Erik Waatland skriver i en kommentar at Dagsavisen har et profilproblem som må løses om de fortsatt skal være relevante i de neste 140 årene.

Kent Olsen / M24

KOMMENTAR:

Trenger vi egentlig Dagsavisen?

«Dagsavisen har gått fra å være en tungvekter i norsk politikk til å innta en skyggetilværelse. Avisa har et alvorlig problem», skriver Erik Waatland.

Erik Waatland Ansvarlig redaktør

Publisert 12.05.2024 - 19:26

Først og fremst: Gratulerer med 140-årsdagen, Dagsavisen. Dernest: Er det egentlig behov for dere?

Det er noe litt umusikalsk over å være altfor kritisk til noen som skal feire seg selv, men det er også en anledning til å tenke litt høyt over en av norsk pressens skikkelige sluggere. I likhet med oppslutningen rundt sosialdemokratiet, som også har sett bedre dager, spør jeg:

Hva nå, Dagsavisen? Forstår dere tiden dere lever i?

For så lenge jeg har dekket mediebransjen, har jeg egentlig aldri forstått avisa. Hvem er de egentlig til for? Jeg opplever en avis som sliter med både relevansen, profilen og det gjør meg litt bekymret for fremtiden deres.

Fra dager hvor den utvilsomt var en sentral stemme i den norske samfunnsdebatten, fremstår den nå som en avis uten klart formål og definert målgruppe.

Feilslått strategi?

Det gamle Arbeiderbladet var en bastion for sosialdemokratiet og en avis man «måtte» lese for å forstå det politiske landskapet i Norge. Avisen har vært vitne til og formidler av norsk historie gjennom to verdenskriger, den kalde krigen, oljealderen, og den teknologiske revolusjonen.

Men i overgangen til det digitale, synes avisen å ha mistet fotfestet.

I et forsøk på å revitalisere posisjonen, gikk Dagsavisens ledelse «all in» på papirtoget – en modell som så for seg lokale papirutgaver inspirert av USA Today. De ekspanderte ved å kjøpe opp lokalavisene Demokraten og Rogalands Avis og startet småaviser rundt omkring i deler av landet. Jeg hyller at man prøver ulike modeller, men dette valget har vist seg å være kontroversielt og muligens feilslått, ettersom bransjen raskt beveget seg mot digitalisering.

Dagsavisen var nær å bli Huffington Post i Skandinavia. Så kom sjokkbeskjeden som sørget for at alt raknet

Dagsavisen i dag sliter med en uklar profil. Er de en Oslo-avis? Er de fremdeles sosialdemokratiets stemme? Er målet å være en meningsbærende avis? Hvorfor skriver de så mye om ishockey? Eller for å si det på en annen måte: Klassekampen er bedre på å være Klassekampen, Aftenposten er bedre på Oslo/riks og Avisa Oslo er bedre som lokalavis. Så hva nå?

Det er mange spørsmål og få svar. Og det er mange jeg har snakket med til denne kommentaren i og rundt avisa som er enige i at avisa fremstår profilløs etter tapet av Arne Strand og etter at Hege Ulstein sluttet.

Medieledere jeg har snakket med beskriver Dagsavisen som noe som forsøker å være alt for alle – og ender opp med muligens å ikke fange noen.

De konkurrerer med Aftenposten og Avisa Oslo om Oslos lesere, og med Klassekampen, Vårt Land, Morgenbladet og Nationen om å være den ledende meningsavisen. Og med Klassekampen og FriFagbevegelse om venstresiden. La oss heller ikke glemme Dagsavisens satsing på sportsjournalistikk - og at de skal ha journalister utenfor Oslo (var de ikke Oslo-avis likevel?).

Det hele er noe forvirrende.

Jeg ble ikke lyttet til

Så skal det være sagt at å lede Dagsavisen innenfor rammen av Mentor Medier-systemet har uten tvil vært en prøvelse, preget av begrensede ressurser og stramme økonomiske rammer, noe Eirik Hoff Lysholm, avisens tidligere publisher, tydelig har gitt uttrykk for.

Med en så lang og stolt historie, bør avisa ta noen grep om de skal sikre sin egen overlevelse og relevans. Det er på høy tid at Dagsavisen enten finner tilbake til sin historiske kjerne eller våger å omdefinere seg selv helt og fullt i et medielandskap i rask endring.

Dagsavisen er opptatt av sin stolte historie - og det er bra. Men har avisa vært så opptatt av å se bakover at de har glemt å se fremover?

Det er bare å vente i spenning på hvordan den nye sjefredaktøren, Andreas Heen Haaland-Carlsen, vil takle disse utfordringene.

Han har en stor oppgave foran seg. Jeg håper ikke han blir slukt av historien, men evner å bane en ny vei for en nå litt forvirra 140-åring.

Selvsagt for fellesskapets beste.