byen i slutten av februar.

– Føler du at det er trygt å bo der nå?

– Ja, det føles veldig trygt og vanlig igjen. Det åpner stadig flere restauranter, barer og puber. Det unge ukrainske hipsterne er også vendt tilbake, svarer Grieg Riisnæs.

Samtidig påpeker hun at krigen er blitt en del av hverdagen i byen. Blant annet kan flyalarmen gå opptil flere ganger om dagen.

Ødelagte og forlatte russiske stridsvogner blir også nå stilt ut i byens gater.

Grieg Riisnæs er klar på at det har vært viktig for henne å være på bakken i Ukraina og snakke med dem som står midt i oppi krigen.

– Noe av det viktigste er å få fram hvordan krigen påvirker de sivile med tanke på alt som skjedde i Butsja, og fortelle krigen gjennom deres øyne. Samtidig dekker vi det store bildet og får fram det politiske spillet som foregår.

– Men det dekkes i stor grad, og da er det lett å miste det menneskelige perspektivet oppe i alt det.

Dramatikk for Aftenposten-journalist i Ukraina. Havnet midt i granatregn på jobb

– Tung og grusomt

– Hvordan er det å stå sammen med dem som er midt i en krig?

– Ukrainere er innmari imøtekommende. De inviterer deg inn og serverer deg mat selv om hele landsbyen dere har blitt bombet. De er veldig villig til å dele det de har vært igjennom. Det er ingen selvfølge at de må snakke med oss.

Grieg Riisnæs beskriver det siste året som journalist i Øst-Europa som lærerikt.

– Det går jo veldig fort og det har vært en øvelse i å være effektiv. Jeg tror halvparten av sakene jeg har levert har blitt skrevet på mobilen mens jeg løper rundt.

Livet som korrespondent passer henne veldig bra og Grieg Riisnæs beskriver en tilværelse hvor ingen av dagene er kjedelig.

TV 2-journalisten var på sitt første krigsoppdrag i Butsja: – Det sterkeste var de overlevende

– Jeg føler egentlig at jeg aldri er på jobb fordi det føles ikke som en jobb for meg. Jeg er så takknemlig at jeg får lov til å gjøre jobben.

Før den massive invasjonen startet havnet Aftenposten-korrespondenten midt i skuddlinjen for russisk artilleri.

Hun har også dekket krigens forferdelige konsekvenser.

– Hvordan påvirker det deg?

– Det er tungt og grusomt å se lik bli gravd opp av jorden og se folk ligge skutt i hagene sine. Samtidig ser man hvordan ukrainere jeg kjenner klarer å stå i det. Ikke minst slektninger til de drepte som vi snakker med som også klarer å stå i det.

– Da kan man ikke gjøre som mye annet enn å stå i det, fortsetter hun.