Snik­foto­­graferingens etikk

Politietterforskningen av Marius Borg Høiby har med rette ført til en omfattende medieomtale. De presseetiske utfordringene står i kø. Det handler særlig om det samlede medietrykket, om retten til privatliv og om forhåndsdømming.

«Akkurat nå»-journalistikken har ført til en enorm vekst i antall oppslag. Den minste millimeterbevegelse i saken blir nå straks fanget opp. Mediene siterer hverandre og utstyrer sakene med det røde eller gule stempelet som skal overbevise oss lesere om at noe nettopp har skjedd.

Derfor kan vi straks lese i alle medier at en av ekskjærestene til Høiby skal avhøres. Neste dag kommer en ny toppsak der nyheten kun er at avhøret skal skje i dag. Et par timer senere kommer et nytt oppslag der vi får vite at de to kvinnene har fått status som fornærmet.

Aldri før har en kriminalsak på siktelsesstadiet blitt så detaljert dekket.

Men så er det heller ingen vanlig kriminalsak.

Omtanke-paragrafen

Det er i og for seg ikke nødvendigvis noe galt med hvert enkelt oppslag. Men summen av antall reportasjer gjør det relevant å trekke fram den tragiske saken fra 2002 som endte med at tidligere helseminister Tore Tønne tok sitt eget liv. Ettersom de fleste medier hadde omtalt kritikken mot eks-ministeren, var alle presseoppnevnte PFU-medlemmer inhabile. Derfor nedsatte Norsk Presseforbund i stedet et utvalg som gransket saken.

Utvalget kom med sterk kritikk, og var særlig opptatt av mediebelastningen på grunn av det samlede medietrykket. Det ble vist til at det var publisert 140 større eller mindre saker om Tønne, og at mange av de var på forsiden.

Et kjapt søk i Retriever viser at det i skrivende stund er publisert over 1000 saker om Høiby, og da teller vi kun de norske historiene som er med i Retriever-systemet. Tar vi med internasjonale medier og sosiale medier, tidobles trolig antallet. Bare i løpet av det første døgnet som har gått siden jeg begynte å skrive denne artikkelen, har antall saker vokst med over 100. Hvert oppslag med den minste millimeterutvikling i saken spres som ild i tørt gress.

Det gir grunn til å reflektere litt over omtanke-paragrafen i VVP der det står: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon». Problemet er at hvert enkelt mediehus vil hevde at de har respektert dette, og at de ikke kan ta ansvar for det samlede medietrykket.

Ingen vil gå glipp av de leserklikkene saken gir.

Kyssebildet

Det er særlig to bildesaker og ett lydopptak som har vekt harme. Beklagelig snikfotografering, sier bistandsadvokaten om bildene som ble tatt av den siktede og den fornærmede på vei inn og ut av Skaugum. Et bilde utenfor porten som det er naturlig å ta, svarer Se og Hørs redaktør. Han opplyser også at bladets fotograf identifiserte seg for vaktene.

Advokat og redaktør siteres straks som en «Akkurat nå»-sak i en rekke medier, og antall Retriever-treff stiger.

Lenge var det slik at det var utenkelig for kongehuset å klage på mediene. Det minner meg om en sak jeg husker godt fra mine ti år i PFU. Da ble Dagbladet felt for å ha publisert et uskyldig og dokumentarisk bilde av et nyforelsket par, et bilde som trolig vil havne i historiebøkene.

Kronprins Haakon var på samme alder som Marius da han feiret sin 27-årsdag på Magerø torsdag 20. juli 2 000. I sjøen utenfor hytta ventet flere fotografer i båt for å ta bilde av bursdagsgjestene. En av gjestene var Mette Marit. Da hun seinere på dagen kysset kronprinsen inne på verandaen ble hun foreviget av Dagbladets telelinse. Førstesiden dagen etter hadde tittelen " Her gir Mette-Marit Haakon bursdags-Kysset ".

Bildet vakte voldsomme reaksjoner. Men på dette tidspunktet var det utenkelig at Det kongelige slott skulle klage til PFU. Derfor brukte generalsekretær Per Edgar Kokkvold sin initiativrett. Han var særlig opptatt av at også kronprinsen hadde rett til privatliv.

Kokkvold mente Dagbladet hadde brutt VVP 4.1 om saklighet og omtanke, 4.3 om respekt for privatliv, og 3.10 om bruk av skjult kamera. Etter en omfattende diskusjon endte PFU med å felle avisa kun for brudd på 4.3. Utvalget la vekt på at det dreide seg om en privat handling under en privat feiring på en privat terrasse.

Det er verdt å merke seg at utvalget slo fast at kongefamilien måtte forvente at både de og gjestene ble fotografert på vei til og fra fester, og at utvalget mente at dette ikke handlet om bruk av skjult kamera. Det er også verdt å merke seg at utvalget slo fast at det i enkelte tilfeller kunne være rett å ta bilder som er tatt i den private sfære uten samtykke, men at det forutsatte at bildet dokumenterte forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning. I dette tilfellet mente ikke PFU at det var tilfellet, ettersom kjærlighetsforholdet var kjent fra før.

En enorm belastning

Det sier seg selv at belastningen er enorm for 27-åringen som ble en del av en helt spesiell familie da de to som kysset på hytta seinere giftet seg. Mange av de som har vært i medienes søkelys i lignende situasjoner har beskrevet hvordan det er å føle seg forfulgt hele døgnet. De har skildret hvordan de gruer seg til å våkne til stadig nye reportasjer og oppslag. Dette oppleves naturligvis som ekstra belastende når både opptak av private telefonsamtaler og bilder av som er tatt gjennom bilvinduet blir publisert.

I motsetning til kyssebilde-historien dreier denne saken seg i høyeste grad også om sårbare ofre. Det er journalistisk viktig og riktig å få fram fakta, både om den truende telefonsamtalen, og om møtet på Skaugum. Men det betyr ikke nødvendigvis at bevisene bør publiseres.

At publiseringen er i et presseetisk grenseland understrekes av redaktørenes gjentatte skriftlige begrunnelser for publiseringen.

Engleskolen

Det er neppe redaktørbegrunnelsene som gjør at harmen mot mediene i denne omgang er vesentlig mindre enn den var etter kyssebildet. Det skyldes naturligvis at dette handler om noe helt annet enn en kjærlighetshistorie. Men det skyldes også Märtha Louises problematiske forhold til pressen og vitenskapen.

Det vakte betydelig oppsikt da det ble kjent at et medlem av den kongelige familie faktisk trodde på engler, og at hun brukte sin tittel til å drive engleskole. I 2010 meldte en reporter fra Bergensavisen seg på et slikt kurs uten å tilkjennegi at hun var journalist. Kursholderne klaget til PFU, og tapte. Utvalget mente at metoden var akseptabel for å avdekke forhold av samfunnsmessig interesse.

Dette var en av de første sakene der et medlem av kongefamilien klaget til PFU. Seinere har det kommet flere klager fra paret som snart skal gifte seg.

Lenge var pressens forhold til kongehuset preget mer av respekt og avstand enn av kritisk journalistikk. Nå er det en annen tid. Det skyldes ikke først og fremst at pressen har blitt mer pågående, men at medlemmer av den kongelige familie har oppført seg på en måte som gir den journalistiske kritikken av maktinstitusjonen en helt annen legitimitet.

Når det vordende brudeparet selger bilderettigheter eksklusivt til store utenlandske mediehus blir det neppe større forståelse for ønsket om varsomhet i forhold til mennesker som ufrivillig har blitt en del av den kongelige familie.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.