Jo, det var meningen å ta inn færre debattinnlegg

Andreas Ryen Eidem spør hvorfor norske medier ikke greier å få til en debatt der flere vil delta. Han er bekymret for at vi sitter igjen med de krasse debattene som bare fyrer opp kommentarfeltet, og bidrag fra «proffe meningsbrytere, som politikere, ledere i organisasjoner og forskere».

KOMMENTAR:

Med svetteringer under dressjakka – norske redaktører lager en debatt for de få

Proffe kilder vet godt hvor de finner e-postadressen til Adresseavisens debattavdeling. De som er under­representert i samfunnsdebatten, har kanskje aldri tenkt på at våre spalter er et sted hvor de kan si hva de mener. Mange av dem tror ikke at vi, og våre lesere, er interessert i å høre på det de har å si heller, men det er vi. Folk med minoritets­bakgrunn, folk i lavlønnsyrker, uføre, folk som havner i utenforskap og unge er noen grupper vi hører for lite fra i den offentlige samfunnsdebatten. Å få dem inn i våre spalter krever mer av oss debattjournalister enn å publisere det som kommer av seg selv inn i vår innboks.

«Adresseavisen i mitt eget nærområde får kritikk for at det er for vanskelig å komme til orde i spaltene. De er helt åpen om at de tar inn færre innlegg enn før. Det var vel ikke helt hensikten, eller?», skriver Eidem.

Jo, det var hensikten. Det var et helt bevisst valg vi tok hvor «færre og bedre», var målet. 

Hvert eneste debattinnlegg vi tar inn, krever noe av oss. Debattjournalistikken hører også inn under Vær varsom-plakaten. Fakta skal være riktig. Åpne kilder er hovedregelen. Tilsvar og samtidig imøtegåelse gjelder.

Når vi tar inn færre innlegg, kan vi bruke mer tid på dem vi velger å ta inn. Vi kan ta ekstra runder for å få folk til å kildebelegge fakta. Vi kan gå inn i saker som ikke er lette etisk, men viktige. Vi kan ha en dialog med innsenderne om endringer i teksten så den blir mer forståelige og engasjerende. 

Jeg kan si til en regionleder av en organisasjon «Vi kommer ikke til å ta inn dette innlegget, men kanskje du kan hjelpe oss å komme i kontakt med noen hos dere som bruker dette tilbudet, så vi kan få den personen sin mening?». På den måten får vi heller fram synet til dem som er berørt av det som debatteres, enn den proffe kilden. Det tar mer tid, vi lykkes ikke alltid med å få det til, men når vi gjør det mener vi at det blir en bedre samfunnsdebatt.

Selv om vi ikke alltid sier ja til innlegget fra regionlederen i en organisasjon, har de «proffe meningsbryterne» en viktig plass i samfunnsdebatten. Vi har for eksempel dialog med NTNU for å få fagfolk fra ulike felt til å forklare, analysere og mene noe om den urolige verdenssituasjonen. Alt som har innvirkning på hverdagen vår er politikk. Derfor skal Mona Berger (SV) få forklare hvorfor hun mener skattlegging av barnetrygd er en dårlig idé, og Aurora Winger (MDG) få si hvorfor hun er uenig med Adresseavisens leder om nullutslippssoner. Vi ønsker at flest mulig skal delta på den samme debattarenaen. 

Eidem peker på at flere redaksjoner har lagt ned sine satsinger på unge meninger. Jeg kan betrygge ham med at vi i Adresseavisen i alle fall ikke har gitt opp unge. I høst fikk vi inn over hundre innlegg fra ungdom gjennom Debattklubben. Vi var ute på skoler og snakket om betydningen av at mange deltar i samfunnsdebatten, og vi brukte ekstra mye tid på å hente inn meninger fra yrkesfagelever og ungdommer med annet morsmål enn norsk. Stemmer vi sjelden hører fra i den offentlige debatten. Det er et tidkrevende, men viktig arbeid for fremtiden.