Mannsutvalget: Mediene slipper billig unna

Det står ikke bare bra til med menn for tiden, slår mannsutvalget fast. 

De etterlyser en større bredde i de maskuline rollemodellene og foreslår en lang rekke tiltak som skal styrke gutter og menns forutsetninger i samfunnet. 

«Jeg har begynt å legge merke til at det nesten aldri er gutter eller menn som intervjues i mediesaker om høyere utdanning», sa utvalgsleder Claus Moxnes Jervell på lanseringsdagen. 

Likevel er pressen nesten ikke omtalt i mannsutvalgets rapport.

Dermed er en av våre viktigste arenaer for eksponering av maskuline forbilder og for konstruktiv debatt om mannsrollen utelatt.

Jeg bør skynde meg å si at jeg i utgangspunktet har få problemer med tiltakene mannsutvalget foreslår. Det er på høy tid at vi som samfunn forholder oss aktivt til at unge gutter faller utenfor i skolesystemet og på andre samfunnsarenaer, at menn pådrar seg alvorlige helseplager uten å oppsøke hjelp, eller at de tar sitt eget liv. Det er antakelig også relevant å diskutere flere av disse mannsproblemene i et likestillingsperspektiv, slik utvalget gjør. 

Men likestillingssporet har sine klare begrensninger, hvis målet er å styrke menns forutsetninger for å mestre og lykkes i livet.

En ting er at tunga skal ligge rimelig rett i munnen når vi snakker om strukturelle likestillingsproblemer for menn, i en verden som på så mange måter fortsatt er mannsdominert. Flere av vanskene dagens gutter og menn opplever, kan neppe heller løses gjennom politiske vedtak og lovreguleringer. Ikke uten en dypere reforhandling av hva moderne maskulinitet er og kan være. 

Som psykolog for menn med rusmiddelproblemer og andre psykiske lidelser, har jeg hatt mange samtaler menn om å være mann. Et gjentakende tema er at de opplever konflikt eller forvirring omkring sin egen maskuline identitet. De kan formidle frustrasjon over å bli oversett eller sågar overkjørt som mann, men de er samtidig i villrede over hva de egentlig føler og trenger. De kan lengte etter å bli sett, hørt, eller møtt med kjærlighet, uten at de har formidlet dette til noen med tilstrekkelig tydelighet – aller minst til sine mannlige venner. Mange beskriver en dobbelt belastning der det å streve psykisk også innebærer at de taper sitt maskuline ansikt. Bare det å snakke med meg som psykolog kan oppleves skamfullt.

Vi får avisene vi fortjener

Spissformulert har amerikaneren Gary Brooks listet ti grunner til at menn hater terapi. Hovedpoenget er at forventningene til mannen i en samtale med psykolog, bryter med tradisjonelle maskuline idealer, slik som å skulle klare seg selv, vise styrke, utholdenhet og mestring. Terapirommet inviterer til en ikke-seksualisert intimitet som for mange menn er fremmed. De mangler trening i å uttrykke emosjonell sårbarhet og be om hjelp fra en annen, særlig hvis denne andre er en mann. 

Min påstand er at flere av disse tradisjonelle mannsidealene fremdeles sitter bedre i oss enn vi liker å innrømme. 

De legger bånd på oss i våre relasjoner, roller og mestringsstrategier. Menns vegring mot å oppsøke nødvendig helsehjelp er ett eksempel. 

Mannsutvalget gjør et viktig poeng av at kampen for kvinners rettigheter hele tiden har vært ledsaget skarpe debatter om i utviklingen av den nye kvinnerollen, mens tilsvarende aktive diskusjoner om mannsrollen har vært mer eller mindre fraværende. Tilløpet til positive mannsbevegelser har raskt tatt mer form av «motbevegelser» som heller vil beskytte den tradisjonelle mannsrollens posisjon fremfor å åpne den. 

I den grad vi for tiden har en levende mannsdebatt, er også den mest drevet av «motstemmer», som synes likestillingen nå har gått for langt på menns bekostning. Diskusjonene handler forbausende mye om kvinner og egentlig fint lite om menn. Dermed blir de også svært polariserte. 

Det er her jeg mener mediene har et ansvar. 

Ikke for å aktivt fremme den positive mannsbevegelsen, som enkelte har etterlyst. Men for å legge bedre til rette for en mer balansert mannsdebatt, slik at den faktisk handler om gutter og menn og ikke om kvinner. 

Jeg trenger neppe å gjenta kritikken mot Debatten om unge menns manglende seksualliv, for å poengtere et forbedringspotensial her. 

Mediene kan også jobbe aktivt med å søke bredde i sine kilder, være oppmerksomme på kjønnsstereotypier og unngå å falle for fristelsen å vie Andrew Tate og hans like skandaleoppslag. 

NRK tar selvkritikk etter Debatten: – Ble ikke helt slik som vi ønsket

Jeg kan bare bidra ved å dele min egen frustrasjon over en del mannsbilder og stemmer i mediene som jeg kjenner meg dårlig igjen i. 

Særlig misliker jeg dem som forteller meg at jeg egentlig ikke er biologisk utrustet til å ha glede av omsorgsroller eller barnepass. Jeg elsker å henge med familien min. Jeg er over middels sterk og rask, men har alltid skydd alle former for vold (med unntak av en og annen uren sklitakling). 

Jeg jobber med å hjelpe andre, men er selv dårlig til å be om hjelp. Jeg synes de som får det til viser ekte mot. Jeg øver også på å legge bedre merke til hva jeg trenger, å si ifra og å be om unnskyldning. Jeg misliker sterkt å rydde, vaske og brette tøy, men har begynt å mistenke at heller ikke min kone er spesielt begeistret for disse oppgavene. 

Kall meg gjerne en ferdig «feminisert» middelklassemann. Alt jeg kan si er at dette er min maskulinitet. Jeg er åpen for andre versjoner og tar gjerne den praten. Mann mot mann.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.