Er det lov å si at jeg er litt forvirret etter lørdagens pressekonferanse?

Først ble jeg positivt overrasket over de store lettelsene og myndighetenes gode primærbudskap om å ta livet tilbake. Men de etterfølgende advarslene og solidaritetsoppfordringene vet jeg ikke riktig hvordan jeg skal bruke.

Var våre ledere grepet av behovet for å gardere seg? Hadde de allerede forutsett medieoppslagene som ville komme dersom de slapp helt løs: Fulle folk på fulle barer. Trengsel på trikken. Sykefravær på sykehjem. Dødsfall. Bekymrede sykehusledere. Sinte opposisjonspolitikere. Nye intervjuer med Espen Nakstad.

I et nyhetshjul som aldri tar pauser, må risikoen for å bli fanget i dagliglivsfeller være overhengende

Kanskje ville de bare holde oss i beredskap litt til. Det er god kriseledelse, men en dårlig inngang til en ny normal.

Psyken er av og til ganske enkel. Vi er svært gode til å oppfatte fare og iverksette sikkerhetstiltak. Men når fryktsenteret i hjernen er aktivt, er det nesten umulig å samtidig oppleve sann glede og oppmerksomt nærvær i sine relasjoner. Bare spør en som har opplevd en angst- eller bekymringslidelse. Derfor er den doble beskjeden problematisk. Det tvinger seg hele tiden frem et valg.

Myndighetenes bekymring er antakelig at for mange vil velge å gi blanke dersom de ikke påpekte at faren ikke er over. Jeg er redd like mange blir sittende fast i tanke- og handlingsmønstre ervervet i en krisesituasjon.

Min kone (ringer meg på vei til butikken): Kan du kaste ned en pakke med munnbind fra balkongen? Jeg glemte det.

Jeg: Men det trenger du ikke lenger.

Min kone: Jeg tror jeg vil ha med likevel, for sikkerhets skyld. Jeg skal ta bussen og sånn.

Hverdagseksempelet fra lørdag ettermiddag er ikke unikt. 2 av 3 nordmenn ville beholde munnbind og meteren litt til, ifølge NRK. Mange forteller meg at de strever med å komme i gang igjen med sitt sosiale liv, selv om det egentlig lenge har vært brukbare muligheter til å utfolde seg.

Dørstokken er blitt høyere, interessen for aktiviteter vi likte har liksom visnet litt hen og det har meldt seg et nytt ubehag ved menneskemengder. Tross alt er det rolige hjemmelivet både trygt og ganske deilig. Dessuten er to år tilstrekkelig tid til å etablere nye (u)vaner.

Dessuten er vi fortsatt redde for å spre smitte, ikke være lojale, bryte anbefalinger, gjøre feil.

Jeg mener dette taler for at vi fremover må snakke mye mindre om hvordan vi unngår smitte og mye mer om hvordan vi oppnår god helse og livskvalitet.

Pressen har måtte tåle kritikk for å være med på å piske frem det medisinske énsaksfokuset de siste to årene. Løpende oversikter over smittetall og innleggelser, daglige oppdateringer fra helsemyndighetene, katastrofepregete oppslag. Dette er allerede merkbart justert. Nå har mediene en gylden anledning til å bidra til et reelt taktskifte i den offentlige samtalen om pandemihåndteringen.

Her er noen forslag:

Legg til rette for en bred og åpen diskusjon om de ulike hensynene som vektes fremover. Intervju like mange filosofer og statsvitere som leger og intensivsykepleiere.

Fortsett å dokumentere de negative konsekvensene av inngripende tiltak. Presentere eksempler på veldokumenterte veier til god psykisk helse, for eksempel med en «fem om dagen» - vinkling. Vis frem revitaliserte arbeidsmiljøer. Skriv om hvordan lange klemmer og fysisk aktivitet kan utløse lykkestoffer i hjernen.

Hjemmekontor er redaksjonens død

Still gjerne myndighetene spørsmål om deres plan for å sikre den psykiske folkehelsen fremover. Hva er status for det landsomfattende folkehelseprogrammet for barn og unges psykiske helse? Hva med den reviderte folkehelseloven som skulle komme? Og hvordan har de fulgt opp Kjøs-utvalgets anbefalte forebyggingstiltak? Sjekk beredskapen i de psykiske helsetjenestene.

For ordens skyld, poenget er ikke å tråkke hverken på medisinere, helsemyndigheter eller enkeltpolitikere på tærne. Også her til lands er det folk som har mistet sine kjæreste, eller som fortsatt sliter med senvirkninger etter alvorlig koronasykdom. Det kunne vært langt flere om vi ikke viste handlekraft og iverksatte kraftfulle tiltak.

Jeg argumenterer heller ikke for å slutte å vise hensyn til hverandre (det gjorde vi også før korona). Men når Folkehelseinstituttet konkluderer med at smitteverntiltakene nå utgjør en større helserisiko enn omikronsykdommen i seg selv, mener jeg vår viktigste oppgave fremover er å sørge for at restriksjonene mister sin hemmende virkning.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.